Er det nok å være stjerne?

OM KVELDEN den 17. august 1968 gikk min drøm i oppfyllelse. Jeg spilte den vanskelige, dramatiske rollen som Hippolytos i skuespillet «Faidra», som ble skrevet av den spanske forfatteren Miguel de Unamuno nå i det 20. århundre. De andre profesjonelle skuespillerne, de som spilte rollene som min far og min stemor, hørte til eliten. Scenene, som ble fremført med kraft og realisme, grep tilskuerne. Vi ble avbrutt fem ganger av applaus. To av gangene var i scener hvor jeg fremsa størstedelen av dialogen.

Denne kvelden ved byfestivalen i San Lorenzo del Escorial i provinsen Madrid i Spania var en spesiell triumf for meg. Etter å ha strevd hardt i mange år fikk jeg nå nyte suksessens sødme. Kort tid deretter begynte jeg å få flere og bedre tilbud om å være med i filmer og fjernsynsprogrammer.

Men hva var det som hadde fått meg til å begynne på en teaterkarriere? For å hjelpe deg til å forstå mitt motiv må jeg ta deg med tilbake til min barndom i 1940-årene, til Sevilla i Andalusia i den forferdelige tiden etter den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939.

En vanskelig barndom

Jeg var den eldste av fem barn og vokste opp i den fattigdom, sult og elendighet som hersket etter krigen. Vi var så fattige at jeg pleide å stå utenfor butikken der hvor vi bodde, og vente til de andre kundene hadde gått, så jeg kunne kjøpe brød på kreditt uten at noen fikk vite om det. Jeg tror faktisk det var der jeg begynte å utvikle mitt skuespillertalent ved det jeg fant på for å lure naboene.

Atmosfæren hjemme hos oss var ikke akkurat idyllisk, og livet var ingen dans på roser. Foreldrene mine kranglet og sloss til stadighet. Faren min var en bitter fiende av alt som smakte av religion, mens min mor og bestemor trodde på jomfru Maria og alle «helgenene» i den katolske kirke. Som barn var livet mitt dominert av frykt og utrygghet — frykt for vold, frykt som var forårsaket av religiøs overtro, frykt for la mala suerte eller uhell, som syntes å ha tilknytning til alt.

Til tross for alt dette, som var som et mareritt, greide jeg av og til å flykte fra det hele ved å drømme meg bort. Jeg drømte om en bedre verden hvor folk elsket hverandre og stolte på hverandre. Disse barnslige dagdrømmene var min sikkerhetsventil.

Teatergal!

Da jeg var 16 år, hadde jeg min første spede kontakt med teatret. Jeg var til stede ved en amatørforestilling som ble presentert i en katolsk skole i Sevilla. Jeg satt forventningsfull og ventet med undertrykt opphisselse. Teppet gikk opp, og til min store overraskelse fikk jeg innblikk i en vakker verden med musikk, farger og fantasi. Fra det øyeblikk ble jeg glad i teatret. Her var det en lykkelig verden, tilsynelatende uten frykt, tårer eller sult, hvor jeg kunne gi fantasien fritt løp. Derfra kunne jeg formidle mine drømmer og forhåpninger til andre. Jeg bestemte meg for å bli skuespiller.

Jeg tok straks kontakt med en gruppe amatørskuespillere og spurte om jeg kunne få en rolle i det neste skuespillet deres. Det var et stykke som het «Herren Jesu Kristi lidelseshistorie og død». De trengte statister, så jeg ble antatt. Jeg fikk en liten rolle som Andreas, en av de 12 apostlene. Selv om jeg bare hadde en liten rolle, var den stor nok til å vise meg at jeg endelig hadde funnet ut hva jeg ville bli. Dette første skuespillet var viktig for meg også av en annen grunn — gjennom det fikk jeg kjennskap til Bibelens Jesus. Hans person vakte beundring hos meg og inngjøt meg dyp respekt.

Jeg var fast bestemt på å gjøre fremskritt, og derfor meldte jeg meg inn på en teaterskole i Sevilla for å studere drama. Da jeg var 18, fikk jeg for første gang anledning til å opptre sammen med et profesjonelt teaterselskap som skulle på provinsturné. Min første rolle var en rolle som student. Etter en kort innstudering hadde jeg min beskjedne debut på et riktig teater. Endelig hadde jeg satt foten på det første trinnet på stigen til suksess. Hvor forskjellig var ikke disse profesjonelle skuespillerne fra den amatørgruppen jeg hadde vært med i! Her hersket det relativ velstand blant folk som betydde noe og var tilfreds med seg selv.

I flere uker hjalp jeg direktøren, som også var den ledende skuespiller. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg hadde vært så heldig. Jeg var nå en del av denne vakre fantasiverden.

Stigen til suksess

Dessverre brast mine ungdommelige illusjoner snart. Jeg begynte å bli klar over at jeg var omgitt av umoral. Den ledende skuespilleren og den ledende skuespillerinnen levde sammen, til tross for at hun var gift med en annen. Dessuten likte hun ikke at hennes elsker viste meg vennlighet, og kort tid senere mistet jeg jobben min. Jeg drog derfor tilbake til Sevilla for å fortsette å studere drama.

Jeg visste at jeg trengte å få mer erfaring og utvide mitt repertoar. Jeg underskrev derfor kontrakt med et provinsteater. Etter at jeg i to år hadde reist gjennom Andalusia og opptrådt i slike byer som Córdoba, Málaga og Sevilla, mente jeg at tiden var inne til å dra til Madrid, Spanias hovedstad, hvor de fleste større teatrene ligger. Min første kontrakt der fikk jeg med Eslavateatret. Det var i 1962, og jeg skulle spille en rolle i lystspillet «Hombre Nuevo» (Ny mann) av José Marfa Pemán. Rollen innbefattet å danse twist, som da var på mote i Spania. Jeg begynte tydeligvis å gjøre karriere.

Det neste viktige trinn oppover på stigen mot berømmelse var i 1967, da jeg opptrådte på Maria Guerreroteatret i Madrid i skuespillet «På bunnen», skrevet av den russiske skuespillforfatteren Maksim Gorkij. Jeg arbeidet igjen sammen med gode skuespillere, noe som tjente både som en opplæring og en spore for meg.

I 1968 fikk jeg endelig min store sjanse i fjernsynet. Jeg hadde allerede spilt mindre roller i fjernsynet, men nå fikk jeg tilbud om en stor rolle i et skuespill som het «La herida luminosa» (Det lysende sår) av José Maria de Sagarra, en katalonsk dikter og skuespillforfatter i vårt århundre. Ved den anledningen var til og med været gunstig innstilt overfor meg. Det regnet så kraftig den kvelden at mange ble hjemme og så på fjernsyn. Jeg ble berømt fra den ene dagen til den andre i Spania under mitt profesjonelle navn, Manuel Toscano. En filmprodusent tilbød meg en hovedrolle i sin neste film.

Virkeligheten er annerledes

Det så ut til at alt lyktes for meg. Og likevel var jeg ikke tilfreds. Teatret var slett ikke den lykkelige fantasiverden som jeg hadde forestilt meg i min ungdom. Med svært få unntagelser var den tvert imot full av tomhet, misunnelse, overtro og umoral. For å vise hvorfor jeg ble så desillusjonert, skal jeg fortelle deg en av mine opplevelser.

En dag ble jeg ringt opp av en fremmed som ønsket å treffe meg på en kafé i Madrid, som ofte ble besøkt av kjente skuespillere og skuespillerinner. Til avtalt tid kom en velkledd herre bort og presenterte seg som en teaterdirektør som var på utkikk etter en som kunne spille hovedrollen i et skuespill han skulle sette opp. Han mente at jeg passet bra til rollen, og han inviterte meg med hjem så vi kunne snakke nærmere om betingelsene i kontrakten. Da vi kom innenfor, kastet han seg over meg og forsøkte å kysse meg!

Ja, han var enda en av de homoseksuelle i teaterverdenen. Han fastholdt at hvis jeg ville ha den hovedrollen, måtte jeg være mer samarbeidsvillig. Jeg avviste ham og løp ut etter å ha fortalt ham at jeg ikke var villig til å arbeide for den prisen.

Det er en beklagelig sannhet, men underholdningsverdenen er full av perversitet og moralsk forderv. Og mange som er en del av den, opplever konstant utrygghet. Stjernene går rundt og er redde for at deres glans skal blekne etter den neste premieren. Deres suksess varer ofte bare så lenge som det stykket de spiller i, er på plakaten. Som følge av dette er narkotika og seksuell umoral en vanlig måte å slippe bort fra virkeligheten på.

En forandring i forholdene

I 1965, under et besøk på teaterskolen i Madrid, traff jeg en skuespillerinneelev som jeg ble interessert i. Senere ble vi forlovet, og i september 1967 giftet vi oss. Siden da er hun blitt mor til våre fire barn, som har gitt vårt liv mening og glede.

En annen begivenhet som har forandret vårt livsmønster, inntraff i 1969. Mens jeg oppholdt meg i «Roma»-filmstudier i Madrid, hvor jeg var med i filmen Los cañones de Córdoba (Kanonene i Córdoba), traff jeg en ung skuespillerinne som begynte å snakke med meg om Bibelen. Hun fortalte meg om Guds hensikt med menneskene og jorden og om hvordan fred og sikkerhet snart vil bli innført ved hjelp av Guds rike. Jeg ble interessert og ønsket å vite mer. Hun inviterte meg til et stevne som Jehovas vitner skulle holde neste dag. På det tidspunkt var vitnene ennå ikke lovlig anerkjent i Spania. Stevnet skulle holdes i en garasje, men det skremte meg ikke.

Da jeg kom dit, gjorde den ekte, vennlige atmosfæren der straks inntrykk på meg. En av de eldste, Ricardo Reyes, gjorde avtale om å studere Bibelen med meg. Hans ro, ydmykhet og klare tankegang var akkurat det jeg med min utadvendte personlighet som skuespiller hadde behov for.

Etter hvert som studiet skred framover, oppstod det tvil i mitt sinn. Var dette virkelig sannheten, eller var det bare bløff, i likhet med andre religioner? Var det noen baktanke eller noe lureri med det? Etter å ha levd så mange år i en uvirkelig fantasiverden ønsket jeg sannheten, virkeligheten.

Det ble så viktig for meg at jeg forsømte mitt arbeid for å kunne undersøke Bibelen. Det var så mange spørsmål jeg måtte ha svar på. Hva er hensikten med livet? Er Gud til? Er det et liv etter døden? Ved hjelp av Bibelen og boken Den sannhet som fører til evig liv forsvant min tvil. Etter å ha studert i ni måneder var min kone og jeg overbevist om at det var sannheten, og vi ble døpt i september 1970.

En ny utfordring

Den forandring i oppfatninger og personlighet som Bibelen fikk meg til å utvikle, utgjorde en utfordring. Var de rollene jeg spilte på teatret og i fjernsynet, i harmoni med min nye, kristne levemåte? Jeg tror at vendepunktet for meg kom den dagen jeg var til prøve sammen med en rekke andre skuespillere, en instruktør og en teaterdirektør. Det ble drøftet hvordan en skulle få publikum til å støtte bedre opp om forestillingene. Det ble klaget over at sensuren var for streng. Men hvis det ble lempet på den og det ble tillatt å fremføre mer sexy scener, ville publikum strømme til billettkontoret, ble det sagt. Da jeg så hvordan denne gruppen av profesjonelle, av folk med anseelse i teaterverdenen, var enige, og at ingen hadde mot til å forsvare sann kunst, gode skikker og god kultur, ble jeg klar over at vi var fanget i den samme fellen — den kommersielle sexfellen for å oppnå en lettkjøpt suksess. Jeg bestemte meg for å slutte.

Kollegene mine mente at jeg snart ville vende tilbake til teatret fordi det å være skuespiller hadde gått meg i blodet. Dette får meg nå til å huske noe en velkjent spansk skuespiller, José María Rodero, en gang sa: «Hvis teatret forsvant, ville det ikke skje noe. Hvis vi på den annen side ikke hadde vann, ville det sannelig få dramatiske følger. . . . En skuespiller er en luksus, i likhet med teatret, i likhet med kulturen, en nødvendig luksus naturligvis, men ikke uunnværlig.»

Nå, over ti år senere, kan jeg oppriktig si at jeg ikke lengter etter scenen. Jeg kan fortsatt utøve min kunst hvert år som instruktør og skuespiller i de bibelske skuespill som Jehovas vitner fremfører på sine områdestevner. Min kone og jeg har vært med i slike skuespill og spilt i auditorier og på fotballstadioner hvor det har vært flere tusen mennesker til stede. Forskjellen er at vi har opptrådt med et bedre motiv. På teatret ønsket jeg å bli stjerne, å oppnå berømmelse. I disse bibelske skuespillene er det selve beretningen som betyr noe, ikke skuespillerne. Det er derfor ingen konkurranse, ingen medskuespillere som en skal stjele oppmerksomheten fra. Disse bibelske rollene har gitt meg mye større tilfredshet av den enkle grunn at vi har fremstilt noe som har vært moralsk oppbyggende, fra kjente bibelske personers liv og det de har opplevd.

En skuespiller uten arbeid

Den enkelte skuespillers situasjon er naturligvis forskjellig, og jeg forsøker ikke å si at en kristen ikke kan arbeide ved teatret. Det er et spørsmål den enkelte selv må avgjøre i samsvar med sin samvittighet. I mitt tilfelle var det slik at jeg måtte finne meg et annet arbeid da jeg forlot teatret. Jeg hadde ingen andre kvalifikasjoner utover den erfaring jeg hadde tilegnet meg ved teatret. Etter mange vanskeligheter lyktes det meg endelig å få et arbeid, og dette løste våre økonomiske problemer.

Vi er virkelig et bevis for at Jehova holder det han lover, og opprettholder dem som søker hans rike først. Som Bibelen sier: «Ung har jeg vært, og nå er jeg gammel, men aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød.» — Salme 37: 25.

Shakespeare skrev: «Hele verden er en scene og alle menn og kvinner bare aktører.» Jeg har imidlertid oppdaget at livet kan ha langt mer mening enn det, forutsatt at en lærer Jehova og hans kjærlige hensikt med menneskene å kjenne. Som en familie har vi det håp å se jorden bli omdannet til det den skulle ha mulighet til å kunne bli — et paradis for lydige mennesker. Dette er ikke fri fantasi. Det er basert på den høyeste Guds høytidelige løfter, og vi er forvisset om at det er utelukket at Gud lyver. (Hebreerne 6: 18; Titus 1: 2) — Fortalt av Manuel Gacía Fernández.

[Bilde av Manuel García Fernández på side 20]

[Bilde på side 24]

Manuel García Fernández og hans kone i et bibelsk skuespill