Kunsten å leve lykkelig i det tomme redet
«FOR mange av oss er den endelige atskillelsen et sjokk uansett hvor godt forberedt vi er,» sier en mor. Ja, selv om det ikke er til å unngå at barna flytter hjemmefra en vakker dag, kan det likevel være vanskelig å mestre det når det skjer. En far forteller om sin reaksjon etter at han hadde sagt farvel til datteren: «For første gang i livet gråt jeg så jeg nesten ikke klarte å stoppe.»
For mange foreldre er det som om barna etterlater seg et stort tomrom — et åpent sår — når de flytter ut. Noen savner den daglige kontakten med barna så sterkt at de føler en intens ensomhet, smerte og sorg. Og det er kanskje ikke bare foreldrene som sliter med å tilpasse seg den nye situasjonen. Et ektepar som heter Edward og Avril, sier det slik: «Hvis det fremdeles er andre barn igjen hjemme, vil også de føle tapet.» Hvilket råd kommer dette ekteparet med? «Gi dem av din tid og vis forståelse. Dette vil hjelpe dem til å tilpasse seg.»
Ja, livet går videre. Hvis du skal kunne ta deg av de barna som fremdeles bor hjemme — og dessuten klare jobben din eller dine huslige gjøremål — kan du ikke la sorgen ta overhånd. La oss derfor se på noe av det man kan gjøre for å finne glede ved tilværelsen når barna flytter hjemmefra.
Konsentrer deg om det som er positivt
Hvis du føler deg trist eller ensom og trenger å gråte eller snakke ut om dine følelser med en medfølende venn, så gjør for all del det. Bibelen sier: «Engstelse i en manns hjerte gjør det nedbøyd, men et godt ord får det til å fryde seg.» (Ordspråkene 12: 25) Noen ganger kan andre hjelpe oss til å se saken i et nytt perspektiv. Et ektepar som heter Waldemar og Marianne, kommer med følgende råd: «Ikke se på situasjonen som et tap, men som et mål som er nådd.» For en positiv synsvinkel! «Vi gleder oss over at vi har kunnet oppdra guttene våre til å bli ansvarsbevisste voksne,» sier ekteparet Rudolf og Hilde.
Har du forsøkt å oppdra barna dine «i Jehovas tukt og formaning»? (Efeserne 6: 4) Selv om du har gjort det, kan det hende at du er bekymret når de forlater hjemmet. Men Bibelen forsikrer dem som lærer opp et barn i samsvar med den vei det skal gå: ’Ikke engang når det blir gammelt, kommer det til å vike fra den.’ (Ordspråkene 22: 6) Er det ikke en stor tilfredsstillelse å se at barna dine har fulgt den opplæringen du har gitt? Apostelen Johannes skrev følgende om sin åndelige familie: «Jeg har ingen større grunn til takknemlighet enn dette, at jeg får høre at mine barn fortsetter å vandre i sannheten.» (3. Johannes 4) Kanskje du kan ha tilsvarende følelser overfor dine barn.
Nå er det jo så at ikke alle barn følger den kristne opplæringen de har fått. Hvis det skulle vise seg at dette gjelder ditt voksne barn, betyr ikke det at du har sviktet som far eller mor. Plag deg ikke med unødvendige selvbebreidelser hvis du har gjort ditt aller beste for å oppdra dette barnet etter Guds retningslinjer. Innse at barnet som voksen selv må bære den bør å stå til ansvar overfor Gud. (Galaterne 6: 5) Bevar håpet om at han eller hun i tidens løp vil revurdere sine valg, og at ’pilen’ til slutt vil nå det målet den ble siktet inn mot. — Salme 127: 4.
Foreldrene er fremdeles foreldre!
Selv om det inntrer en viktig forandring når barna flytter hjemmefra, betyr det ikke at foreldrenes oppgave som foreldre opphører. Psykologen Howard Halpern sier: «Du er mor eller far til du dør, men din stilling som den som gir og viser omsorg, må omdefineres.»
Bibelen har lenge gjort det klart at foreldrenes oppgave ikke tar slutt fordi et barn er blitt voksent. I Ordspråkene 23: 22 heter det: «Hør på din far, som var årsak til at du ble født, og forakt ikke din mor bare fordi hun er blitt gammel.» Ja, selv når foreldrene er ’blitt gamle’ og barna deres er voksne, kan foreldrene øve en viktig innflytelse i barnas liv. Visse tilpasninger må naturligvis til. Men i ethvert forhold trengs det visse justeringer av og til for at det skal fortsette å være godt og tilfredsstillende. Når barna dine er voksne, bør du derfor arbeide for at forholdet mellom dere skal ligge på et mer voksent plan. Det er interessant å se at visse undersøkelser tyder på at forholdet mellom foreldre og barn ofte blir bedre når barna har flyttet hjemmefra. Når barna blir stilt ansikt til ansikt med verdens harde realiteter, begynner de ofte å betrakte foreldrene sine i et nytt lys. En tysker som heter Hartmut, sier: «Nå forstår jeg foreldrene mine bedre, og jeg innser hvorfor de handlet som de gjorde.»
Unngå å blande deg i barnas saker
Du kan volde stor skade hvis du blander deg opp i dine voksne barns personlige liv. (Jevnfør 1. Timoteus 5: 13.) En gift kvinne som lever i et spent forhold til sine svigerforeldre, kommer med denne beklagelsen: «Vi er glad i dem, men vi ønsker ganske enkelt å leve vårt eget liv og treffe våre egne avgjørelser.» Ingen kjærlig far eller mor vil naturligvis være en passiv tilskuer til at et voksent barn styrter seg ut i en ulykke. Men det er vanligvis best å unngå å gi faderlige eller moderlige råd som ingen har bedt om, uansett hvor forstandige eller velmenende rådene måtte være. Dette er særlig tilfellet etter at et barn har giftet seg.
Våkn opp! kom i 1983 med følgende råd: «Godta din nye rolle. Allerede da barnet begynte å stabbe og gå, ble din oppgave noe forandret. På lignende måte må du nå når din sønn eller datter er blitt voksen, virke mer som rådgiver. Det ville være like upassende at du traff avgjørelser for ditt barn på dette stadium i livet, som at du ammet det eller fikk det til å rape. Som rådgiver har du helt avgjort visse begrensninger. Du kan ikke lenger appellere til ditt barn på grunnlag av foreldremyndighet. (’Gjør det fordi jeg sier det.’) Du må respektere at ditt barn er voksent.»a
Du vil kanskje ikke være enig i alle de avgjørelser ditt barn og hans eller hennes ektefelle treffer. Men respekten for ekteskapets ukrenkelighet kan hjelpe deg til å moderere din bekymring og unngå utidig innblanding. Det er faktisk vanligvis best å la unge ektepar løse sine problemer seg imellom. Ellers kan du risikere unødvendige konfrontasjoner når du gir uønskede råd til en svigersønn eller svigerdatter, som kan være svært følsom for kritikk i en slik situasjon. I den ovennevnte artikkelen i Våkn opp! het det videre: «Undertrykk fristelsen til å komme med endeløse forslag når du ikke er bedt om det. Ved å komme med slike forslag kan du gjøre din svigersønn eller din svigerdatter til en fiende.» Vær hjelpsom, ikke manipulerende. Ved å bevare et godt forhold gjør du det lettere for din sønn eller datter å komme til deg hvis det virkelig er behov for råd.
Forsøk å fornye de ekteskapelige bånd
For mange ektepar kan det tomme redet bety en mulighet til å øke den ekteskapelige lykke. Det å være gode foreldre legger beslag på så mye tid og krefter at noen ektepar forsømmer forholdet seg imellom. En gift kvinne sier: «Nå når barna har flyttet ut, forsøker Konrad og jeg å bli kjent med hverandre på nytt.»
Når dere er befridd for det daglige ansvaret i forbindelse med foreldreoppgaven, kan dere få mer tid til hverandre. En mor sier: «Den nye fritiden vi har fått . . . gir oss mulighet til å være mer opptatt av hvem vi er, til å konsentrere oss om å lære mer om forholdet mellom oss og til å gi oss i kast med aktiviteter som dekker vårt behov.» Hun sier videre: «Det er en tid med mulighet til å lære noe nytt og til å erfare en utrolig vekst, og selv om den kan være oppskakende, er den også stimulerende.»
Noen ektepar får også større økonomisk frihet. De kan nå gjenoppta hobbyer og et yrkesaktivt liv de har måttet ta en pause fra. Blant Jehovas vitner er det mange ektepar som bruker sin nye frihet til å arbeide for åndelige interesser. En far som heter Hermann, opplyser at han og hans kone straks gikk inn for å gjenoppta heltidstjenesten da barna flyttet hjemmefra.
Enslige foreldre som blir alene tilbake
Det kan være spesielt vanskelig for enslige foreldre å venne seg til det tomme redet. Rebekka, en enslig mor med to sønner, sier det slik: «Når barna våre flytter ut, har vi ingen mann som kan være sammen med oss og være glad i oss.» En enslig mor kan ha erfart at barna hennes har vært en kilde til følelsesmessig støtte. Hvis de har bidratt til familiens inntekter, kan hun også få økonomiske problemer når de drar.
Noen enslige mødre klarer å forbedre sin økonomiske stilling ved å skaffe seg yrkesrettet opplæring eller sette seg på skolebenken en viss tid for å kvalifisere seg til arbeidslivet. Men hvordan skal de klare å fylle tomrommet etter barna? En mor sier: «Det som hjelper meg, er at jeg holder meg opptatt. Det kan være at jeg leser Bibelen, gjør rent hjemme eller ganske enkelt går eller løper en rask tur. Men det som hjelper meg best til å overvinne ensomheten, er å snakke med en åndeligsinnet venninne.» Ja, vær utadvendt og forsøk å utvikle nye og gode vennskapsforhold. (2. Korinter 6: 13) Vær «vedholdende i påkallelser og bønner» når du føler deg nedtrykt. (1. Timoteus 5: 5) Stol på at Jehova vil styrke og støtte deg gjennom en vanskelig tilpasningsperiode.
Bevar gleden selv om barna flytter hjemmefra
Uansett hvordan din situasjon er, må du være klar over at livet ikke er slutt når barna flytter hjemmefra. Heller ikke oppløses familiebåndene. Den sunne kjærlighet Bibelen beskriver, er sterk nok til å holde folk sammen selv om de bor langt fra hverandre. Apostelen Paulus minner oss om at kjærligheten «utholder alt», og den «faller aldri bort». (1. Korinter 13: 7, 8) Den uselviske kjærligheten du har framelsket i din familie, vil ikke falle bort bare fordi barna dine flytter hjemmefra.
Interessant nok viser det seg ofte at barna er de første til å gjenoppta kontakten. Det kan skje når de synes atskillelsen er tung å bære, når de blir grepet av hjemlengsel, eller når de begynner å merke at det ikke er så lett å klare seg økonomisk. Hans og Ingrid har dette råd å gi: «La barna forstå at døren til hjemmet alltid står åpen for dem.» Jevnlige besøk eller brev eller en telefonsamtale nå og da kan gjøre det mulig å opprettholde kontakten. «Vær interessert i hva de gjør, uten å snuse i deres saker,» sier Jack og Nora.
Når barna flytter hjemmefra, blir livet ditt forandret. Men livet i det tomme redet kan være travelt, aktivt og tilfredsstillende. Forholdet til barna blir annerledes. Men det kan fremdeles være hyggelig og tilfredsstillende. Professorene Geoffrey Leigh og Gary Peterson sier: «Det at barna blir uavhengige av foreldrene, innebærer ikke redusert kjærlighet, lojalitet eller respekt for foreldrene. . . . Sterke familiebånd holder ofte gjennom hele livet.» Du vil aldri slutte med å være glad i barna dine, og du vil aldri slutte med å være deres mor eller far. Og fordi du har vært så glad i barna dine at du har gitt slipp på dem, har du faktisk ikke mistet dem.
[Fotnote]
[Uthevet tekst på side 12]
«For første gang i livet gråt jeg så jeg nesten ikke klarte å stoppe»
[Ramme på side 10]
En oppfordring til voksne barn — hjelp foreldrene deres til å gi slipp på dere
Det å flytte ut er normalt lettere enn å bli latt tilbake. Derfor bør du mens du gleder deg over din uavhengighet og over å være voksen, vise foreldrene dine godhet og forståelse hvis de har vanskelig for å avfinne seg med situasjonen. Fortell dem at du stadig holder av dem. Et lite brev, en uventet gave eller en hyggelig telefonoppringning kan virke svært oppmuntrende på sørgmodige foreldre. Hold dem underrettet om viktige begivenheter i livet ditt. Dette viser dem at familiebåndene fremdeles er sterke.
Når du møter utfordringene i de voksnes verden, forstår du kanskje bedre enn før hva foreldrene dine hadde å stri med da de tok hånd om deg. Kanskje det vil få deg til å takke foreldrene dine for alt det de har gjort for deg.