Hvor sikre er bankene?

EN GANG ble bankene betraktet som steder hvor det var trygt å plassere penger. Men tidene har forandret seg. I dag er det mange som ikke er så sikre på at det er trygt å ha penger i banken. Og de har god grunn til å føle det slik. Finansekspertene er ikke så sikre de heller.

The Wall Street Journal sa i en overskrift: «Bekymringene for stabiliteten av banksystemet i Vesten sprer seg.» Den påpekte at mange banker i de vestlige industriland har vanskeligheter. Deres økonomiske stilling er blitt svekket. Stadig flere økonomer er av den oppfatning at det står dårligere til med bankene nå enn det noen gang har gjort siden den store depresjonen, som begynte i 1929.

De bankkrakk som har funnet sted i den senere tid, har vært et sjokk for mange. I oktober 1974 ble Franklin National Bank i New York erklært insolvent. Den var De forente staters 20. største bank, den største som har gått fallitt i landets historie. Flere andre banker stengte i løpet av året. I Vest-Tyskland var det fire banker som gikk fallitt, deriblant den største private bank, I. D. Herstatt. Også andre européiske banker har stengt, mens noen opplyste at de hadde lidt store tap. Stadig flere banker kom i en ytterst anstrengt situasjon.

Disse problemene brakte tankene hen på den dystre depresjonstiden. Da gikk banker over hele verden fallitt. I De forente stater måtte omkring halvparten av bankene stenge. Bare i 1933 var det 4000 som stengte. De fleste av disse ble aldri åpnet igjen.

Kan noe slikt skje igjen? Går bankene en ny katastrofe i møte? Hvor sikre er de nå?

Voksende uro

Bankene er direkte berørt av de alminnelige økonomiske tilstander. De gjenspeiler derfor økonomiens sunnhet og den tendens som gjør seg gjeldende innen økonomien.

Alle ting tyder på at økonomien i verden, særlig i den vestlige verden og i Japan, befinner seg i en meget alvorlig tilstand. Aldri tidligere har så mange land hatt slike økonomiske vanskeligheter samtidig.

Frankrikes president, Valéry Giscard d’Estaing, har gitt uttrykk for det samme som mange føler. Han advarte om at verden befant seg i en omfattende økonomisk krise, og at «alle kurver peker mot en katastrofe». Land etter land er blitt rammet av omfattende inflasjon, pengemangel, nedgang i arbeidstagernes reelle inntekt, vedvarende arbeidsløshet og fattigdom.

Spiren til denne tilstanden ble lagt for flere tiår siden. Men situasjonen ble ytterligere forverret da oljeprisene for en tid siden ble firedoblet. Nesten alle oljeimporterende land har nå satt seg i stor gjeld i sine bestrebelser for å betale sine kjempemessige oljeregninger.

Etter at flere européiske banker hadde stengt, og andre, deriblant en sveitsisk bank, hadde lidt store tap, sa The Wall Street Journal: «Systemet er sykt.» Den sa videre:

«Ikke engang det høyt oppskrytte sveitsiske banksystem er immunt. Er det egentlig noe som er sikkert i dag? . . .

Det har aldri vært en tid da så mange ubestemmelige ting har påvirket markedene og de elementer som kontrollerer virksomheten på markedene. . . .

Når til og med den største sveitsiske bank blir lurt under en handel med fremmed valuta, kan en med rette spørre: Hvordan skal det gå med verden? Pessimistene er allerede i ferd med å besvare spørsmålet.»

Hvorfor har bankene vanskeligheter?

Hvorfor har så mange banker vanskeligheter? Hvorfor har noen av de største bankene gått fallitt? Stort sett av samme grunn som en forretning eller en person går fallitt. Det er noe som skjer når utgiftene øker hurtigere enn inntektene. Når dette fortsetter for lenge, ender det med konkurs.

En banks utgifter innbefatter slike ting som utbetaling av renter til innskyterne, lønninger til funksjonærene og vedlikehold og drift av bygninger. Men det er noen banker som i den senere tid har føyd til enda en utgift: De har selv begynt å låne penger, slik at de har kunnet låne ut til andre. Men den renten som må betales til den banken som låner slike penger, er vanligvis høy.

I en periode med synkende konjukturer i 1974 led bankene tap på andre måter. Noen innvilget for mange risikobetonte lån. Når låntagerne ikke kunne betale lånene tilbake til fastsatt tid eller ikke kunne betale i det hele tatt på grunn av dårlige tilstander i forretningsverdenen, led bankene tap. Banker som hadde investert penger i aksjer og obligasjoner, led også tap når disse falt i verdi. Og noen banker led store tap ved å spekulere på valutamarkedet og gjette galt i forbindelse med valutakursenes ustabile svingninger i forhold til hverandre.

I årets løp var det også noen banker som ble skadelidende fordi innskyterne tok ut pengene sine. Av frykt eller for å investere pengene andre steder som ga større utbytte, ble det i noen banker tatt ut betydelige beløp. Det betydde at bankene ikke lenger hadde disse pengene til å låne ut og oppnå fortjeneste, og dette gikk ut over inntektene.

Bankenes utgifter har således steget av mange forskjellige grunner. Men i altfor mange tilfelle har inntektene ikke holdt tritt. Bankenes midler er blitt sterkt redusert. Og for noen bankers vedkommende er situasjonen svært anstrengt.

De oppsiktsvekkende problemer bankene har hatt i 1974, har bekymret offentlige tjenestemenn. Noe av det som bekymrer dem, er hvordan dette har kunnet komme så uforvarende over så mange autoriteter. Bladet Business Week sier: «Nå har vi de gjensidige beskyldningene og spørsmålene om hvordan ikke bare bankene, men også bankvesenets regulatorer har kunnet foreta så mange gale gjetninger i løpet av de siste ti årene.» Denne forretningspublikasjonen sier videre:

«Sett under ett er bankvesenet [i USA] i større vanskeligheter i dag enn det noen gang har vært i siden 1930-årene. Et foruroligende antall banker låner ut for mye, låner selv for mye, sprer sine investeringer for mye og har for liten kapital. . . .

Det kan godt komme til å bli en hittil ukjent bølge av banksammenslutninger og konsolideringer når de svakere søker støtte, og det kommer nesten helt sikkert til å bli en del bankkrakk.»

En grunnleggende årsak

Hvorfor har vi slike ustabile økonomiske forhold? Det er naturligvis forskjellige faktorer som spiller inn. Men det er én ting som trer klart fram. Økonomer kommer gang på gang inn på hva som er hovedårsaken til problemene, nemlig for stor gjeld!

I flere tiår har enkeltpersoner, forretningsforetagender og regjeringer brukt flere penger enn de har tjent. For å finansiere sine foretagender har de lånt flere og flere penger. Deres ønsker har økt hurtigere enn deres evne til å betale. For å utligne forskjellen har de satt seg i større og større gjeld.

Men før eller senere kommer den dag da gjelden må betales. Hvis inntektene ikke stiger tilstrekkelig, kan gjelden ikke bli betalt. Og hvis det ikke kan lånes flere penger, fordi risikoen for långiveren er for stor, blir følgen konkurs. Det er det som skjer nå med stadig flere enkeltpersoner, forretningsforetagender og til og med banker. I boken The Coming Credit Collapse skriver investeringsrådgiveren Alexander Paris:

«Det finnes virkelig en enkelt grunnleggende årsak til alle de økonomiske sykdommer. De kan alle føres tilbake til en altfor stor økning i kreditten [gjelden], som raskt nærmer seg sin endelige fase. . . .

I hele etterkrigstiden [siden 1945] har summen av utestående kreditter stadig økt med en hastighet som gjennomsnittlig har vært to-tre ganger større enn veksten i landets evne til å produsere varer og yte tjenester. I de senere år har dette dessuten skjedd med akselererende hastighet. . . .

Denne tendens i kreditten har resultert i en vekst i etterspørselen som har vært svært kunstig, og som ved sine primære og sekundære virkninger har vært ansvarlig for de fleste av de økonomiske og finansielle problemer som de som investerer penger, i dag står overfor.»

Bladet Business Week pekte også på denne grunnleggende årsak og sa:

«De forente stater er i likhet med verden for øvrig i en sørgelig tilstand i dag. Fordi amerikanerne har lånt for mye i forventningen om en konstant overflod, forsøker de nå desperat å finne svar på spørsmål som det ikke finnes noe rede svar på. . . .

En holdt på å miste kontrollen over verdens store økonomiske systemer lenge før [den kolossale økningen i oljeprisene] . . . og alt oljesituasjonen har gjort, er å framskynde den uunngåelige regnskapets dag.»

Omfanget av gjelden

Gjelden er i sannhet blitt kolossal. I 1974 kom gjelden i De forente stater opp i over to og en halv billion dollar! Det er mer enn den samlede verdi av de varer som produseres, og de tjenester som ytes i løpet av et helt år. Av denne gjelden står selskaper for omkring én billion dollar, den føderale regjering for omkring 500 milliarder dollar, statlige og lokale myndigheter for omkring 200 milliarder dollar og forbrukerne for omkring 200 milliarder dollar, mens gjelden på fast eiendom beløper seg til omkring 600 milliarder dollar.

Hele verdens gjeld er blitt anslått til over 50 billioner kroner. Det er ikke sannsynlig at den noen gang vil bli betalt. Gjeldspsykologien har gjennomsyret hele økonomien. Den vestlige verden er i den grad innstilt på gjeld at det å leve innenfor rammen av de nåværende inntekter, ville ødelegge den like lett som en fortsatt inflasjon. Hvordan det?

Hvis det ble skåret ned på lån for å få betalt de nåværende regninger, ville folk ikke kjøpe så mye, og det ville heller ikke firmaene eller myndighetene. Det ville bli nødvendig å skjære kraftig ned på produksjonen. Mange mennesker ville bli arbeidsledige. Den industrielle levemåten, som har ført til at mange mennesker er blitt trengt sammen i byer i stedet for å bo på landet, ville ikke kunne tåle et slikt sjokk.

De vestlige lands «velstand» er blitt bygd på lånte penger. Den har ikke vært ekte. Nå kommer regningene, men de kan ikke betales. Og dette er en side av problemet som skremmer de ledende menn i verden. Det er så mange enkeltpersoner, forretningsforetagender og regjeringer som er på konkursens rand, at selv om bare et lite antall av dem skulle gå konkurs, kunne det sette i gang en kjedereaksjon som ville få hele den vestlige verdens økonomi til å vakle. New York Times sier: «Presset på grunn av den kolossale økningen i oljeprisene på toppen av den allerede økende inflasjon og det stigende underskudd på betalingsbalansen med utlandet, har fått regjeringer overalt til å vakle.»

Hvordan bankene ville bli berørt

Med en slik kolossalt stor gjeld kan større misligholdelser av betalingsforpliktelsene ødelegge hele bankvesenet. Bladet Business Week sier at «selskapene er syke — og de er syke hovedsakelig som følge av at de i altfor stor utstrekning er avhengig av gjeld». Forbrukerne er også «syke», i likhet med de fleste regjeringer — som følge av gjeld.

Alle banker er klar over at hvis noen få større kunder som har lånt penger, ikke kan betale dem tilbake, kan banken komme opp i store vanskeligheter. Hvis mange forretningsforetagender og enkeltpersoner på grunn av økonomiske vanskeligheter ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser, er det ikke mulig for noen regjering å dekke gjelden, ettersom de fleste regjeringer selv har stor gjeld, og det er bankene de skylder det meste.

I 1974 var det for eksempel et føderalt forsikringsselskap i USA, FDIC (Federal Deposit Insurance Corporation), som forsikret bankinnskudd på opptil 20 000 dollar, et beløp som senere samme år ble hevet til 40 000 dollar. Men dette selskapet hadde bare fem og en halv milliard dollar som reservebeholdning, mens det «forsikret» innskudd på nesten 470 milliarder dollar! Selv om bare noen få banker skulle stenge, er det tydelig at dette ville føre til konkurs for dette forsikringsselskapet.

Bankene har også selv en stor del av skylden for den situasjon de nå er i. Investeringsrådgiveren Alexander Paris sier: «Bankvesenet har vært et villig redskap i den langvarige, økonomiske tilbakegangen som har funnet sted i De forente stater og verden for øvrig etter krigen.» Han sier at bankvesenets økonomiske sunnhet «etter alt å dømme har vært i stadig tilbakegang i hele etterkrigstiden, og at alle tidligere grenser for det tillatelige er blitt langt overskredet i bestrebelsene for å oppnå maksimalt utbytte».

Det kommende sammenbrudd

Betyr det at bankene snart vil bryte sammen? Autoriteter peker på at det er mye regjeringen kan gjøre for å hindre dette en tid. Noen tiltak vil uten tvil hjelpe midlertidig.

Det er blitt sagt at regjeringene kan pumpe flere penger inn i bankvesenet. Men det vil føre til større gjeld og øke inflasjonen. Det er bare å utsette regnskapets dag og gjøre det endelige oppgjør enda mer alvorlig. Som en finansekspert sa: «Dette kan ikke føre til helbredelse. Det vil være som å gi en beruset mann alkohol for å gjøre ham edru.»

Det er mange som sier at myndighetene rett og slett ikke vil tillate et bankkrakk. Men hvis det er tilfelle, hvorfor har de da latt situasjonen bli så fortvilt? Hvis de satt inne med løsningen, ville verdensøkonomien allerede ha vært stabil, sikker og blomstrende i stedet for å være på sammenbruddets rand. Husk at bare noen få uker før den store depresjonen inntraff, sa «autoriteter» at noe slikt ikke kunne skje!

I de vestlige lands «frie» økonomiske systemer skjer det ting som ikke alltid kan holdes under kontroll. Dette framgår tydelig av den kjensgjerning at det allerede har vært depresjoner og kriser i slike land. Hva dette angår, sier Hyman Minsky, som er professor i økonomi ved Washington universitet:

«Det er større sannsynlighet for at det skal inntreffe en alvorlig, økonomisk krise nå enn det noen gang har vært siden 1930-årene.

Folk vil ha det til at det ikke igjen kan inntreffe et økonomisk sammenbrudd og stor depresjon, fordi den sentrale seddelbankorganisasjon og regjeringen ikke vil la det skje.

I vår tids økonomiske miljø er myndighetene imidlertid ikke så mektige. Det de gjør for å dempe inflasjonen, vil sannsynligvis utløse en økonomisk krise, og det de gjør for å avverge en krise og motvirke arbeidsledigheten, har en tendens til å øke inflasjonen. . . .

Sikkerhetsmarginen har minket betydelig i etterkrigstiden. Når sikkerhetsmarginen er liten, er det økonomiske system ustabilt: Ett krakk kan føre til mange krakk. En bølge av krakk, særlig blant finansielle institusjoner, utgjør en økonomisk krise. . . . De store depresjoner i historien fulgte etter økonomiske kriser.»

Andre økonomer omtaler dette som «domino-teorien», det vil si, noen få store krakk utløser en kjedereaksjon. The Wall Street Journal beskriver det på denne måten:

«Selv noen av de menn som har å gjøre med dette til daglig, innrømmer privat at de frykter det verste. . . .

I sin fullstendige form innebærer dominoteorien at en enkelt, stor banks sammenbrudd kan svekke mange andre banker rundt omkring i verden som hadde penger stående i den, og føre til at folk i panikk tar ut store beløp, noe som også kan få disse bankene til å vakle.

Hva som helst, like fra tap på grunn av spekulasjon i fremmed valuta til en stor låntagers misligholdelse av sine forpliktelser, enten det nå er en regjering som har store vanskeligheter på grunn av veldige utgifter i forbindelse med import av olje, eller det er et selskap som har kommet i knipe på grunn av inflasjonens innvirkning på prisene, kan det utløse det innledende sammenbrudd.»

Franz Ulrich, som er direktør for Düsseldorfs Deutsche Bank, sier: «Undertiden kan jeg ikke bli kvitt følelsen av at den dag ikke kan være langt borte.» Og Guido Carli, som har vært direktør for Italias bank i 14 år, sier: «Verden kan ikke fortsette på denne måten i det uendelige. Vi blir nødt til å godta følgene av en nedgang. Den vil begynne i slike svake land som Italia og spre seg til de sterke land. Det penge- og handelssystem vi har bygd opp etter den annen verdenskrig, vil gå i oppløsning.» En økonomisk rådgiver sa til en journalist i New York: «Det gamle system er ferdig.»

Skribenten Ray Vicker sier derfor i Wall Street Journal: «Det finnes ikke noen virkelig tilflukt noe sted, uansett hvordan menneskene vil forsøke å finne den.»

Vil det si at folk som har penger i banken, bør ta dem ut? Hva hver enkelt skal gjøre med pengene sine, må han selv avgjøre. Men finnes det egentlig noen andre sikre steder hvor en kan plassere penger i dag? Husk at når det kommer et sammenbrudd, blir pengene i seg selv ofte verdiløse.

Er et nytt, økonomisk sammenbrudd nær? Ja, og det vil bli fullstendig. I dette kommende sammenbrudd vil ikke noe lands penger være sikre. Det vil være tilfelle uansett hvor de er plassert — om det er i banken, i en sikkerhetsboks eller i et syltetøyglass, om en har investert dem eller gjemt dem under madrassen.

Hvordan kan vi være så sikker på det? Fordi Guds Ord, Bibelen, forteller oss at de regjeringer som har utstedt pengene, vil bli fullstendig tilintetgjort. (Dan. 2: 44) Bibelens profetier viser at heller ikke verdifulle metaller vil gi noen beskyttelse eller hindre fullbyrdelsen av dommen over en selvisk verden: «Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt gull skal de akte for urent; deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på Herrens [Jehovas, NW] vredes dag.» — Esek. 7: 19; Sef. 1: 18.

Dette vil bane veien for en fullstendig ny ordning som Gud oppretter. I denne nye ordning vil det ikke eksistere slike kontraster som dyp fattigdom ved siden av stor rikdom, slik det gjør nå. Store depresjoner og utbredt inflasjon vil være noe som hører fortiden til. Alle jordens økonomiske anliggender vil på en rettferdig måte bli administrert av Guds himmelske regjering, som Jesus Kristus lærte sine etterfølgere å be om. — Matt. 6: 9, 10.