Del I: Den første verdenskrig — var den begynnelsen til menneskehetens siste æra?

Dette er den første av tre artikler som kommer i tre numre på rad.

«RETT fram til Paris» lød slagordet som var malt på jernbanevognen. Toget fór av sted mot fronten, overfylt av muntre tyske soldater. Alt tydet på at det skulle bli en rask seier — for keiseren og fedrelandet. Det var august 1914.

Tyskland kom i en vill rus da keiser Wilhelm II erklærte fra slottsbalkongen: «Det finnes ikke lenger noen partier eller bekjennelser; jeg ser bare tyskere; i dag er vi ganske enkelt alle brødre. Hvis vår nabo absolutt vil slåss, hvis han ikke unner oss fred, har jeg det håp til Gud at vårt pålitelige tyske sverd kan komme seierrikt ut av denne vanskelige kampen.» Få dager senere hadde 1 200 000 tyske menn fulgt oppfordringen og latt seg verve. «Det var så kjedelig med fred, så utrolig kjedelig!» skrev en som meldte seg som frivillig.

Men det var få som forutså de redsler en moderne krig forårsaker. Enda færre forutså at krig ikke ville være en rask militær utmanøvrering, men snarere et langt mareritt i form av slit, utmattelse og sult. Før krigens sverd ville bli stukket i skjeden, ville slagmarken bli gjennomvætt av blodet fra millioner av mennesker. Landegrenser ville bli totalt forandret. Og stolte nasjoner ville bli beseiret på en ydmykende måte.

Statsmenn og historikere ville komme til å bruke velvalgte ord om krigen og kalle den ’et vendepunkt i historien’ og ’krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger’. Det ville bli skrevet mange bøker om den. Det ville bli holdt heftige debatter om hvem som hadde skylden for den, debatter som nesten ville være like voldsomme som kampene i skyttergravene. Og redde mennesker som søkte trøst, ville med glede høre spådommer om fred. Men spådommene skulle slå feil, for det brøt ut en ny verdenskrig, og nå er det fare for at menneskene skal utslette seg selv med atomvåpen.

Selv om det nå er nesten 70 år siden den første verdenskrigs brutale utbrudd, tør vi ikke glemme den. Rivalisering nasjonene imellom og spenningen mellom dem truer nå til og med menneskehetens fortsatte eksistens. Kan det være at den første verdenskrig bare var forspillet til en kjernefysisk katastrofe — begynnelsen til menneskehetens siste æra? Eller har menneskene lært av sine feil? Kanskje vi kan få noen tilfredsstillende svar ved å undersøke hvorfor denne krigen brøt ut.

Forspillet til en verdenskrig

Kimen til Den store krigen, som den ble kalt, ble sådd på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet hadde imperialistiske nasjoner delt opp verden så fullstendig at det ikke var stort igjen å erobre. ’Ekspansjon er nødvendig for vår fortsatte eksistens og vår velstand,’ hevdet erobrerne. Men imperialismen skapte også spenning. Og da Tyskland i 1871 styrket sin politiske og militære makt ved å opprette Det annet keiserrike, ble spenningen i Europa mye større. Tysklands rivaler, som stod overfor en forent front, så seg tvunget til å ruste opp for å opprettholde maktbalansen. Men drivkraften bak det forbitrede våpenkappløpet som fulgte, var den industrielle revolusjon. Ny teknologi frembrakte nye fryktinngytende våpen som for alltid ville forandre krigenes karakter.

Ved århundreskiftet ble det også dannet nasjonale bevegelser som gikk inn for selvstyre. Folkegrupper, som for eksempel franskmennene i Alsace-Lorraine, hvor Tyskland hadde herredømmet, og jugoslavene, som var spredt rundt om i Østerrike-Ungarn og Serbia, følte seg innesperret mellom nasjonale grenser som ikke tok hensyn til språk eller kultur. Deres hvileløse ønske om forening og politisk frihet var en stadig kilde til gnisninger mellom dem og deres regjeringer.

Enda en faktor var utviklingsteorien, som vant mer og mer innpass. Noen betraktet tanken om naturlig utvalg (det at de best skikkede overlever) som en måte å forklare politiske konflikter på. Boken Juli 1914 av den tyske historikeren Imanuel Geiss viser resultatene av en slik tanke: «Ideen, som fremtredende tyske historikere gav næring til, var blitt fast forankret i tyske sinn, nemlig at . . . Tyskland hadde valget mellom enten å stagnere og dermed miste sin posisjon som en ledende europeisk stat eller å bli en verdensmakt. Bakgrunnen [for dette synet] var en biologisk sosialistisk darwinisme, som særlig var ondartet i Tyskland, og som avviste en fornuftig og fredelig verdensordning som noe umulig og utopisk og erstattet den med alles kamp mot alle.» (Uthevet av oss) Denne forkvaklede ideologien fremmet den oppfatning at krig var uunngåelig.

Nasjonene i førkrigstiden

Før Den store krigen tok nasjonene uforvarende enda et skritt mot krig — de kaptes om å opprette militærallianser. Det tyske keiserdømmet sluttet en allianse med Østerrike-Ungarn i 1879. I 1882 ble den utvidet til å omfatte Italia. Den ble kalt Trippelalliansen. Men tyske diplomater inngikk ingen slik overenskomst med England, Russland eller Frankrike. Fordi disse nasjonene stod overfor et Tyskland som stilte høyt, ble de tvunget til å skyve sine ulike interesser til side og sette seg et felles mål: Å opprettholde sine egne maktposisjoner.

England, som kunne skryte av å ha herredømmet på havet, følte seg særlig truet av Tysklands raske flåteutbygging. I 1904 kom derfor Storbritannia til forståelse med Frankrike, formulert i Entente Cordiale (hjertelig forståelse). Tre år senere ble den utvidet til Trippelententen og innbefattet også Russland, som allerede i 1894 hadde alliert seg med Frankrike.

Uten at det var blitt avfyrt et eneste skudd, stod derfor disse krigerske stormaktene mot hverandre. Hvis ikke disse alliansene var blitt sluttet, kan det være at krigen i det minste ville ha blitt utsatt på grunn av langvarige forhandlinger. Men ettersom det nå var liten tvil om hvem som støttet hvem, ville slike forhandlinger vise seg å være helt nytteløse. Europas sammensurium av allianser, som formodentlig ble sluttet for å fjerne krigstruselen, gjorde isteden kontinentet til en kruttønne. Og Tysklands hemmelige, «idiotsikre» krigsplan var klar til å bli satt ut i livet. Hvis tyskerne slo til først, så det ut til at seieren var sikker.

Det som uventet utløste krigen

Den 28. juni 1914 ble den østerrikskungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru, Sophie, myrdet under et statsbesøk i Sarajevo. Ferdinand, som bare spilte en liten rolle i historien mens han levde, ble i og med sin død den som utløste et globalt holocaust. Hvem var morderen? En mann med serbisk blod i årene. Østerrike-Ungarn gav Serbia skylden.

Men hvorfor viste de en slik fiendtlig innstilling til dette lille landet? For det første var Serbia i en seiersrus på grunn av de militære og økonomiske seirer landet nettopp hadde vunnet. Østerrike-Ungarns ledere fryktet at dette kunne inspirere jugoslavene, som fremdeles var under Østerrike-Ungarns styre, til å kjempe for en forening med jugoslavene i Serbia. Østerrike-Ungarn var dessuten truet av intervensjon fra Serbias mektige allierte, Russland.

Serberens mord på Ferdinand gav derfor Østerrike-Ungarn anledning til å ydmyke Serbia under dekke av moralsk krenkelse. Selv de som var de ivrigste talsmenn for å gå til krig, innså naturligvis behovet for tysk støtte for å kunne vinne en slik krig. Den 5. juli 1914 skyndte derfor keiser Wilhelm II seg å love at «Tyskland med sin tradisjonelle lojalitet» ville støtte Østerrike-Ungarn hvis Russland grep inn. Denne avgjørelsen skulle få vidtrekkende følger.

Selv om det til å begynne med så ut til at en slik krig kunne bli en lokal krig, ble det dessverre snart tydelig at kampen ville utvikle seg til i det minste å bli en kontinental krig. Den tyske rikskansleren Bethmann-Hollweg innså så tidlig som 7. juli at «en aksjon mot Serbia kan føre til verdenskrig». (Uthevet av oss) Men Tyskland var villig til å ta sjansen.

Østerrike-Ungarn, som hadde fått et ubetinget løfte om tysk støtte, gav Serbia den 23. juli et klart ultimatum med en svarfrist på 48 timer, som det nesten var umulig å overholde. Østerrike-Ungarn gjorde seg klar til krig. Men til deres overraskelse fjernet Serbia enhver reell årsak til krig ved å akseptere nesten alle de strenge kravene! Men nasjonenes ledere hadde ikke lenger kontroll over begivenhetene. En krig tvang seg fram. Østerrike-Ungarn holdt seg til sine krigsplaner og erklærte Serbia krig. Russland reagerte ved å mobilisere sine tropper. Tyske militære rådgivere presset regjeringens ledere til å handle raskt — krigsplanen deres krevde det! Udugelige og rådville ledere på begge sider reagerte ved å gjøre den ene utrolige tabben etter den andre.

Det var derfor ikke til å unngå at krigen brøt ut, og den var like vanskelig å stoppe som det toget som fór av sted til fronten med tyske tropper.

Del II i neste nummer vil drøfte utfallet av krigen.

[Uthevet tekst på side 11]

Keiser Wilhelm hadde ingen store vanskeligheter med å få støtte til en krig som skulle bli den første i sitt slag — en verdenskrig

[Uthevet tekst på side 12]

Den første verdenskrig var «en krig som ingen ønsket, og en katastrofe som ingen kunne ha forestilt seg». — Henry Kissinger i boken Years of Upheaval

[Ramme på side 11]

Årsakene til Den store krigen

● Politiske allianser

● Imperialisme

● Industrialisering

● Nasjonale bevegelser som gikk inn for selvstyre

● Sosialistisk darwinisme

[Kart på side 12]

(Se den trykte publikasjonen)

Sentraleuropeiske land i 1914

TYSKLAND

ØSTERRIKE-UNGARN

ENGLAND

NORDSJØEN

ØSTERSJØEN

RUSSLAND

POLEN

ROMANIA

SVARTEHAVET

SERBIA

ADRIATRHAVET

ITALIA

SVEITS

FRANKRIKE

MIDDELHAVET

BELGIA

NEDERLAND