«Vi slutter aldri å være foreldre»
FORFATTEREN John Updike skrev en gang: «Selv om barnet er en elegant senator på 70 og opphavet en forkrøplet, hjelpeløs stakkar i en rullestol, må gamlingen fortsatt holde fast på foreldremyndighetens septer.» Det er her interessant å merke seg hva en far til tre sa: «Vi slutter aldri å være foreldre. Vi duller fortsatt med barna og bekymrer oss for dem.»
Foreldre bør ikke skyves til side bare fordi barna blir voksne. «Hør på din far, som gav deg livet,» sier Bibelen, «og ringeakt ikke din gamle mor!» (Ordspråkene 23: 22) Dette rådet er ikke bare rettet til barn, for en som har en ’gammel mor’, er sannsynligvis selv voksen. Foreldre har mange års erfaring og visdom, og de kan gi sine voksne barn mye veiledning. — Ordspråkene 16: 31, NW.
Men du lurer kanskje på hva slags forhold du som far eller mor skal ha til et voksent barn. ’Vær veldig forsiktig,’ svarer mange foreldre. Det kan nemlig godt være at din sønn eller datter ikke føler seg så sikker som voksen til å begynne med. Selv om ditt barn er glad for å være uavhengig, kan det godt være at det fortsatt gjerne vil ha litt rettledning og støtte. En slik dobbeltsidighet kan gjøre det svært følsomt overfor råd. Som en mor forklarer, kan dette bringe deg opp i et dilemma: «Jeg vil at de skal føle seg voksne, men samtidig ønsker jeg at de skal føle at jeg bryr meg om dem.»
Hvor går grensen mellom det å vise omsorg og det å blande seg opp i ting som ikke angår en? Og hvilket følelsesmessig knep kan du bruke for å erstatte den naturlige trangen til å virke som oppdrager med behersket, kontrollert omsorg?
For det første må du godta din nye rolle. Allerede da barnet begynte å stabbe og gå, ble din oppgave noe forandret. På lignende måte må du nå når din sønn eller datter er blitt voksen, virke mer som rådgiver. Det ville være like upassende at du traff avgjørelser for ditt barn på dette stadium i livet, som at du ammet det eller fikk det til å rape.
Som rådgiver har du helt avgjort visse begrensninger. Du kan ikke lenger appellere til ditt barn på grunnlag av foreldremyndighet. (’Gjør det fordi jeg sier det.’) Du må respektere at ditt barn er voksent. Dette er imidlertid ikke lett. En forelder sa: «Jeg må være så forsiktig med hva jeg sier til barna mine. Jeg må gå på gummisåler, så jeg er sikker på at jeg ikke sårer deres følelser eller blander meg opp i deres saker.» Men må du sitte rolig og se på at dine voksne barn kaster seg hodestups ut i katastrofen, uten å si et ord?
En far sier: «Jeg legger meg ikke opp i personlige spørsmål. Og hvis de sløser bort penger, hva betyr vel det? Det er jo bare penger. Men hvis et av barna mine var i ferd med å begå et åndelig eller moralsk feiltrinn, ville jeg åpent gi dem råd, for jeg er faren deres.» Og er ikke alle kristne forpliktet til å «vise . . . til rette» dem som «blir grepet i et feiltrinn»? — Galaterne 6: 1.
«Jeg prøvde bare å hjelpe!»
Noen er imidlertid ikke bare til hjelp. De blander seg opp i ting som ikke angår dem. (1. Timoteus 5: 13) På grunn av en labyrint av følelser — kjærlighet, frykt, ensomhet og berettiget omsorg — gjør noen bruk av ødeleggende former for strategi. Økonomisk hjelp kan for eksempel bli direkte bestikkelse eller et middel til å oppnå kontroll. (’Hvorfor skal dere flytte helt på andre siden av byen? Vi kan låne dere nok penger til at dere kan skaffe dere en leilighet like i nærheten av oss.’) Noen bruker kanskje slu sabotasje. (’Vær så snill å la meg få lage middag til dere to i dag. Sønnen min er jo tross alt vant til min mat.’) Eller grov innblanding. (’Ønsker dere ikke å få barn ennå? Vil du at mor og jeg skal dø uten å få se noen barnebarn?’)
Vær på vakt mot en slik manipulering! Boken Getting Along With Your Grown-Up Children (Hvordan du kan komme overens med dine voksne barn) sier: «Foreldre som gir penger til sine voksne, men unge barn og så knytter klare betingelser til hvordan de skal brukes, bruker i virkeligheten ubevisst penger som et middel til å forhandle med ’barnet’ om å oppnå kontroll over det.»
Undertrykk fristelsen til å komme med endeløse forslag når du ikke er bedt om det. Ved å komme med slike forslag kan du gjøre din svigersønn eller din svigerdatter til en fiende. En forfatter går så langt som til å foreslå at du bør bestemme deg for «aldri å fortelle din svigerdatter hva sønnen din liker, hvordan hun skal tilberede maten til ham, hvordan hun skal innrede hjemmet, og så videre, med mindre du direkte blir bedt om det». Vent med å komme med dine forslag til barna er blitt litt mer etablert i ekteskapet og av den grunn er litt mindre nærtagende.
«Jeg synes mange foreldre gjør det motsatte av det de burde gjøre,» sier Tom, som er far til to. «Når de burde ha grepet inn i barnas liv, gjør de det ikke, men når barna er blitt voksne, vil de gjerne blande seg opp i det de foretar seg.» Dette reiser et nytt spørsmål: Hvordan kan dere forberede barnet på at det en gang skal flytte hjemmefra?
[Uthevet tekst på side 8]
«Jeg vil at skal føle seg voksne, men samtidig ønsker jeg at de skal føle at jeg bryr meg om dem»
[Bilde på side 7]
Etter hvert blir du mer en rådgiver for barnet ditt
[Bilde på side 8]
Unngå å være altfor kritisk innstilt til din svigersønn eller din svigerdatter