Jeg prøvde å ta mitt eget liv; jeg tok nesten min sønns liv

JEG er glad for at ikke noen av delene lyktes. Jeg fant sannheten akkurat tidsnok til at den reddet både mitt og min sønns liv. Sannheten har forandret livet mitt, fornyet sinnet mitt, forandret personligheten min, gitt meg en ny jobb, ført meg til et nytt land og satt meg i sving med å lære et nytt språk. Ja, jeg holder faktisk på med å lære to nye språk. Men det er bare det ene som er vanskelig; det andre er det en fornøyelse å studere.

Men før jeg begynte å søke etter det som var bedre, sank jeg ned i noe som var langt verre. Jeg tror jeg kan si at jeg nådde bunnen før jeg forstod at jeg måtte begynne å lete i en annen retning.

Jeg er jøde og vokste opp i en jødisk familie. Mor og far var ikke spesielt religiøse. De ville imidlertid at jeg skulle gå på en skole som var knyttet til en synagoge, få religiøs undervisning på en sabbatsskole og være til stede på de store religiøse høytidene. Jeg var ikke mer enn ti år da jeg oppdaget at det var mye hykleri i jødedommen. Noe som forundret meg, var at jeg måtte kjøpe billett til gudstjenesten under høytidene. Hvorfor måtte vi betale penger for å tilbe Gud? Jeg la også merke til at de som gav flere penger, fikk navnet sitt skrevet med større bokstaver på synagogemuren. Det var en jødisk advokat som ledet den sabbatsskolen jeg gikk på. Han skulle være den flinkeste læreren i synagogen. Det eneste vi fikk undervisning i, var filosofi. Bibelen ble fremstilt som en god bok som var skrevet av kloke mennesker, ikke som en bok som var inspirert av Gud.

Da jeg 14 år gammel ble sendt på privatskole, hadde jeg sluttet å gå i synagogen, og jeg hadde tatt avstand fra all religion. En gang da jeg var hjemme på besøk og far ville at jeg skulle gå i synagogen, sa jeg at jeg var ateist. Jeg hadde sett så mye hykleri at jeg ikke trodde på noe som helst. Jeg hadde ikke hatt noen særlig lykkelig barndom. Jeg følte meg uønsket. Jeg syntes ikke at noe egentlig spilte noen rolle. Ofte rømte jeg fra privatskolen, og så ble jeg funnet av politiet og sendt tilbake. Til slutt fikk far og mor meg inn på en spesialskole, hvor jeg ble værende i over et år.

Der kom jeg i forbindelse med jenter som hadde vært borte i litt av hvert — noen hadde fått barn, andre hadde stjålet biler, mange brukte narkotika, og noen hadde til og med prøvd å ta livet av foreldrene sine. Jeg var 16 da jeg kom ut derfra. Jeg drog fra California til New York og begynte å studere ved Long Island universitet i Brooklyn med statsvitenskap og sosialøkonomi som hovedfag. På denne tiden var jeg interessert i å forbedre samfunnet, og jeg trodde at det best kunne gjøres ved hjelp av politikken. Jeg hadde tidligere gått fra dør til dør og prøvd å få folk til å stemme på Eugene McCarthy ved presidentvalget. Men jo mer jeg studerte og iakttok politikken, jo mer innså jeg at den var korrupt. Jeg skiftet hovedfag, og etter en tid avbrøt jeg studiene.

Jeg var nå fullstendig desillusjonert. Jeg begynte å vanke på barer og drakk og brukte stoff. Jeg tok meg til og med jobb på barer som danser. Jeg ble forelsket i en mann som het Jon. Vi flyttet sammen, og etter en tid giftet vi oss. Han viste seg å være alkoholiker. Han kunne være borte i dagevis, og jeg var dypt fortvilt. Mitt familieliv var langtfra som det skulle, det politiske system var korrupt, jorden var i ferd med å bli ødelagt av forurensning, og det så ut til at menneskene var innstilt på å sprenge seg selv i luften i en atomkrig. Jeg prøvde å begå selvmord.

Jeg hadde egentlig et sterkt ønske om noe bedre. Jeg sluttet å bruke narkotika. Jeg strevde hardt for å bedre familielivet. Jeg begynte å tenke: Finnes det en Gud? Jeg undersøkte spiritismen og kjøpte en hel del bøker om demonisme. Jeg var heldig som aldri ble plaget av demoner. Jon sa at Bibelen inneholdt profetier om framtiden. Det hadde jeg aldri hørt før, trass i den religiøse opplæringen jeg hadde fått. «Er det i Det nye testamente det står?» spurte jeg. Han trodde det. Han var katolikk, men ikke aktiv. Han trodde ikke på katolisismen. Fra da av tenkte jeg alltid mer eller mindre bevisst at jeg måtte finne ut hva Bibelen sa.

Nå skjedde tingene i rask rekkefølge. Jeg prøvde å begå selvmord flere ganger — jeg prøvde å skjære over pulsårene ved håndleddene, jeg stakk meg selv med en kniv, jeg skar meg i halsen. Men i virkeligheten var det bare halvhjertete forsøk, et rop om hjelp. Jeg gjorde det like for øynene på mannen min for å få ham til å slutte å drikke og henge omkring på barene. Det virket ikke.

Kort tid etter kom det store vendepunktet i mitt liv. En søndag gikk Jon og jeg for å besøke noen venner av ham, et eldre ektepar. De hadde studert sammen med Jehovas vitner, hadde vitner i familien og forstod Bibelen på samme måte som vitnene. Jeg prøvde pussig nok å overbevise dem om at jødedommen var den beste religion, trass i at jeg selv hadde forkastet den. Så begynte mannen å fortelle hva vitnene tror. I løpet av 15 minutter gjennomgikk han alt fra Adam til Harmageddon. Jeg var overveldet. Dette var sannheten!

Kvelden etter ble jeg med denne kvinnen på et bibelstudium. Jeg begynte å gå nokså regelmessig på møtene. Jon oppmuntret meg i begynnelsen, men etter hvert som jeg ble kjent med flere av Bibelens sannheter, begynte jeg å forandre meg. Det som skjedde, var det som står i Romerne 12: 2: «La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.» Jeg sluttet å bruke marihuana, sluttet å henge omkring på barene, sluttet å drikke og sluttet å stjele.

Det er sant: Stjele. I den tiden da vi bodde sammen i New York, pleide vi å stjele biler og selge delene. Noen hadde en bil som de trengte deler til, og så fant vi en lignende bil og stjal den og solgte dem delene. Da jeg ikke ville være med på dette lenger, begynte Jon å komme med innsigelser mot at jeg studerte Bibelen sammen med vitnene. Men han gav seg da to vitner kom til vår dør og gjorde et godt inntrykk på ham. Den eneste betingelsen var: «Du kan studere med dem, men hold meg utenfor. Kom ikke og forkynn for meg. Prøv ikke å omvende meg.»

Kort tid etter dette oppstod det en ny krise. Jeg ble gravid. Han ville ikke ha barnet, og for å redde ekteskapet gikk jeg med på abort. Jeg hadde hatt to aborter før, så jeg syntes ikke at det var noe problem. Så var jeg til stede på et lysbildeforedrag i Rikets sal for Jehovas vitner. Det handlet om det mirakel som en fødsel er. Det gjorde dypt inntrykk på meg å se det lille vesenet som utviklet seg i mors liv. Det var levende — det vokste og beveget seg! Det fikk armer og ben, fingrer og tær, og det gikk ikke lang tid før det suttet på tommelen. Og dette hadde jeg tenkt å ta livet av! Fram til da hadde jeg betraktet fosteret som en ting, en del av kroppen min, og ikke noe annet. Men i Jehovas øyne var det en levende skapning, og nå ble det det i mine øyne også.

Etter møtet gikk jeg ut og gråt. Jeg kunne ikke gå med på abort. Jeg gikk hjem og sa til mannen min: «Jeg vil ha barnet.» Han stormet ut og smelte døren etter seg. Han snakket ikke med meg på tre dager. Men da vår sønn var født, elsket han ham. Han ble hele hans verden. Han syntes at det var det mest vidunderlige som hadde hendt ham. Han var 37 år og hadde en sønn! Han ble mildere stemt på andre måter også. Da jeg fortalte at jeg hadde tenkt å bli døpt, sa han bare: «Ja vel, hvis det er det du vil, så.» Slik var situasjonen etter tre år med motstand og trusler.

Tre dager senere kom han ikke hjem om kvelden. Nå hadde vi hatt det bra en stund. Men jeg gikk ut fra at han hadde begynt å ture og feste igjen. Jeg orket ikke mer av det, ikke etter at jeg hadde lært sannheten og fått min sønn, Jonathan, å oppdra. Jeg bestemte meg for å forlate mannen min. Jeg pakket sakene mine og ventet på at han skulle komme hjem, så jeg kunne si det til ham. Så banket det på døren. Det var ikke ham. Det var politiet. «Det har vært en ulykke. Mannen din ble drept.» Han hadde vært på vei hjem fra en bar og hadde kjørt utfor veien. Dagen før hadde han hisset seg opp over et eller annet og utbrutt: «Det er aldri noen som har gitt meg en sjanse! Jeg skulle ha vært død!» Disse ordene fortsatte å ringe for ørene mine etter at jeg hadde fått vite at Jon var død.

Jeg innviet mitt liv til Jehova, og tre måneder senere begynte jeg i heltidsforkynnelsen som et Jehovas vitne. Da min mann ble drept, bodde vi i Colorado. Nå flyttet Jonathan og jeg for å forkynne på steder hvor behovet var større. En sommer arbeidet vi sammen med noen heltidsforkynnere i Kentucky. Det var lange dager — vi kunne være ute åtte, ti og opptil 12 timer om dagen. Jonathan var ikke mer enn fem år, så et av de andre vitnene syntes det måtte bli for mye for ham. «Hvorfor lar du ham ikke få en dag fri?» spurte hun. Hun hadde tre barn, så jeg lot ham være sammen med dem. Han likte det, men uken etter spurte han: «Er det i morgen jeg har fri?» «Ja, det er det.» Så sa han: «Nei, jeg vil heller være med ut i tjenesten sammen med deg. Jeg vil ikke ha noen fridag mer.»

Far respekterer min religion, fordi han har sett hvordan den har forandret meg, men han vil ikke ha noe med den å gjøre. Han stiller imidlertid ofte Jonathan spørsmål. Etter at mor var død, viste far Jonathan et bilde av henne. «Hvem er det?» spurte han. «Det er bestemor.» «Hvor er hun?» «Hun døde,» forklarte han, «og så kom sjelen hennes til himmelen.» Jonathan sa: «Nei, hun er en sjel, og hun er i graven.» Dette gjorde inntrykk på far. Han begynte å stille Jonathan spørsmål. «Hvem er Gud?» «Jehova.» «Hva gjør han?» «Han er oppe i himmelen,» sa Jonathan, «og sørger for at alt går som det skal.» Far vil ikke høre på meg, men han hører på Jonathan. Og Jonathan kan svare på det han spør om, fordi vi har gjennomgått Min bok med fortellinger fra Bibelen, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet.

Far tror på Gud. Jeg husker en gang da jeg var cirka ni år og allerede lurte på dette med Guds eksistens. Far tok meg med ut og viste meg en blomst. «Hvor kommer den fra?» spurte han, og han besvarte selv spørsmålet: «Bare Gud kan lage blomster.» Han forklarte at plantene til og med har kraft i seg til å trenge seg gjennom betong! Far gjorde sitt ytterste for å få meg til å tro på Gud, og nå er det min lille sønn som prøver å gjøre ham kjent med Jehova og hans hensikter, slik at han kan få leve sammen med oss i paradiset på jorden. Særlig ved slike anledninger hender det at jeg ser på Jonathan og tenker: ’Hvis jeg ikke hadde gått på det lysbildeforedraget i Rikets sal for fem år siden, ville ikke Jonathan ha vært her nå.’ Noen ganger blir jeg skremt ved tanken på hvor nære på det var at jeg drepte min sønn.

I 1979 reiste jeg til Israel. Jeg ville se Bibelens land. Jonathan var ikke med. Han var for liten til å ha utbytte av en slik reise. Da jeg kom hjem, hadde jeg et sterkt ønske om å reise til Israel igjen og dele de opplysningene jeg hadde hatt så stort gagn av, med mitt folk. Jeg så at israelerne brenner for det de tror på, og arbeider hardt for å skape seg et hjemland, men de er på villspor, ettersom de er fremmedgjort for Jehova. Da jeg kom hjem fra denne reisen, bad jeg inntrengende bønner til Jehova om at han måtte gjøre det mulig for meg å tjene ham i Israel.

Jeg bad om dette i to år. ’Hvis jeg bare hadde en annen heltidsforkynner å reise sammen med, helst en som kunne hebraisk og kunne hjelpe meg med å lære språket!’ I 1981 drog jeg tilbake til Israel. Denne gangen var Jonathan med meg. Vi deltok i en gruppereise sammen med andre Jehovas vitner. Vi besøkte vitnenes Rikets sal i Betlehem. Bussen, som hadde en plakat med ordene «Jehovas vitner» festet til frontruten, stod parkert på gaten utenfor.

To kvinner fikk se plakaten og kom inn i salen for å hilse på oss. De var Jehovas vitner og kom tilfeldigvis forbi. Den ene av dem var en ung jødisk kvinne fra Nederland som hadde bosatt seg i Israel. Hun tjente Jehova som heltidsforkynner i en annen by og var bare tilfeldigvis i Betlehem denne dagen. Hun var på utkikk etter en som kunne bo sammen med henne og delta i forkynnelsesarbeidet sammen med henne. Da jeg gjorde visse forespørsler, svarte hun begeistret: «Ja, du og Jonathan kan komme og bo hos meg!» Her var svaret på mine bønner! Og nå bor Jonathan og jeg sammen med henne.

Hvor glad er jeg ikke for at selvmordsforsøkene mine ikke lyktes, og for at jeg ikke drepte min sønn før han var født! Sannheten har forandret hele livet mitt og fått meg til å ’legge av det gamle menneske og kle meg i det nye menneske’. (Kolosserne 3: 9, 10) Og mens jeg nå strever med å lære et nytt og vanskelig språk, hebraisk, lærer jeg også et annet nytt språk, det som er omtalt profetisk i Sefanja 3: 9 (NW): «Da vil jeg gi folkene et nytt, rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, slik at de kan tjene ham skulder ved skulder.»

Bønnene mine er blitt besvart. Jeg har fått det privilegium å tjene Jehova på heltid og arbeide skulder ved skulder sammen med Jehovas vitners verdensomfattende samfunn. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 20]

Hvorfor måtte vi betale penger for å tilbe Gud?

[Uthevet tekst på side 21]

Mitt familieliv var langtfra som det skulle, det politiske system var korrupt, jorden var i ferd med å bli ødelagt av forurensning, og det så ut til at menneskene var innstilt på å sprenge seg selv i luften i en atomkrig

[Uthevet tekst på side 22]

Jeg prøvde å begå selvmord flere ganger — jeg prøvde å skjære over pulsårene ved håndleddene, jeg stakk meg selv med en kniv, jeg skar meg i halsen. Men i virkeligheten var det bare halvhjertete forsøk, et rop om hjelp

[Uthevet tekst på side 22]

Jeg sluttet å bruke marihuana, sluttet å henge omkring på barene, sluttet å drikke og sluttet å stjele

[Uthevet tekst på side 23]

Det var levende — det vokste og beveget seg! Det fikk armer og ben, fingrer og tær, og det gikk ikke lang tid før det suttet på tommelen, dette hadde jeg tenkt å ta livet av!

[Uthevet tekst på side 23]

Så banket det på døren. det var ikke ham. Det var politiet. «Det har vært en ulykke. Mannen din ble drept»

[Uthevet tekst på side 24]

Han viste meg en blomst. «Bare Gud kan lage blomster»

[Uthevet tekst på side 24]

Noen ganger blir jeg skremt ved tanken på hvor nære på det var at jeg drepte min sønn