Er pengene trygge i banken?
’TIDLIG mandag morgen begynte de å stille seg opp. De trosset sno og kulde og måtte regne med å vente i fem timer. Bankfolkenes, økonomenes og de politiske ledernes rolige forsikringer bidrog bare til å forsterke følelsen av panikk. Over hele landet, ja, over hele verden, beleiret en stadig større skare mennesker bankene og kom med det samme kravet: GI OSS PENGENE VÅRE!’
Kommer du til å kunne lese slike nyheter i avisene i den nærmeste framtid? The Wall Street Journal siterte nylig økonomen Alan Greenspan, som sa at «faren for et farlig banksammenbrudd er større enn den har vært på 50 år». Hvorfor det?
Hvor det er blitt av pengene
Du husker sikkert hvor mange spørsmål du måtte svare på sist du søkte om et lite banklån. Merkelig nok er bankene ikke alltid like forsiktige når de skal låne ut store pengesummer. Mexico, som har betydelige oljereserver, fikk med letthet lån som tilsvarte over 400 milliarder kroner. Så økte rentesatsene over hele verden, og oljeprisene sank. Mexico befant seg på konkursens rand. Rykter om at Mexico ikke ville klare å tilbakebetale sine enorme lån, skapte tilløp til panikk blant kontoinnehaverne. Det ble så truffet krisetiltak for å tilføre dette landet flere penger. Krisen ble kanskje avverget, men også andre land, deriblant Polen og Brasil, har problemer med å få betalt den store gjelden sin.
Ytterligere milliarder er investert i forretningsforetagender. Før i tiden finansierte store forretningsforetagender sine organisasjoner ved å selge obligasjoner (langsiktige lån) til offentligheten. Men når rentesatsene økte, solgte folk obligasjonene sine og investerte på mer lønnsomme områder. Bedriftene ble tvunget til å benytte seg av kortsiktige banklån med høye renter. Bankene kunne imidlertid tape en formue hvis disse bedriftene gikk konkurs. Da et større selskap i USA gikk konkurs for ikke så lenge siden, kostet det bankene over to milliarder kroner!
En global kjedereaksjon?
Økonomene frykter at disse faktorene kan frembringe en global kjedereaksjon. Sett at et land eller en rekke større bedrifter misligholdt sine forpliktelser. Én eller to større banker kunne gå konkurs. Dette kunne skremme dem som har konto i andre banker, og få dem til å heve pengene sine. Ettersom bankene bare har en moderat mengde rede penger for hånden, kunne det oppstå en omfattende likviditetskrise. Bankene ville ha et desperat behov for kontanter. En slik kjedereaksjon kunne utvikle seg til et verdensomfattende økonomisk sammenbrudd!
Bankfolk hevder ikke desto mindre at en slik utvikling vil være utenkelig. David Rockefeller, tidligere styreformann i Chase Manhattan Bank, sa i et intervju nylig at bankvesenet «er svært solid». Det er sant at «bankene i stor utstrekning gjør forretninger med hverandre, slik at de er avhengige av hverandre». Men han mente at det er «høyst usannsynlig» at en slik global kjedereaksjon vil få verdens bankvesen til å rase sammen. Men ettersom bankvesenets suksess avhenger av folks tillit, er det forståelig at ledende bankfolk uttaler seg så optimistisk.
Men ikke noe land vil tillate at det går nedenom og hjem med en av dets store banker, sier du kanskje. Det var imidlertid nøyaktig det Italia gjorde! Banco Ambrosianos sammenbrudd fikk stor publisitet på grunn av bankens nære forbindelse med Vatikanet. Da den skandaliserte banken gikk konkurs, trakk den italienske sentralbanken, Banca d’ltalia, sin støtte tilbake, til andre européiske bankfolks store overraskelse og bestyrtelse. De frykter at det dermed er blitt skapt en farlig presedens.
«Fred og sikkerhet» i finansverdenen?
The New York Times for 10. oktober 1982 hevdet at de som kjenner situasjonen innenfra, «spår at frykten for et internasjonalt økonomisk sammenbrudd til slutt kommer til å drive partene til enighet». Men under det økonomiske sammenbrudd i 1930-årene nektet nasjonene å samarbeide. De «prøvde å beskytte seg selv mot det langvarige, verdensomfattende, økonomiske uvær uten å ta hensyn til de skadevirkninger deres handlinger ville medføre for andre land». Og det er lite som tyder på at nasjonene har forandret innstilling nå. Regjeringer som er hjemsøkt av inflasjon, har for eksempel tillatt rentesatsene å stige, uten å ta hensyn til hvilke virkninger det har hatt for de fattigere landene.
Bibelen har imidlertid forutsagt at verdens ledere om kort tid vil si: «Fred og sikkerhet!» (1. Tessaloniker 5: 3, NW) Det gjenstår å se i hvilken grad dette vil bli resultatet av et verdensomfattende økonomisk lappverk. Hvordan skal vi i mellomtiden stille oss til verdens vaklende økonomi?