Han leter etter sykdomsframkallende mikrober
WALLACE RHODES, vitenskapsmann og ingeniør. Han utforsker det ukjente, der hvor dødbringende sykdommer ligger på lur. Han har doktorgraden i epidemiologi (læren om epidemiske sykdommer) og har dessuten en høyere teknisk utdannelse. Denne kombinasjonen av legevitenskap og teknikk er helt spesiell. Men det er også arbeidet hans, som du vil se.
Jeg går sammen med ham opp og ned langs en forvirrende labyrint av korridorer gjennom utallige etasjer i Sentret for sykdomskontroll, en svær bygning i nærheten av Atlanta i Georgia. Dørene i de store, hvite betonghallene fører inn til laboratorier hvor en rekke vitenskapsmenn har sitt «aller helligste». Disse vitenskapsmennene har viet livet sitt til å prøve å oppspore og utrydde «mordere» som har lett for å unnslippe. Både deres triumfer og deres fiaskoer skaper av og til store overskrifter i avisene verden over.
Nå befinner vi oss på taket på den kolossalt høye bygningen. Regnet pøser ned idet vi søker ly i en mindre bygning med 4000 kvadratmeter gulvflate her oppe på taket. Varm, ubehagelig luft slår imot oss. Larmen fra vifter og motorer er en stor påkjenning for trommehinnene. Vi føler oss nærmest som dverger der vi står i et stort, hulelignende rom med luftkanaler på størrelse med korridorer.
«Et rom med et slikt utstyr som dette er en del av mitt laboratorium,» forklarer Rhodes. «Andre vitenskapsmenn begynner å riste på sine prøverør, men ingeniøren i meg begynner å lete etter sykdomsepidemier i klimanleggene i store bygninger. Det hender at det bryter ut en epidemi på et sykehus. Legene mener kanskje at de holder de syke i karantene, men plutselig blir folk over hele sykehuset rammet av sykdommen.»
Hvordan spredte sykdommen seg? På alle slags arbeidsplasser, fra skoler til konservfabrikker, på hundrevis av steder, har Rhodes i de siste 20 årene påvist årsaker til smittsomme sykdommer, og som oftest har de hatt med klimaanleggene å gjøre. Men han hadde ikke kunnet finne det han har vært på utkikk etter, hvis han ikke hadde hatt kjennskap til både bakterier og teknikk.
«Hvordan vil du begynne for å oppspore årsaken til en sykdom?» spør jeg.
«Først tar jeg på meg denne masken.»
Hele ansiktet hans blir borte i den svarte masken. Den får ham til å ligne en science fiction-figur. «Denne masken er 99,97 prosent effektiv.» Stemmen høres grøtet ut. «Masken stenger ute alle partikler som er større enn tre tiendedelers mikrometer. En mikrometer er en tusendel av en millimeter.» Jeg prøver å forestille meg en bakterie som er så liten at den klarer å trenge gjennom masken.
Jakten på pontiacfeber-mikroben
For noen år siden bidrog masker i likhet med denne til at Rhodes og to av hans assistenter ikke fikk pontiacfeber. Alle de andre vitenskapsmennene fra Sentret for sykdomskontroll som hadde vært før dem i Pontiac i Michigan, fikk denne smittsomme sykdommen. Denne minneverdige week-enden var det 95 av 100 som ble alvorlig syke. Sykdommen var ukjent.
De som fikk pontiacfeber, gjorde ikke noe annet enn å sette foten innenfor en bestemt bygning. Det var som om selve bygningen var syk. Bygningen var paradoksalt nok et helsesenter. Her var det medisinske klinikker, tannlegeklinikker, et røntgeninstitutt og lignende. Ikke bare pasientene, som kom for å bli behandlet, men også legene, sykepleierne og teknikerne fikk frostanfall, feber, hodepine, akutte muskelsmerter og andre symptomer som minnet om symptomene på lungebetennelse. Folk som oppholdt seg i bygningene i nærheten, hadde ingen slike problemer.
«Jeg var på ferie i Florida da de ringte og bad meg om å komme til Pontiac,» forteller Rhodes. «Epidemien hadde allerede rast i flere dager. Da jeg undersøkte det materialet jeg fikk utlevert, så det ut til at den eneste gangen noen som gikk inn i bygningen, ikke ble syke, var når klimaanlegget var slått av. Så snart det var blitt mandag og anlegget var slått på igjen, begynte folk å bli syke igjen.» Men Rhodes og hans assistenter ble ikke syke. De hadde maskene sine og annet utstyr, som beskyttet dem.
Problemet bestod imidlertid ikke bare i at klimaanlegget blåser luft rundt i bygningen. Rhodes hadde mistanke om at det vannet som overrislet kjølespiralene, var forurenset. På grunn av en lekkasje i kanalsystemet hadde partikler fra dette vannet blandet seg med den luften som var i bevegelse. Det ble tatt prøver, men det gikk flere dager før hans mistanker ble bekreftet: marsvin som fikk drikke dette vannet, fikk pontiacfeber. Men hva var den egentlige årsaken? Det gjenstod fremdeles å isolere bakterien fra vannet.
«I tre år foretok mikrobiologene prøver med marsvin,» forteller Rhodes videre. «Etter så lang tid hadde de ikke kommet nærmere årsaken til sykdommen enn den dagen de begynte. De fortsatte med noen prøver i flere år. Til slutt la de prøverørene med blodserum fra mennesker som hadde hatt pontiacfeber, i dypfryseren og la således bokstavelig talt denne siden av saken på is.»
Krigsveteranenes sykdom
Det gikk åtte år. Under et stevne som amerikanske krigsveteraner holdt på Bellevue-Stratford Hotel i Philadelphia, fikk 221 deltagere en mystisk sykdom som slo til like plutselig som pontiacfeberen. Men denne gangen var det 34 som døde.
Det kom fra hotellet, hva det nå enn var. Legene omtalte det først som et «eksplosivt utbrudd av lungebetennelse uten påviselig årsak». Tjuetre forskere fra Sentret for sykdomskontroll, deriblant Rhodes, samarbeidet med en rekke leger fra fjern og nær. «Det nærmeste jeg kunne komme, var at kilden denne gangen skrev seg fra kjøletårnene,» forteller Rhodes.
Etter seks måneders intenst arbeid på laboratoriene, hvor en tok i bruk fremgangsmåter som var bedre og mer avansert enn dem en benyttet i forbindelse med pontiacfeberen, fant en endelig fram til den farlige bakterien. Den var sigarformet og fikk navnet legionella pneumophila.
Det gikk nesten et år før forskerne kom på at de skulle tine opp noen av pontiacfeberprøvene, som nå var blitt ni år gamle, og sammenligne dem med legionella pneumophila. De trakk den slutning at hva det nå enn var som hadde forårsaket epidemien i Pontiac, så hadde det også forårsaket epidemien i Philadelphia — forskjellen var bare at i det siste tilfellet var det 34 som døde.
«Hvorfor døde folk i Philadelphia, mens ingen døde i Pontiac?» spør Rhodes. Forskerne vet fremdeles ikke svaret på det spørsmålet.
Utklekningssteder for epidemier
Siden legionellosis-bakterien ble oppdaget, har vitenskapsmennene trukket den slutning at sykdommen har eksistert i en eller annen form i lengre tid. Rhodes sier: «Her i USA er det 2,4 millioner tilfelle av lungebetennelse hvert år. Bare to tredjedeler av disse tilfellene kan settes i forbindelse med et virus eller en bakterie som vi kjenner. Hva forårsaker de andre 800 000 tilfellene?»
Han fortsetter: «Legionellosis er blitt påvist i bare en brøkdel av de tilfellene da det dreier seg om en sykdom som minner om lungebetennelse. Forskerne lurer på om et eller annet ukjent som ennå ikke er påvist, har forbindelse med legionellosis.»
«Mener du å si at legionellosis kan bryte ut når som helst?» avbryter jeg.
Han nikker. «Den kan nå oss fra jord som er gravd opp. Den kan komme fra forurenset vann, blant annet fra drikkevannet. Den kan komme fra luften. Vi lever og blir syke og dør i en forurenset verden.»
«Mener du at disse ukjente sykdommene ligger på lur omkring oss hvor vi snur og vender oss?»
«Det er dem vi fortsatt er på utkikk etter. De kan angripe oss, og gjør det også, på et helt tilfeldig tidspunkt. Kjente former for legionellosis er blitt påvist i over 40 av de amerikanske statene, i Canada, i Australia og i nær sagt samtlige land i Europa. Men så har de ukjente formene for lungebetennelse og andre sykdommer dukket opp, og i langt større omfang.»
De farligste bakteriene
Han snur seg og peker på en isolert bygning et stykke borte. «Jeg var med på å tegne og utprøve den bygningen for Sentret for sykdomskontroll for noen år siden. . . . Prøver fra pasienter som lider av de mest dødbringende sykdommer på jorden, blir undersøkt der i dette øyeblikk. Lassafeber . . . grønn afrikansk apesyke (marburgvirus). » Han nevner noen fremmedartede sykdommer. «Folk hadde sannsynligvis aldri hørt om dem da svartedauden og spanskesyken hjemsøkte menneskeheten. Dette er farlige smittsomme sykdommer i vår tid. Der borte i laboratoriet er det noen som setter livet på spill for å prøve å trenge disse farlige bakteriene opp i et hjørne.»
Jeg hører meg selv si: «Kan vi ta en titt inn på laboratoriet?»
Han gjør en grimase. «Du er omtrent så nær den bygningen nå som du noen gang vil komme!»
Sentret for sykdomskontroll i Georgia er et slags vakttårn som følger med for å se når det bryter ut smittsomme sykdomsepidemier jorden over. Der vet en sannsynligvis mer enn noen andre om hva som foregår på dette området.
Etter at Rhodes i 20 år har utforsket hundrevis av mystiske smittestoffer i menneskenes miljø, etter at han har tegnet klimaanlegg som er blitt installert i alle slags institusjoner, og etter at han nå en tid har vært opptatt med å studere de mulige skadelige virkninger som vulkansk aske kan ha, sier han: «Mysteriene er stadig flere enn oppdagelsene og øker sannsynligvis hurtigere i antall enn løsningene.» — Innsendt.