De vil ha det slik!
Domfelt forbryter gjenvalgt
Sex-skandaler
Tiltalt tjenestemann gjenvalgt
DE INNRØMMER det kanskje ikke. Og hvis de ble spurt om hvorvidt de vil ha det slik, ville de kanskje på det kraftigste benekte det. Men deres handlinger avslører dem.
La oss for eksempel se på et valg som for en tid siden ble holdt i USA. I betraktning av at velgerne fremdeles hadde den beryktede «Watergate»-skandalen i frisk erindring, kunne en ha ventet at de ville kreve at kandidatene til de offisielle stillingene hadde en uplettet moral. Men snaut fire år etter «Watergate»-saken er den ene skandalen etter den andre igjen blitt kjent i Washington, D.C. Velgerne kunne nå ha slått et slag for en uklanderlig regjering. Men gjorde de det?
Charles Diggs, domfelt for «29 bedragerier i forbindelse med postforsendelser og for misbruk av statlige midler», ble gjenvalgt som medlem av Kongressen med et stemmeflertall på 80 prosent!
Daniel Flood, et medlem av Kongressen fra Pennsylvania, som var tiltalt for å ha tatt imot over 60 000 dollar (over 400 000 kroner) i bestikkelser, ble gjenvalgt med 54 prosents stemmeflertall.
Frederick Richmond, et medlem av Kongressen fra Brooklyn, tilstod at han hadde tilbudt en 16 år gammel gutt penger for å ha kjønnslig omgang med seg. Han ble også gjenvalgt, til tross for at det var tre andre kandidater.
Det at slike menn blir valgt, synes å bekrefte det gamle ordtaket at ’folk vanligvis får den slags regjering de fortjener’. Folk fordømmer alle de onder som følger med korrupsjon i regjeringen, og klager over den utbredte uærligheten og den dårlige moralen, men ved sitt valg av ledere bidrar de til at skjevhetene i samfunnet består.
De vil ha det slik!
Og en slik syk moral er på ingen måte begrenset til De forente stater eller til det 20. århundre. En behøver bare å lese Dsjengis-khans, Adolf Hitlers og Napoleons historie for å bli klar over at menneskene ofte villig har latt seg utnytte. Tyranner hersker bare og kan bare herske med folkets støtte. Som kong Salomo sa: «En tallrik befolkning er til heder for kongen, men mangel på folk gjør at fyrsten faller.» (Ordspråkene 14: 28) Ja, hvis en hvilken som helst hersker skal beholde makten, må han ha folkets aktive og passive støtte.
Bibelens beretning om hvordan kong Saul ble utnevnt, viser nettopp hvor villig et folk kan være til å underordne seg. Israel hadde en betraktelig grad av frihet under Guds utnevnte dommeres styre. (Dommerne 21: 25) Men med tiden krevde folket å få en konge. Dommeren Samuel advarte om hva det å få en konge ville bety: trelldom, utnyttelse og skatter. Likevel ropte de: «Vi vil ha en konge over oss», og resultatet ble at nasjonen begynte å følge en kurs som fikk tragiske og skjebnesvangre følger. — 1. Samuelsbok 8: 19.
Nå er det naturligvis ikke alle i vår tid som aktivt støtter uærlige politikere. Noen blir sinte, ja, endog rasende, på grunn av slike menns oppførsel. Likevel fortsetter de å støtte nettopp de systemene som gir slike menn myndighet. Og det er noen som passivt støtter politiske ordninger ved det de sier.
Bibelen kommer imidlertid med denne oppfordringen: «Dere som elsker Herren, hat det onde!» (Salme 97: 10) Hva er så ditt syn på ondskap? La oss forsøke å finne ut hvilken holdning vi egentlig inntar til det som er ondt, ved å se på et annet område hvor mange ser gjennom fingrene med det som er galt.
’De griper dypt i pungen din’
Korrupsjon er ikke begrenset til politikken. Nyhetsmediene har stadig meldinger om religiøs korrupsjon. Ta for eksempel spørsmålet om homoseksualitet. Bibelens holdning hva dette angår, er meget klar: «Dere må ikke bedra dere selv. . . . de som driver hor eller er homoseksuelle — vil ikke få del i hans rike.» (1. Korinter 6: 9, 10, Nytt liv) Men hva sier enkelte prester i vår tid?
En biskop i metodistkirken, Melvin E. Wheatley jr., anbefaler at «en som ikke legger skjul på at han er homoseksuell, blir utnevnt til prest».
Vatikanet måtte brydd stoppe munnen på en åpenhjertig romersk-katolsk prest (som selv ikke legger skjul på at han er homoseksuell) fordi han «angivelig ser gjennom fingrene med at prester gjør seg skyldige i homoseksuelle handlinger».
Kristi forente kirke kunngjorde sine planer om å utnevne en lesbisk kvinne til prest. I en avisartikkel stod det: «En hel flokk prester innen Kristi forente kirke vil flokkes rundt henne idet hun kneler . . . legge sine hender på hennes hode og anerkjenne henne som en Jesu Kristi tjener.»
Er ikke dette direkte krenkelser av Bibelens normer? Jo, så absolutt. Likevel flykter folk neppe fra sine kirker eller forlanger en forandring. Men hvordan ser du på en slik lav moral?
Nyhetsmeldingene forteller også om pinlige økonomiske skandaler:
«Skandale i pavens bank» var tittelen på en artikkel i bladet Time for 26. juli 1982. «Et bedrageri på en milliard dollar [cirka sju milliarder kroner] i en italiensk bank har nådd inn i hjertet av en av verdens mest respekterte institusjoner, Vatikanet,» stod det i artikkelen. «Inntil nå har to som var innblandet i saken, avgått ved døden . . . Erkebiskop Paul C. Marcinkus, den amerikansk fødte styreformannen i Institutt for religiøst arbeid, er sterkt i søkelyset.»
Hvordan forholder det seg så med de protestantiske kirkesamfunnene? Det hevdes at de har økonomiske problemer. Evangelisten Oral Roberts benytter seg av trusler for å fylle sin kirkes tomme pengekister. Han har laget et «personlig» brev til over en million mennesker som begynner slik: «Noe forferdelig er i ferd med å skje, og jeg må snakke med deg personlig om det.» Etter å ha beklaget seg over sitt kirkesamfunns økonomiske vanskeligheter sier han: «Gud vil bruke deg i forbindelse med et mirakel. Hvis du og noen flere av mine spesielle medarbeidere vil gi 100 dollar [cirka 700 kroner] som en gave, kan dette miraklet finne sted.»
Det er imidlertid vanskelig å få dette til å stemme med det som stod i Denver Post. Oral Roberts, som «i årevis har hevdet at han ikke har noen personlig eiendom, og at han tjener svært lite», har ifølge avisen «et hjem som er verdt mellom 500 000 og en million dollar [mellom 3,5 og sju millioner kroner i . . . eier en andel i en gullgruve som ikke er i virksomhet, . . . og har de siste fem årene oppgitt at han har en årlig inntekt på mellom 70 000 og 178 000 dollar [mellom nærmere en halv million og 1,2 millioner kroner]».
TV-evangelisten Rex Humbard spiller også på sine tilhengeres følelser i en artikkel på fire sider hvor han ber om penger. Han sier: «Jeg tror at Gud er rede til å velsigne deg hundrefold, ja, endog tusenfold.» Forutsetningen for det er naturligvis at de sender ham penger.
Redaktøren av det religiøse stoffet i avisen Toronto Star kommer med denne treffende kommentaren: «Enhver som er kjent med de religiøse personlighetenes anmodninger i TV . . . forstår snart at når evangelisten begynner å snakke om at han er ’dypt grepet i sitt indre eller i sitt hjerte’, er han i ferd med å forsøke å gripe enda dypere i pungen eller lommeboken din.»
Noen blir riktignok harme. Men slik kritikk er som en svak hvisking sammenlignet med den høylytte tilslutning slike religiøse ledere fortsetter å få. Deres pengekister blir fortsatt fylt, folk strømmer fortsatt i stort antall til deres kirker, og deres tilhengere reagerer på deres tvilsomme oppførsel ved å trekke på skuldrene.
Deres tilhengere vil ha det slik.
Men er ikke dette å felle en altfor hard dom? Kan vi virkelig si at de som aktivt og passivt støtter denne lastefulle religionen og politikken, vil at forholdene skal være slik som de er?
Villige offer
Bibelen forteller om Guds forutsagte ødeleggelse av det onde samfunnet i Sodoma og Gomorra. Etter at Abraham hadde bedt til Gud, sa Gud seg villig til å spare byen hvis det var mulig å finne bare ti rettferdige i den. (1. Mosebok 18: 32) Men forholdene var blitt så forferdelige at det ikke fantes en eneste sannhetselskende sjel utenfor Lots nærmeste familie.
Folk ville ha det slik.
Så har vi profeten Jeremia, som levde på en tid som minner om vår tid. Moralen hadde sunket så dypt at det ble sagt: «Gå omkring i Jerusalems gater og legg merke til hva dere ser, . . . om dere kan finne noen, om det finnes en eneste som gjør rett og legger vinn på trofasthet, så jeg kan tilgi folket i byen.» — Jeremia 5: 1.
«Det er bare småkårsfolk,» var den slutning Jeremia trakk. Han trodde det bare var «småkårsfolk» — uvitende mennesker uten noen utdannelse — som druknet i moralsk forderv. Men folkets lettsindige oppførsel gjenspeilte bare de styrendes og de religiøse ledernes fordervede tankegang. (Jeremia 5: 4, 6; se også 6: 13, 14; 23: 14.) Kjønnslig umoral, mangel på moralske hemninger, ble en levemåte blant israelittene! «De . . . samlet seg i horehuset,» sa Jeremia. De var lik ’brunstige hester’; de tenkte ikke på hvilke konsekvenser deres handlinger kunne få. — Jeremia 5: 7, 8.
Det var derfor ikke noe å undres over at Israels folk, som var fordervet, tolererte og til og med støttet fordervede ledere. «Hør ikke på det profetene sier,» advarte Jeremia. (Jeremia 23: 16; se også 5: 26—28, 31.) Og hvordan reagerte de på denne advarselen? Ble de alarmert? Krevde de en forandring? Nei, dessverre. Jeremia sa: «Mitt folk vil ha det slik.» — Jeremia 5: 31.
De var kanskje litt irritert når undertrykkende herskere skapte vanskeligheter for dem personlig. Men i det store og hele ønsket ikke folket noen virkelig forandring. De var villige offer. Deres herskeres dårlige moral gjorde at de selv ikke behøvde å være så nøye med hva de tillot seg.
De ville ha det slik.
Vil du «ha det slik»?
De fleste mennesker i vår tid ønsker på lignende måte i virkeligheten ikke noen forandring. Og de få som oppriktig går inn for en forandring, er bare opptatt med å ’fylle ny vin i gamle skinnsekker’. De foretar med andre ord bare overfladiske forandringer, slik at systemet kan bestå enda en stund. — Matteus 9: 17.
Men vi håper at du er annerledes, at du «sukker og stønner over all den styggedom som foregår» i denne onde tingenes ordning. (Esekiel 9: 4) Vi håper at din kjærlighet til rettferdigheten ikke bare er en tynn ferniss. Vi håper at du ønsker en virkelig forandring — ikke en slik forandring som kommer i stand ved politiske reformer, men en slik forandring som bare Gud kan få i stand. Hvis det er det du ønsker, vil Jehovas vitner med glede hjelpe deg til å lære om hvordan Gud har til hensikt å fjerne ondskapen fra jorden og opprette en ren og rettferdig regjering. — Daniel 2: 44; Jesaja 11: 1—9.
De fleste mennesker bryr seg imidlertid ikke om å høre om at det finnes slike herlige framtidsutsikter. De beklager hyklersk den politiske korrupsjonen, men vil selv gjerne kunne bryte trafikkreglene ustraffet. De løfter øyebrynene i forferdelse over politikernes utsvevende liv, men sluker rått TV-programmer og filmer som er fulle av umoral. De snakker om en god regjering, men stemmer på kjeltringer. De fordømmer utpressing, men fyller grådige presters pengekister. De snakker om sannheten, men foretrekker «det som klør i øret». (2. Timoteus 4: 3) Og hvem trenger en forandring når det gjelder moralen? Folk er villige til å overse og til og med på sin fordekte måte støtte undertrykkelse, uærlighet og grådighet så lenge de kan leve sitt liv slik de selv vil.
De vil ha det slik.
[Bilde på side 13]
«. . . når evangelisten begynner å snakke om at han er ’dypt grepet i sitt indre eller i sitt hjerte’, er han i ferd med å forsøke å gripe enda dypere i pungen eller lommeboken din.» — Redaktøren av det religiøse stoffet i avisen Toronto Star