Fra våre lesere

Når de forlater hjemmet

Tusen takk for de fine artiklene om «Hvorfor det er så vanskelig for foreldre å ’gi slipp på’ barna» i nummeret for 22. juni 1983. De var så realistiske. Dere visste hvordan jeg føler det, og fikk meg til å verdsette den rolle jeg nå har — ikke lenger barnepasser, men rådgiver — og likevel alltid mor til fire.

M. M., New Jersey, USA

Artiklene om «når de vokser opp og forlater hjemmet» har virkelig vært en velsignelse for meg. Vårt eneste barn, en datter, blir 19 år gammel om et par måneder. Tanken på at hun skal forlate hjemmet, er skrekkelig. Ved hjelp av disse velskrevne artiklene føler jeg at jeg kan foreta de nødvendige forandringer i min holdning og bli bedre forberedt på at hun flytter hjemmefra.

A. R., Oklahoma, USA

Min kone og jeg likte svært godt artiklene om barn som vokser opp og flytter hjemmefra. Artiklene forteller akkurat hvordan det er, og de oppmuntrer alle til å oppdra barna sine på rette måte og forbereder både foreldrene og barna på den tid da barna skal forlate hjemmet. Jeg vil gjerne kommentere ett punkt. I artikkelen siteres «Bob». Han snakker om guttene sine, som gikk med avisen: «Jeg kjørte ikke rundt med dem i bilen hvis det pøste ned!» Jeg mener ikke å være kritisk; det viktigste er at alt var til det beste for familien. Jeg var i en lignende situasjon, men tok den annerledes, noe som også var til det beste for alle som var involvert. Da guttene våre var svært unge, begynte de begge å gå med avisen, og det gjorde de i omtrent ti år, til de var gamle nok til å få annet arbeid. Da de sluttet å gå med avisen, leverte de til sammen 485 aviser hver dag. Ja, jeg hjalp dem når det pøste ned, og når de var syke, og tidlig hver søndag morgen, slik at vi alle kunne komme på menighetens møter i tide. Til gjengjeld samarbeidet de med meg og hjalp meg på mange måter og var villige til å løpe ærender.

G. K., West Virginia, USA

Vi er enige i at det kan være forskjellige riktige måter å ta lignende situasjoner på. Lykkelig er den far eller mor som ser hva som trengs. — Utgiverne.

Førstehjelp

Tusen takk for artikkelen «En førstehjelpsspesialist forteller». (8. juni 1983) Jeg ble utsatt for en alvorlig bilulykke i 1969, og da kunne en ennå ikke få slik hjelp. Opplevelser som disse er til stor hjelp i dagens aktiviteter. De er til oppmuntring for oss.

D. W., South Carolina, USA

Tidspunktet kunne ikke ha passet bedre! Den dagen min mann avsluttet sin opplæring i førstehjelp, fikk vi bladet i posten. Vi måtte lese det med én gang. Førstehjelpere er med på et livreddende arbeid fysisk sett; men det finnes et mye viktigere arbeid, som skal redde åndelige liv.

W. P., Colorado, USA

Artikkelen «En førstehjelpsspesialist forteller» var svært fengslende. Det gjorde sterkt inntrykk på meg at han var så oppriktig både når det gjaldt sitt yrke og sin overbevisning, og at han gikk slik inn for begge deler. Det får meg til å ta min egen overbevisning opp til ny vurdering.

D. B., England