Å bli kunstløpsstjerne — det var alt for meg
SOM barn ville jeg bli ballettdanserinne og håpet at jeg kanskje til og med kunne bli stjerne. Mine jødiske foreldre sørget for at jeg fikk danse ballett fra jeg var ganske liten. I ti år studerte jeg ved slike berømte skoler som Ballet Russe de Monte Carlo, Fokine Ballet Company og American Ballet Theater. Nå viste det seg imidlertid at føttene mine ikke egnet seg godt nok for ballett, og dermed bestemte jeg meg for å prøve å danse jazzballett i musicaler på Broadway i stedet.
Mens jeg reiste med en gruppe fra New York med musicalen «Hvordan man blir direktør når man vet hva man gjør», møtte jeg noen meget interessante mennesker fra skøyte-showet Ice Capades. De bad meg se på prøvene sine. Meget dyktige kunstløpere kombinerte her ballettens vakre linjer med fin skøyteteknikk, og det var virkelig nydelig. Agenter fra Ice Capades mente at de nok skulle greie å trene meg opp til å mestre akrobatisk pardans på skøyter siden jeg allerede var danser. Dermed forlot jeg Broadway-musicalen, som det hadde tatt meg så lang tid å få komme med i, og begynte å reise sammen med skøyteløperne. Det ble begynnelsen til en spennende, ny karriere.
Den harde veien mot toppen
Gjennom stadig trening kombinerte vi akrobatikkens og ballettens eleganse med den frihet og fart skøytene kan gi på isen. For å gjøre suksess er en også avhengig av å ha en passende partner. De som danser sammen, må passe til hverandre også hva personlighet og fysisk ytre angår. Det er noe i likhet med et ekteskap, og samarbeid er et absolutt krav.
I årenes løp har jeg hatt flere partnere. Under en vanskelig øvelse sammen med en tidligere partner gikk det så galt at vi falt, og jeg brakk ryggen. Jeg måtte fjerne en skive fra ryggsøylen, men etter en rekonvalesens på et års tid var jeg tilbake på isen igjen.
En annen av mine partnere bestemte seg plutselig for å dra sin vei mens vi hadde opptredener i Sør-Afrika. Han hadde drevet med narkotika. Han var svært deprimert og mente at han kunne greie seg bedre økonomisk et annet sted. Uten å ta det minste hensyn til gruppen eller til meg, drog han ganske enkelt sin vei — med alle pengene mine. For meg var det som om hele min karriere raste sammen, og jeg begynte også med amfetaminpreparater. Det var en fryktelig tid for meg. Jeg hadde bare lyst til å gjøre slutt på det hele.
Etter en tid drog jeg til Tyskland for å arbeide ved en kunstløpsskole som ble drevet av den amerikanske hær. Lønnen var ikke stor, så jeg levde mest på brød og ost. Etter å ha prøvd forskjellige partnere fant jeg en som jeg kunne samarbeide godt med. Vi gjorde lykke internasjonalt og holdt sammen i sju år.
Vi nådde imidlertid ikke toppen uten å arbeide hardt, ha stadige prøver og møte en hel del problemer. Kampen for å være stjerne betydde så mye for meg at jeg ikke ville at noe som helst skulle gå galt. Hvis det ble gjort en liten feil under en forestilling, la jeg skylden på partneren min, diskuterte hissig og forsvarte meg selv innbitt. Begge ville vi ha «rett». Det var som om det gjaldt liv eller død. En gang fikk vi en mulkt på 25 dollar hver fordi vi hadde kranglet så høylytt bak scenen at tilskuerne på de første benkeradene kunne høre oss. Det ble alminnelig kjent at vi oppførte mer interessante scener bak kulissene enn på isen. Det å være stjerne er verdt å slåss for, tenkte jeg. Av en eller annen grunn gav det meg likevel ingen personlig lykke eller noen følelse av stabilitet og tilfredshet i tilværelsen.
Men jeg nådde det målet jeg hadde satt meg: Jeg ble stjerne og opptrådte i noen av verdens fineste nattklubber. Men hvor var det blitt av all lykken jeg burde erfare? Jeg følte meg bare fryktelig ensom. Alderdommen ville til slutt innhente meg, og selv om jeg hadde en sikker økonomi, ville livet bli temmelig tomt om dette var alt det dreide seg om. Hva hadde jeg egentlig å se fram til? Døden, som alle andre mennesker.
Hvorfor går folk til scenen?
Vel, skal jeg tale for meg selv og på basis av det jeg har sett omkring meg, så er det mange artister som vokser opp med et mindreverdighetskompleks. De utvikler et ønske om å forandre seg og bli noe bedre gjennom teaterlivet. Det er som om det å legge en make-up og få på seg kostymer hjelper en til å nå dette målet. Mange har også stort behov for kjærlighet, og det er en vanlig oppfatning at i showbusiness får man en masse venner og beundrere. Noen tror at tilskuernes applaus vil tilfredsstille de behov de har, og at det vil gi dem lykke. Men det er noe som sjelden skjer i virkeligheten.
Jeg vet at det er mange artister som føler det på samme måte som jeg gjorde. De gjør det bra og går til topps. Når de så blir klar over at de fremdeles ikke blir virkelig elsket av andre, føler de seg litt utenfor og vender seg til narkotika eller andre falske nytelser. De går stadig i selskaper og er oppe til sent på natt for å fjerne ensomhet og usikkerhet. Men dette gir bare en overfladisk lykke. Det blir bare til at de leker med hverandre. Det dreier seg sjelden om ekte kjærlighet.
Kunne religion hjelpe meg?
Det inntraff noe som gikk sterkt innpå meg. En ung og vakker kunstløperske jeg kjente, omkom på en tragisk måte; hun ble drept i en bilulykke etter et selskap. Jeg kjente denne piken og visste hvor ulykkelig hun hadde vært, til tross for at hun var stjerne. Hennes død var uten noen mening. Jeg ble helt besatt av tanken på hvor meningsløst det hele hadde vært.
Mens jeg var i Tyskland, opplevde jeg en krise i mitt liv. Jeg følte meg forlatt, motløs og uendelig bedrøvet. Da jeg var alene på hotellrommet mitt, brast jeg i gråt og ropte om hjelp. Enda jeg visste lite eller ingenting om Gud og ikke betraktet meg som religiøs, bad jeg oppriktig: «Hvis det er en Gud, så vær så snill å hjelpe meg. Verden ser ut til å være så syk, og livet er uten mening.»
Jeg ventet egentlig ikke å få noe svar på denne bønnen, for jeg hadde aldri visst av en Gud. Ingen religion av noe slag hadde noensinne gitt meg noe, ikke engang min jødiske tro. Jeg hadde studert den jødiske Talmud, og jeg hadde vært borte i zenbuddhismen. Jeg hadde også lest en del psykologi og hadde til og med vært borte i det okkulte og brukt ouija-bord. Ikke noe av dette hadde gitt meg svar på de enkle spørsmålene om hva som er meningen med livet og døden, og hva som kan føre til lykke for oss mennesker.
Blir bønnen besvart?
Da jeg kom hjem til California, kontaktet jeg en gammel venninne, Trish, som tidligere hadde danset i Las Vegas, og spurte om jeg kunne komme og besøke henne «en to — tre dager». Da vi hadde snakket litt om hvordan vi skulle bruke tiden sammen, sa hun at hun dagen etter skulle på et møte.
«Og du må gjerne bli med,» sa hun.
«Hva slags møte er det?» spurte jeg.
«Å,» sa hun, «jeg er et av Jehovas vitner nå, og vi har bibelske møter hver uke.»
Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Hva hadde jeg nå rotet meg borti? Jeg så for meg følelsesladede møter i likhet med dem Holy Rollers og Billy Graham holdt, og jeg følte meg skremt. Men jeg gikk likevel med på å bli med henne.
Da vi kom til Rikets sal, ble vi ønsket velkommen, og like etter begynte programmet. Jeg husker ikke mye av det som ble drøftet, men litt etter litt begynte jeg å slappe av og føle meg mer vel. Det fantes ingen helgenbilder der, ingen kors, ingen mørke rom. De mennene som talte fra plattformen, så ut til å være alminnelige, naturlige, intelligente mennesker. Alle hadde bibler, som de brukte flittig under drøftelsen. Til min store forbauselse var det ikke noe emosjonelt eller hysterisk over møtet. Det var ikke på noen måte slik jeg hadde tenkt meg det!
Da var det noe som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Det virket som om det var en enestående kjærlighet mellom disse menneskene. Ektemenn og hustruer satt sammen og viste virkelig omsorg og respekt for hverandre. Jeg vet hva uekte følelser er. Det har jeg sett nok av ved teatret, men aldri et virkelig lykkelig ekteskap. Men her, i denne salen, la jeg merke til hvordan en mann kjærlig la en kåpe over skuldrene på sin kone fordi hun frøs. Det var en gest som virkelig gjorde meg rørt.
Barn og tenåringer satt sammen med foreldrene sine og hadde virkelig glede av møtet. Det var som om de alle var på samme bølgelengde. Deres religion var ikke trist eller skremmende. Jeg ble imponert. Var det dette jeg lette etter? Noe som kunne vokse og trives i en atmosfære av kjærlighet og lykke? Da vi kom hjem, spurte jeg Trish om hun kunne finne fram en av de små bøkene hun hadde snakket om. Hun sa svært så forsiktig at hun skulle prøve å finne en til meg.
Jeg hadde begynt å få svar på den bønnen jeg hadde bedt to uker tidligere. Fra da av leste jeg i ett sett og undersøkte hvert enkelt punkt, alt fra vitenskap, historie og arkeologi til medisin. De «to — tre dagene» ble til tre måneder. Uten at jeg egentlig la merke til det, ble jeg mer lykkelig og avslappet. Når jeg våknet om morgenen, var jeg ikke lenger bekymret for å bli gammel og dø. I stedet for å tenke på at jeg ville komme til å dø, tenkte jeg på å leve.
Jeg ble klar over at også andre i showbusiness i likhet med meg hadde lært Bibelens sannheter å kjenne og hadde foretatt store forandringer i sitt liv. Trish var en av dem. Så leste jeg med stor interesse den gripende beretningen som stod i Våkn opp! for 8. oktober 1977 om Teresa Graves («Christie Love»), en stjerne i underholdningsverdenen som hadde måttet velge mellom to slags kjærlighet. Hennes eksempel var til veldig hjelp for meg.
En røkers dessert?
Tiden var inne til å begynne å jobbe igjen, og min partner og jeg aksepterte et tilbud fra nattklubben La Scala i Barcelona. Nå hadde jeg foretatt mange forandringer i mitt liv, og det syntes. Mitt syn på moral var blitt et annet. Jeg sloss heller ikke med min partner mer, og jeg hadde fått en ny vennekrets. Følelsen av å være ensom og forlatt kom heller ikke så ofte over meg.
Da vi kom til Spania, kontaktet jeg Jehovas vitner i Barcelona, og de britiske misjonærene Eric og Hazel fortsatte bibelstudiet med meg og besvarte alle spørsmålene mine. De hjalp meg også til å bryte en annen lei vane. Jeg var nemlig storrøker.
Det var ikke lett å gi opp røkningen. Jeg husker jeg spurte Eric: «Hva kan jeg gjøre for å legge av denne vanen?»
«Har du sigaretter på rommet ditt, Elyn?» spurte han.
«Selvfølgelig,» svarte jeg.
«Tror du ikke da at du bør kvitte deg med dem? Hvordan kan du slutte å røke når du har sigarettpakker liggende på rommet ditt?»
Jeg bestemte meg for å slutte plutselig og drastisk. Jeg hadde invitert en venn av meg fra teatret, en komiker, til aftens. Da tiden var inne til å servere desserten, tok jeg alle sigarettpakkene mine og kastet dem i en bolle. Og så, til hans store forbløffelse, helte jeg vann over dem. Han ble nysgjerrig og spurte hva slags dessert dette skulle bli. Da forklarte jeg at det var på grunn av min nye tro at jeg nå ville slutte å røke for bestandig. Han ble svært så lettet da han fikk vite at dette var forklaringen!
Terrorister i teatret
Fire måneder etter at jeg hadde begynt å arbeide i Spania, var det en søndag formiddag en del terrorister som styrtet inn i teatret og kastet molotovcocktailer. De ødela bygningen fullstendig. Fire mennesker ble drept, og 350 mennesker ble stående uten arbeid. Hvor godt var det ikke at de fleste av oss ikke befant seg i bygningen på det tidspunktet! Kostymene og skøytene mine ble ødelagt, og det ble også noen bøker som jeg satte stor pris på, men jeg hadde fremdeles livet i behold.
De andre artistene befant seg i en tilstand av sjokk og fortvilelse. Jeg begynte å forklare for dem at dette bare var ett av de mange bevisene for at vi virkelig lever i det Bibelen kaller de «siste dager», og for at Jehova Gud om kort tid skal innføre en ny ordning under hans rike som vil skape fred på hele jorden. — 2. Timoteus 3: 1—5; 2. Peter 3: 13.
Nå visste jeg hva det var å være et vitne, og det gav meg glede og lykke, den lykke som følger med å gi i stedet for å ta imot. (Apostlenes gjerninger 20: 35) Siden vi nå var arbeidsløse, var det rikelig med tid til å studere Bibelen med andre, og jeg begynte studier med flere internasjonale artister.
Jeg fikk tre måneders pause som følge av brannen, og det var i denne tiden jeg ble døpt, den 26. mars 1978, i Barcelona. Noen av dem jeg studerte med ved teatret, kom til dåpen, og Trish fløy over fra California. Det var virkelig en gledelig anledning, den lykkeligste dagen i mitt liv!
Det å være stjerne — er det alt?
De siste fire årene har jeg vært alminnelig pioner. Det vil si at jeg har brukt gjennomsnittlig 90 timer i måneden i forkynnelsen. Jeg har forsørget meg ved forskjellige engasjementer ved teatret. Etter katastrofen i Barcelona fant jeg en ny partner og begynte treningen helt fra nytt av igjen, noe som ikke var lett. Når så gode kontrakter dukket opp, hendte det at jeg måtte forkaste dem fordi showet mange ganger hadde en umoralsk karakter, og jeg var ikke lenger villig til å gå på akkord i slike spørsmål. Det var vanskelig å avslå gode tilbud — de kunne ofte være lukrative, og min nye partner, som ikke er et av Jehovas vitner, måtte lide tapet sammen med meg. Til å begynne med forstod han ikke mine bibelske prinsipper. Men nå får vi gode internasjonale oppdrag, og jeg kan fremdeles forkynne det meste av tiden, selv når jeg arbeider ved teatret.
Teaterfolk får sjelden et direkte vitnesbyrd på grunn av sin spesielle arbeidstid. Når jeg er ute og reiser, blir derfor teatergruppen mitt spesielle «distrikt», hvor jeg kan forkynne. Det har ført til at enkelte artister har studert Bibelen og er blitt med på menighetsmøter sammen med meg. De har spesielt likt å se det verdensomfattende brorskap som er blant Jehovas vitner. Hvor jeg enn befinner meg — i Australia, Europa, Singapore eller Japan — så har jeg mye å gjøre i tjenesten for min Gud. Jeg har funnet den dype lykke som består i å vite at det finnes en Gud som bryr seg om oss, og som viser en uendelig kjærlighet til sine skapninger. Teatrets uekte glitter blekner fullstendig i sammenligning med dette. Å erkjenne denne kjensgjerning gir enorm glede nå i en bedrøvelig verden. — 1. Johannes 4: 8.
Det å få være en del av dette verdensomfattende brorskap av Guds folk er nesten utrolig. Men jeg har fått se denne drømmen virkeliggjort på reisene mine. Det er et levende vitnesbyrd om en levende, kjærlig Gud. Det finnes ikke noe mer vakkert, fullkomment og virkelig enn sannheten. Hvor vidunderlig er det ikke at Jehova har åpnet mitt hjerte for den! Det store håp om å få leve til evig tid på en jord som er fylt av kjærlighet, er hva Jehova har lagt i menneskenes hjerte, også i mitt, og jeg ser med iver fram til den dag da dette håpet skal bli til virkelighet. — Fortalt av Elyn Tia.
[Uthevet tekst på side 23]
Det var som om hele min karriere raste sammen. Jeg hadde bare lyst til å gjøre slutt på det hele
[Uthevet tekst på side 24]
Det å være stjerne er verdt å slåss for, tenkte jeg
[Uthevet tekst på side 24]
Jeg bad oppriktig: «Hvis det er en Gud, så vær så snill å hjelpe meg»
[Uthevet tekst på side 25]
I stedet for å tenke på at jeg ville komme til å dø, tenkte jeg på å leve
[Uthevet tekst på side 25]
Noen terrorister styrte inn i teatret og kastet molotovcocktailer
[Uthevet tekst på side 26]
Jeg har funnet den dype lykke som består i å vite at det finnes en Gud som bryr seg om oss
[Bilde av Elyn Tia på side 22]