Hvem har skylden — Sovjet eller turisten?
«JEG kommer aldri til å sette mine ben i dette landet igjen,» sa mannen ved siden av meg i en opera i Leningrad i SSSR. Han hadde nettopp fortalt om noen irriterende opplevelser han hadde hatt mens han hadde reist rundt i Sovjetunionen, og mente at landet hadde skylden. Da var jeg enig med ham, for jeg hadde hatt noen ubehagelige opplevelser selv. Men hvem var det som egentlig hadde skylden — landet eller turisten? Det kan du selv få avgjøre.
Å ta bilder i Sovjetunionen
Ettersom vi reiste via Finland, var Vyborg den første sovjetiske byen min venn og jeg stoppet i. Vi skulle gå inn på jernbanestasjonen for å hvile og veksle noen av pengene våre. Men siden det var den første anledningen jeg hadde til å se den typiske russer i hans eget miljø, kunne jeg ikke motstå fristelsen til å ta noen bilder av alle de menneskene som gikk oppover og nedover fortauet.
To soldater gikk ut av mengden og kom imot meg da jeg tok bildet. Men da jeg tok ned kameraet, stod de rett foran meg og stirret på det. En av dem pekte på det og gjorde noen raske, skarpe gester. Det var tydelig at de ville at jeg skulle åpne kameraet, men siden de ikke hadde sagt et ord, anla jeg en forvirret mine for å forsøke å få dem til å gi opp. De gjentok bare de samme gestene, denne gangen på en mer bestemt måte. Jeg kunne se at de holdt på å bli utålmodige, så jeg åpnet kameraet og trodde at det eneste de ville, var at det skulle komme lys på filmen. Jeg håpet at i hvert fall noen av de bildene jeg allerede hadde tatt, ville tåle lyset. For en overraskelse jeg fikk da de tok hele rullen med bilder som jeg hadde tatt de siste to dagene!
Min første reaksjon var å skylde på landet. Men hvem hadde skylden? Hadde jeg bare undersøkt litt før jeg drog, ville jeg ha fått kjennskap til de russiske bestemmelsene for fotografering. Når en reiser utenlands, er det godt å huske at mange land forbyr fotografering på steder som angår den nasjonale sikkerhet. En reisehåndbok om Sovjet sier ganske enkelt: «Ta ikke bilde av noe som tydelig angår den nasjonale sikkerhet — flyplasser, fabrikker, militære anlegg eller militærpersoner, fengsler, jernbaneknutepunkter eller jernbanestasjoner, . . . og så videre.» Og ’fotografer ikke noen før du har spurt om lov’. Og jeg som tok et bilde av soldater på en jernbanestasjon! Hvem hadde skylden for denne pinlige situasjonen — landet eller turisten? Hvis jeg hadde lest litt om skikkene og bestemmelsene i landet, hadde jeg sloppet å bli så flau. Men jeg skulle få flere overraskelser.
Hvordan du kommer inn på museer
Vi befant oss nå i Leningrad, som noen kaller Nordens Venezia. Da vi besøkte Vinterpalasset, ble jeg minnet om at det var der den siste tsaren hersket. Det var også der den første sovjetiske regjering (ordet «sovjet» kommer fra det russiske ordet som betyr «råd») opprettet sitt hovedkontor. Det var en spennende opplevelse for meg å stå akkurat der hvor noen av de viktigste begivenhetene i russisk historie fant sted. Like framfor oss lå et av verdens mest berømte kunstmuseer, Eremitasjen, hvor en kan se fremragende malerier av da Vinci, El Greco, Tizian, Rubens, Velázquez, Van Dyck, Rembrandt og andre. Men tenk deg så skuffet vi ble da vi fikk vite at Eremitasjen ikke var innlemmet i vår sightseeingrunde!
Det samme gjaldt Kasankatedralen på avenyen Nevskij Prospekt. Denne katedralen er nå gjort om til Religionens og ateismens historiske museum. Etter at vi hadde forhørt oss litt, fant vi ut at vi kunne forsøke å gå til dette museet på egen hånd. En dag gikk vi dit og så at en masse mennesker prøvde å få komme inn. En gang iblant ble dørene åpnet, og bare bestemte personer fikk komme inn. Vi prøvde å finne ut av systemet, men gav opp og kom til slutt inn etter at vi hadde diskutert litt med dørvakten. Hvem hadde skylden?
Under en samtale jeg nylig hadde med en sovjetisk embetsmann som var stasjonert i New York, fant jeg ut at selv om det enkelte dager er mange som vil inn på museene, trenger en utlending bare å vise dørvakten passet sitt, så vil han slippe inn uten å behøve å stå i kø. Noen ganger kommer han til og med inn gratis. Dessverre visste jeg ikke dette da jeg var i Sovjet, så jeg måtte betale prisen for ikke å ha forberedt reisen til et fremmed land. Nå kan jeg ærlig talt ikke skylde på noen andre enn meg selv, turisten.
Hva med shopping?
Den feilen mange turister begår, er å vente at alt skal være akkurat slik som i hjemlandet deres. Det var det vi gjorde en dag vi bestemte oss for å gå og kjøpe litt mat på Nevskij Prospekt. Det viste seg at det ikke var så lett som vi hadde trodd. Etter at vi hadde forsøkt flere butikker, hadde vi enda ikke greid å finne ut hvordan vi skulle gå fram for å få handlet. Vi prøvde med gester og å peke på akkurat det vi ville ha, men det gikk ikke. Etter to timer og ytterligere forsøk i flere butikker greide vi til slutt å få oss et brød og litt ost!
Noen måneder senere leste jeg i en reisebrosjyre hvordan en skal gå fram når en handler i Sovjet: «Du må stå i kø tre ganger. Først må du gjøre det for å ta ut det du vil kjøpe, og få en billett. Så må du gjøre det for å betale og få stemplet billetten. Til slutt står du i kø for å hente varene.» Ja, der hadde en opplysningene, men det var ikke særlig nyttig for meg å lese det etter at reisen var over. Du skal ikke bli kjent med landet etter at du har vært der, heller ikke mens du er der, men før du drar dit.
Språkvanskeligheter
Det er klart at det meste av dette ikke hadde skjedd hvis jeg hadde kunnet språket. Det ventes selvsagt ikke at en lærer seg språket før en reiser til Sovjet eller noe annet land. Men hvis en har anledning, er det virkelig en stor hjelp å lære det mest grunnleggende. En bør i hvert fall ha en lommeparlør. En kan alltid peke på ord når en forsøker å kommunisere.
Språkvanskelighetene var årsaken til en del av de skuffelsene jeg opplevde i Sovjet. Men hvorfor legge skylden på landet? Det er godt å se at turister av og til erfarer noe av det samme når de kommer til ens eget land.
Illegal virksomhet
Noen turister kommer opp i svært pinlige situasjoner fordi de med vilje engasjerer seg i illegal virksomhet bare for å tjene penger på en lettvint måte. Det viser at de har mangel på respekt for dem som gjestfritt lar dem få komme inn i deres land.
Mer enn én gang kom det noen menn bort til oss som forsøkte å kjøpe noen av klærne våre eller vår valuta. Jeg kan huske det kom en som spurte: «Har du ikke noe du kan selge i det hele tatt?» Det er ikke noe rart at reisebøker advarer mot svartebørshandel, enten det gjelder valuta, klær, kameraer eller noe annet.
Det var mange som solgte på svartebørsen, men fordi vi er Jehovas vitner, gjorde ikke vi det. Vi tok heller ikke bevisst del i noen annen illegal virksomhet. (Tilfellet med kameraet skyldtes uvitenhet fra vår side.) Som kristne må vi vise respekt for de lokale myndigheter. Vi ’gir keiseren hva keiserens er’. (Matteus 22: 21) Hvis det er noe du tviler på, er det kanskje best å følge denne regelen: Hvis du ikke er sikker på om noe er tillatt, er det tryggest å gå ut ifra at det er forbudt. En slik holdning tjener som en beskyttelse når du er ute og reiser, uansett hvilket land du kommer til.
Hva mener du?
Hva mener så du? Hvem har skylden — Sovjet eller turisten? Det er ingen tvil om at det er turisten og ikke landet som har størst skyld. Og det er sikkert tilfellet med mange andre som har reist til Sovjet eller andre land som har en annen kultur eller et annet styresett enn de er vant til. Det er faktisk mange reisende som kan være godt forberedt på andre måter, uten egentlig å være forberedt på kontakten med et fremmed land. Når du planlegger din neste utenlandsreise, bør du derfor spørre deg selv: Hvor mye vet jeg om de menneskene jeg vil treffe, om deres språk og deres skikker? Du finner kanskje ut at du ikke er klar til å reise, selv om kofferten er pakket.
Men du lurer kanskje på om en virkelig kan få alle disse opplysningene. Ja, og det er ikke vanskelig! Hvis du for eksempel skal reise til Sovjet, vil du finne at reisebyrået Intourist, som eies og drives av den sovjetiske regjering, har kontorer i de fleste land og er villig til å hjelpe på alle de måter det kan. Der kan du få offisielle opplysninger om de nyeste bestemmelsene i tillegg til annen nyttig informasjon.
Det finnes en god del reisehåndbøker om mange land som kan fås i mange bokhandler og på en rekke biblioteker. Hvorfor ikke lese litt om det landet du har tenkt å reise til, før du drar? Det vil hjelpe deg til å få en god ferie og til å unngå unødige, pinlige situasjoner. Da vil du til og med komme hjem igjen uten å ha blitt fratatt en verdifull filmrull!
Så hvem vil du legge skylden på neste gang du kommer opp i en irriterende situasjon på en utenlandsreise? Landet eller deg selv? — Innsendt.