Er du villig til å ta på deg skylden?

DEN motvilje folk flest nærer mot å ta på seg skylden for noe de har gjort, er en svakhet som er like gammel som menneskeheten selv. Men det at menneskene er tilbøyelige til å skyve fra seg skylden, betyr ikke at det er tilrådelig å prøve å unndra seg skylden for noe en har gjort. En er hverken ærlig eller kjærlig hvis en gjør det, og en er heller ikke forstandig, for i likhet med alle andre handlemåter som er basert på egenkjærlighet, vil en bare i kort tid ha gagn av en slik handlemåte, for fordelene er små i forhold til ulempene.

Ta for eksempel Adam, det første menneske. Da han skulle stå til regnskap for sin Skaper og Velgjører, universets høyeste Dommer, ga han uten videre Eva skylden: «Hun ga meg av treet, og jeg åt.» (1 Mos. 3: 12) Hvor ukjærlig var det ikke av ham å skyve skylden over på sin hustru i stedet for ganske enkelt å innrømme at han hadde spist av treet!

Han forsøkte til og med å gi Gud skylden, for han sa: «Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet.» Han sa med andre ord: ’Hva annet kan du vente? Du ga meg denne kvinnen, og derfor er det du som har skylden, ikke jeg.’ Nå hadde han glemt den lange tiden da han forgjeves hadde sett seg omkring blant dyrene etter en make. Han hadde også glemt hvor glad han ble da han fikk se Eva for første gang og utbrøt: «Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt!» — 1 Mos. 2: 18—3: 12.

Ettersom Adam satte et så dårlig eksempel, var det ikke forbausende at Eva ikke ville ta på seg skylden, men forsøkte å skyve den over på den slangen som hadde talt til henne. Men førte det at hun og Adam ikke ville ta på seg skylden, til at de slapp å ta konsekvensene av sin ulydighet? Ble de vist barmhjertighet på grunn av dette? Hvordan kunne Gud vise dem barmhjertighet når de ikke viste tegn til anger eller sorg fordi de hadde brutt Guds lov? — 1 Mos. 3: 13—19.

I betraktning av det dårlige eksempel våre første foreldre satte ved at de ikke var villige til å ta på seg skylden for det de hadde gjort, er det ikke så merkelig at deres etterkommere har vært tilbøyelige til å følge en lignende handlemåte. Ja, denne handlemåten er typisk for menneskene i vår tid. Et typisk eksempel på folks uvillighet til å innrømme sin skyld, har vi i forbindelse med ungdomskriminaliteten. Mange foreldre er tilbøyelige til å legge skylden på skolene, politiet og den tiden vi lever i, og alle disse tingene har riktignok en del av skylden. Men størstedelen av skylden har foreldrene til de unge lovovertrederne, for Guds Ord sier: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» — Ordspr. 22: 6.

Tre fremtredende talsmenn for politiet i tre av de nordiske land, politiadjutant J. Westlin fra Sverige, politiadjutant Alsnæs Anderson fra Danmark og politimester Johan Gjerde fra Norge, har kommet med uttalelser som støtter dette bibelske standpunktet. Da de ble spurt om hvem som etter deres mening har skylden for ungdommens kriminelle oppførsel, svarte de alle uten å nøle: «Foreldrene!» De var enige om at «ettersom skolene ikke lenger ifølge loven har rett til å opprettholde orden [tildele korporlig straff], hviler ansvaret på foreldrene».

Hvordan kan foreldrene i betraktning av dette vente at forholdene skal bli bedre, hvis de nekter å ta på seg skylden og ikke selv vil gjøre noe? Hvis deres barn er tilbøyelige til å begå kriminelle handlinger, burde de ransake seg selv og finne ut hvordan de har kommet til kort med hensyn til å gi sine barn av sin tid og kjærlighet og gi dem den nødvendige tukt.

Ikke slik å forstå at de unge lovovertrederne er uten skyld. På ingen måte! Mange av dem vet hva som er riktig, og hva som er galt. De vet i det minste hvordan de selv ønsker å bli behandlet, og deres sunne fornuft tilsier dem at de burde behandle andre på samme måte. Nei, de unge lovovertrederne kan ikke skyve hele skylden over på sine foreldre. De kan sette seg verdifulle mål i livet, de kan nekte å være sammen med en gjeng som er oppsatt på å gjøre ugagn, og de kan tukte seg selv og la være å misbruke sine foreldres kjærlighet og på den måten vise at de forstår hvilken takknemlighetsgjeld de står i til sine foreldre, som har satt dem til verden og gitt dem de ting de har behov for.

Rasespørsmålet kaster også lys over dette emnet. I vår tid blir det i mange land talt sterkt imot den urettferdige rasediskrimineringen. Men bør en se det slik at det er motparten som har hele skylden? Ikke ifølge herr F . . . , som, selv om han er oppvokst i fattigdom, sies å ha hatt «så stor framgang i forretningslivet at bare meget få menn — hvite eller negrer — har hatt en lignende framgang». Han påpeker at også de som blir diskriminert, er forpliktet til å gjøre hva de kan for å bedre sin stilling, og at de ikke bør følge den minste motstands vei.

Det samme prinsipp kan anvendes på våre daglige gjøremål. Har vi handlet uforstandig, skjødesløst og selvisk for så å måtte stå til regnskap for våre handlinger? La oss da ta på oss skylden. Det er langt større sannsynlighet for at vi vil få en rettferdig og barmhjertig behandling hvis vi åpent innrømmer vår feil og tar på oss skylden, enn hvis vi prøver å unndra oss skylden. Det at vi åpent innrømmer at vi har gjort en feil, fører i virkeligheten til at andre får respekt for oss. Det beviser at vi er ærlige, og at vi elsker vår neste som oss selv.

Ved å være villige til å ta på oss skylden for noe vi har gjort, legger vi også en annen fin egenskap for dagen, nemlig beskjedenhet. Hvem er det som ikke begår feil? Hvem er det som ikke synder? Bibelen svarer: «Ikke noe menneske.» (1 Kong. 8: 46) Sannheten er at det at en person er villig til å ta på seg skylden for det han har gjort, viser bedre enn den måten han mottar ros på, hvor beskjeden han er. Det er lett å legge beskjedenhet for dagen når vi får ros, men når vi blir kritisert, vil vi høyst sannsynlig røpe hvorvidt vår beskjedenhet er ekte. Hvis vi er beskjedne, vil vi ikke være ivrige etter å rettferdiggjøre oss selv, men vi vil være snare til å innrømme at vi har kommet til kort. Ja, for fredens skyld kan det til og med være tilrådelig at vi i enkelte tilfelle tar på oss skylden for noe vi ikke har gjort, så lenge det ikke dreier seg om en stor sak eller et prinsipp.

Det at vi tar på oss skylden for våre feiltrinn, har en gagnlig virkning på oss. Det styrker oss til å gjøre det som er rett, og gir oss selvrespekt. Vi kan dessuten forhindre at en uskyldig person blir beskyldt for et eller annet, vi får en lærepenge som kan hjelpe oss til å unngå å gjøre den samme feilen en gang til, og vi viser framfor alt at vi er mer interessert i hva Gud mener om oss, enn hva mennesker mener om oss. Det er i sannhet all grunn til å være villig til å ta på seg skylden for det en har gjort!