Hvem kan du sette din lit til?

ALLE normale mennesker vil gjerne ha venner og naboer som de kan stole på. De ønsker også at de som sitter i ledende stillinger og utøver myndighet, skal være slike som de kan sette sin lit til.

Opp gjennom historien er det imidlertid sjelden at så mange menneskers tillit til myndighetene er blitt så svekket som i vår tid. Dette er noe som gjør seg gjeldende mange steder, men et fremtredende eksempel har vi i det som har funnet sted i De forente stater.

Dette har skjedd som følge av den kjente Watergate-skandalen. Senator Sam Ervin jr. sa om den: «Jeg tror at Watergate er den største tragedie som noen gang har rammet dette land» — til og med en større tragedie enn borgerkrigen. Det er en sak som har fått stor publisitet verden over.

Watergate er navnet på et bygningskompleks som omfatter et hotell, leiligheter, forretninger og kontorer. Det ligger i Washington, D.C., og huset det demokratiske partis hovedkvarter under valgkampen i 1972.

Tidlig om morgenen 17. juni 1972 ble fem menn tatt på fersk gjerning da de gjorde innbrudd i det demokratiske partis hovedkvarter i Watergate-komplekset. En representant for myndighetene avviste saken som et «tredjeklasses» forsøk på innbrudd.

Men det var noe langt mer. Det viste seg å være bare toppen på et veldig isfjell.

En av dem som ble arrestert og fengslet, bestemte seg for å fortelle en føderal dommer det han visste. Det kom da for dagen at de fem mennene hadde vært engasjert av republikanernes komité for Nixons gjenvalg. Saken utartet deretter raskt til den største regjeringsskandale i amerikansk historie.

Hva det virkelig betyr, stikker langt dypere enn noe av det du har lest i avisene, hørt i radioen eller sett i fjernsynet. Denne dypere mening berører i høy grad din framtid.

Men la oss først se hva andre sier om saken.

De påståtte forbrytelser

Etterforskerne har avslørt det de betrakter som en lang rekke forbrytelser. Disse påståtte forbrytelsene er blitt begått av mange i høye stillinger.

Senator Lowell Weicker jr., et republikansk medlem av den spesielle senatkomitéen som ble nedsatt for å utrede saken, nevnte alle de påståtte forbrytelsene i et amerikansk fjernsynprogram. Han hevdet at det var blitt «bevist eller innrømmet» at 17 forskjellige lover var blitt brutt. Han sa dessuten at mange embetsmenn hadde gjort seg skyldig i «simple» eller umoralske handlinger.

«Watergate» er således blitt et ord som dekker en lang rekke ulovlige, ukonstitusjonelle og simple handlinger, for eksempel innbrudd, spionering på andre borgere, bedrageri, løgn under ed og sammensvergelse i den hensikt å begå og dekke over forbrytelser. Det omfatter også forsøk på misbruk eller undergraving av forskjellige regjeringsorganer. Videre omfatter det ulovlig bruk av valgfond til å betale dem som begikk innbruddet i Watergate-komplekset, i et forsøk på å få dem til å tie med det de visste.

Hva gjør denne saken annerledes?

På grunn av det som er blitt avslørt, kalte New York Times Watergate-skandalen «et politisk jordskjelv av slike uforutsette dimensjoner og av en slik intensitet at det ville være en stor belastning for enhver institusjonell ordning».

Men hvorfor mener en at denne skandalen er så mye mer alvorlig enn lignende skandaler har vært? Avisen Express, som kommer ut i Easton i Pennsylvania, gir svaret i en lederartikkel:

«Watergate er tvers igjennom annerledes enn en hvilken som helst annen skandale i Det hvite hus i landets historie. . . . Det som gjør Watergate så enestående, er maktmisbrukets natur og formål. Tidligere skandaler har nesten uten unntagelse dreid seg om å svikte offentlighetens tillit for å oppnå penger eller andre goder.

Men Watergates endelige mål ser ut til å ha vært å undergrave selve den politiske framgangsmåte, å ’fikse’ et presidentvalg. Og med dette fulgte ringeakt for føderale og nasjonale lover i stor stil.»

I Vital Speeches of the Day sa nyhetskommentatoren Walter Cronkite:

«Det var et forsøk på nasjonalt plan på å undergrave topartisystemet, som danner kjernen i vår samfunnsordning. Det var et direkte forsøk på å bruke makt for å bevare makten, og under slike forhold trives diktatorveldet, og demokratiet kan ikke overleve.

Det var et direkte forsøk på å omgå det demokratiske lovsystem som gjerningsmennene har sverget at de vil opprettholde.»

Mange rystet

Watergate-saken førte til at mange menneskers tillit til myndighetene ble undergravd.

Neppe noen annen gang i amerikansk historie har så mange følt seg forrådt. En høytstående embetsmann innen statsadministrasjonen sa: «Jeg skjønner ikke hvordan noen borger noen gang skal kunne tro på noe av det regjeringens representanter sier.»

Selv om dette nok var noe overdrevet, gjenspeilte det den bitterhet mange, deriblant menn i offentlige stillinger, følte. En artikkel i National Observer sa: «Samtaler med byråkrater på alle hold avslører en alminnelig demoralisering.»

Ikke egentlig noe nytt

For De forente staters vedkommende savner Watergate-skandalen ethvert sidestykke hva omfang angår. Men det at det er korrupsjon innen et lands regjering, er så visst ikke noe nytt. Los Angeles-avisen Times skrev at allerede i begynnelsen av 1950-årene var det 42 prosent av dem som stemte ved presidentvalget, som sa at spørsmålet om korrupsjon hadde øvd størst innflytelse på deres stemme.

Korrupsjon blant myndighetene er dessuten noe vi finner på alle hold. U.S. News & World Report sa:

«Det er ikke bare Watergate. Over hele landet dukker offisielt lureri opp — på det nasjonale, det enkeltstatlige og det lokale plan. Resultatet, slik det framgår av en . . . meningsmåling, er en voksende mistillit til politikere i sin alminnelighet. . . .

Mange mennesker omtaler politikk som et ’tvilsomt foretagende’ og forakter politikere i sin alminnelighet. Noen betrakter tilsynelatende embetsmisbruk som regelen snarere enn unntagelsen. . . .

Den kumulative virkning er tiltagende desillusjonering når det gjelder politikere som gruppe betraktet.»

Men den økende mistillit til myndighetene er ikke bare et amerikansk problem. Det gjør seg gjeldende i praktisk talt hvert eneste land på jorden. I juni i fjor trakk den engelske luftforsvarsministeren og Overhusets leder seg fra sine stillinger fordi de hadde hatt forbindelse med prostituerte. Den ene var blitt fotografert i sengen sammen med to slike kvinner.

I Sovjetunionen innrømmet myndighetene nylig at de hadde løyet for folket i en sak vedrørende landets økonomi. Det ble vedgått at en kjempemessig generator som ifølge offisielle uttalelser ble tatt i bruk ved et kraftverk i Sibir for fem år siden, i virkeligheten ikke engang var blitt installert, men var blitt ødelagt på fabrikken. «Installeringen» var ikke desto mindre blitt feiret med en offentlig seremoni med hornmusikk og taler.

De forskjellige lands regjeringer er også svært ustabile. I midten av 1973 trakk Italias statsminister og hans kabinett seg tilbake. Dermed falt Italias 34. regjering siden fascismens nederlag! I Japan hadde statsministeren en gang tilslutning fra 65 prosent av velgerne. Men meningsmålinger som ble foretatt i midten av 1973, viste at hans popularitet hadde sunket til cirka en tredjedel.

Menneskelige regjeringers manglende evne til å skape tillit hos folket er nå nesten universell, og det trass i at alle former for menneskelig styre er blitt prøvd i vår tid. Men ingen av disse styreformer har virkelig dekket folks behov. De har ikke klart å opprette virkelig fred og sikkerhet. Korrupsjon, forbrytelser, økonomisk usikkerhet, forurensning, overfylte byer, frykt og hat — disse problemene skyller over verden som en tidevannsbølge. I en rapport fra Washington, D.C., skrev James Reston: «Ingen her i byen i noen av [de to politiske] partiene har noen bestemt løsning på alle de kompliserte og distraherende problemer landet blir stilt overfor hjemme og ute.»

Det er ikke annerledes i andre land. Som National Observer sa: «Ethvert større industriland gjennomgår en ’tillitskrise’; folk blir skuffet på grunn av vedvarende problemer som myndighetene ikke klarer å løse.» De mindre landene har ikke oppnådd noen bedre resultater, noe de stadige regjeringsskiftene viser.

Alle slags institusjoner kommer til kort

Det er ikke bare regjeringer som står maktesløse overfor menneskenes problemer. Alle slags institusjoner kommer til kort. På grunn av dette blir de også utsatt for angrep.

Los Angeles-avisen Times sa: «Vår tids familier får ikke mye hjelp fra institusjonene omkring dem, fra myndighetene, skolene og kirkene.» På grunn av de skyhøye prisene og varemangelen har folk også stadig mindre tillit til forretningsverdenen og industrien.

Dr. Phillip Converse ved Michigan universitet sa: «Det har funnet sted en svært progressiv, foruroligende tilbakegang når det gjelder tilliten til våre institusjoner. En får virkelig en følelse av håpløshet når Watergate kommer på toppen av alt det andre.»

Det som gjør at situasjonen virker så håpløs nå, er at før i tiden kunne en alltid vende seg til en annen institusjon for å få hjelp og veiledning når én institusjon sviktet. Men nå er det svikt på alle kanter. Det er ikke rart at dr. A. Spilhaus, tidligere formann for den amerikanske forening til vitenskapens fremme, sa: «Folk har en fundamental mistillit til sine medmennesker og til samfunnets evne til å løse problemene.»