1914 — året som rystet verden
«Den store krigen fra 1914 til 1918 ligger der som et belte av brent jord som skiller den tiden fra vår tid. Fordi den utslettet så mange liv, . . . fordi den ødela menneskers tro, forandret meninger og etterlot seg uhelbredelige sår i form av tapte illusjoner, skapte den så vel en fysisk som en psykologisk avgrunn mellom to epoker.» — Fra The Proud Tower—A Portrait of the World Before the War 1890–1914 av Barbara Tuchman.
«Den er nesten — men ennå ikke helt — en del av historien, for mange tusen mennesker som var unge i begynnelsen av dette betydningsfulle 20. århundre, er fremdeles i live.» — Fra boken 1914 av Lyn MacDonald, utgitt i 1987.
HVORFOR skal vi være interessert i året 1914? ’Det er framtiden som opptar meg, ikke fortiden,’ sier du kanskje. På grunn av slike problemer som den globale forurensningen, familiens sammenbrudd, økningen i kriminaliteten, mentale sykdommer og arbeidsløshet kan menneskets framtid se dyster ut. Mange som har undersøkt betydningen av 1914, har imidlertid funnet et grunnlag for håp om en bedre framtid.
I flere tiår har Vakttårnet framholdt at menneskene i 1914 opplevde det som blir kalt «en begynnelse til veer». Dette uttrykket utgjør en del av Jesus Kristi store profeti om begivenheter som skulle inntreffe forut for enden for menneskenes onde ordning. — Matteus 24: 7, 8.
I dag kan en liten prosentdel av menneskeheten fremdeles huske de dramatiske begivenhetene i 1914. Kommer denne eldre generasjonen til å forsvinne før Gud redder jorden fra ødeleggelse? Ikke ifølge Bibelens profetier. Jesus lovte: «Når dere ser alt dette, [skal dere] vite at han er nær ved dørene. Jeg sier dere i sannhet at denne generasjon slett ikke skal forsvinne før alt dette skjer.» — Matteus 24: 33, 34.
For å forstå hvorfor året 1914 hadde avgjørende historisk betydning, må vi ta i betraktning hvordan forholdene i verden var fram til midten av 1914. Før den tiden utøvde slike monarker som tsar Nikolai av Russland, keiser Wilhelm av Tyskland og Franz Joseph, keiser av Østerrike og konge av Ungarn, stor makt. Hver av disse mennene kunne mobilisere over fire millioner soldater og sende dem ut i kamp. Men deres forfedre hadde undertegnet noe som ble kalt Den hellige allianse, der de hevdet at Gud hadde gitt dem i oppdrag å herske over forskjellige deler av én stor «kristen nasjon».
Ifølge The Encyclopædia Britannica hadde dette dokumentet «stor innflytelse på det europeiske diplomatiets utvikling gjennom det 19. århundre». Det ble brukt til å motarbeide demokratiske bevegelser og til å støtte kongers såkalte guddommelige rett. Keiser Wilhelm skrev følgende til tsar Nikolai: «Vi kristne konger har én hellig plikt, som er pålagt oss av Himmelen, og det er å opprettholde prinsippet om [kongers guddommelige rett].» Innebar dette at Europas fyrster på en eller annen måte hadde en tilknytning til Guds rike? (Jevnfør 1. Korinter 4: 8.) Og hva med de kirkesamfunnene som støttet disse fyrstene? Praktiserte de sann kristendom? Svarene på disse spørsmålene kom klart fram i løpet av årene like etter 1914.
Plutselig, i august
«Våren og sommeren 1914 var forholdene i Europa usedvanlig rolige,» skrev den britiske statsmannen Winston Churchill. Folk hadde generelt sett et optimistisk syn på framtiden. «I 1914 var verden full av håp og løfterike utsikter,» sa Louis Snyder i boken World War I.
I mange år hadde det riktignok funnet sted en intens rivalisering mellom Tyskland og Storbritannia. Men historikeren G. P. Gooch sier i boken Under Six Reigns: «En europeisk konflikt virket mindre sannsynlig i 1914 enn i 1911, 1912 eller 1913 . . . Forholdet mellom de to regjeringene var bedre enn det hadde vært på flere år.» Winston Churchill, som i 1914 var medlem av Storbritannias regjering, sa: «Tyskland så ut til, i likhet med oss, å være innstilt på fred.»
Men da den østerriksk-ungarske tronfølgeren ble snikmyrdet i Sarajevo den 28. juni 1914, dukket en mørk sky opp i horisonten. En måned senere erklærte Franz Joseph Serbia krig og gav sine tropper ordre om å invadere det serbiske riket. I løpet av natten til 3. august 1914 invaderte en stor tysk hærstyrke plutselig Belgia etter ordre fra keiser Wilhelm og kjempet seg fram mot Frankrike. Neste dag erklærte Storbritannia Tyskland krig. Tsar Nikolai hadde på sin side gitt den store russiske hæren ordre om å mobilisere med tanke på krig mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Den hellige allianse hadde ikke klart å holde Europas fyrster fra å styrte kontinentet ut i et blodbad i form av gjensidig nedslakting. Men de store rystelsene hørte fremdeles framtiden til.
Over før jul?
Krigsutbruddet la ingen demper på folks optimisme. Mange trodde at krigen ville frambringe en bedre verden, og enorme menneskemasser samlet seg rundt om i Europa for å gi uttrykk for sin støtte til krigføringen. «I 1914 var det ingen som tok krigens farer alvorlig, bortsett fra på et rent militært plan. Ingen ventet en sosial katastrofe,» skriver A. J. P. Taylor i boken The Struggle for Mastery in Europe—1848–1918. I stedet spådde mange at krigen ville være over i løpet av få måneder.
Lenge før Europas befolkning kunne feire jul i 1914, hadde det ikke desto mindre utviklet seg en fastlåst situasjon preget av store blodsutgytelser langs en 700 kilometer lang skyttergravslinje som strakte seg fra Sveits i sør til den belgiske kyst i nord. Denne ble kalt Vestfronten, og den tyske forfatteren Herbert Sulzbach nevnte den i dagboken sin. Den siste dagen i 1914 skrev han: «Denne fryktelige krigen fortsetter og fortsetter, og selv om alle i begynnelsen trodde at den ville være over i løpet av noen få uker, er det nå umulig å øyne noen slutt på den.» I mellomtiden raste blodige slag i andre deler av Europa mellom hærstyrker fra Russland, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Serbia. Konflikten spredte seg snart til områder utenfor Europa, og det ble utkjempet slag på havene, i Afrika, i Midt-Østen og øyene i Stillehavet.
Fire år senere lå Europa i ruiner. Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn hadde mistet mellom en million og to millioner soldater hver. I Russland hadde i tillegg monarkiet gått under i bolsjevikenes revolusjon i 1917. For et sjokk det var for Europas fyrster og for presteskapet som støttet dem! Moderne historikere gir fremdeles uttrykk for sin forbauselse. I boken Royal Sunset spør Gordon Brook-Shepherd: «Hvordan kunne det ha seg at herskere som i de fleste tilfellene var knyttet sammen gjennom blodet eller gjennom ekteskap, og som alle var sterkt opptatt av å bevare monarkiet, tillot seg selv å bli involvert i et brodermorderisk blodbad som utslettet flere av dem og etterlot alle de overlevende i en svekket tilstand?»
Republikken Frankrike mistet også over en million soldater, og det britiske monarki, som var blitt svekket allerede lenge før krigen, mistet over 900 000. I alt mistet over ni millioner soldater livet, og ytterligere 21 millioner ble såret. Angående de sivile tapene sier The World Book Encyclopedia: «Ingen vet hvor mange av sivilbefolkningen som døde av sykdom, sult og andre ting som hadde sammenheng med krigen. Noen historikere tror at det døde like mange blant sivilbefolkningen som blant de stridende.» Spanskesyken i 1918 krevde i tillegg 21 millioner menneskeliv verden over.
En radikal forandring
Verden ble aldri den samme etter Den store krigen, som den ble kalt den gang. Ettersom så mange av kristenhetens kirkesamfunn med stor glød hadde deltatt i den, snudde mange desillusjonerte overlevende ryggen til religionen og ble ateister i stedet. Andre begynte å jage etter materiell rikdom og fornøyelser. Professor Modris Eksteins sier i boken Rites of Spring at 1920-årene «var kjennetegnet av hedonisme og narsisme i et bemerkelsesverdig omfang».
«Krigen representerte et angrep på moralnormene,» forklarer professor Eksteins. Menn fra begge sider var blitt opplært av sine religiøse, militære og politiske ledere til å betrakte massenedslakting som moralsk akseptabelt. Dette, sier professor Eksteins, «var rett og slett et ytterst brutalt angrep på det moralsystem som hevdet å være basert på jødisk-kristen etikk». Han tilføyer: «På Vestfronten ble bordeller snart vanlige innslag i militærleirene . . . Også på den hjemlige front løsnet moralen på korsettene og beltene. Prostitusjonen økte påfallende i omfang.»
Ja, året 1914 medførte store forandringer. Det hadde ikke skapt en bedre verden, og krigen som brøt ut, hadde ikke vist seg å være ’krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger’, slik mange hadde håpet. Situasjonen var i stedet slik historikeren Barbara Tuchman beskriver: «De storslåtte vyer og den sterke optimisme som hadde eksistert fram til 1914, gikk sakte under i et hav av tapte illusjoner.»
Noen av dem som var vitne til tragedien i 1914, ble imidlertid ikke overrasket på grunn av dette årets begivenheter. Før krigen brøt ut, hadde de i virkeligheten ventet «en forferdelig trengselstid». Hvem var de? Og hva var det de visste, som andre ikke visste?
[Ramme på side 5]
Britisk optimisme i 1914
«På bortimot hundre år hadde ingen fiender vist seg i farvannene rundt vår øy. . . . Det var vanskelig bare å forestille seg muligheten for at noe skulle kunne true disse fredelige strendene. . . . Aldri hadde London vært en muntrere og mer blomstrende by. Aldri hadde det vært så mye som var verdt å gjøre, se og høre. Verken unge eller eldre hadde noen anelse om at det de var vitne til i løpet av denne helt spesielle sesongen i London i 1914, i virkeligheten var slutten på en æra.» — Before the Lamps Went Out av Geoffrey Marcus.