Del II: Den første verdenskrig — var den begynnelsen til menneskenes siste æra?

I del I av denne artikkelserien, som stod i vårt forrige nummer, ble det vist hvordan nasjonenes ledere lot snikmordet på erkehertug Franz Ferdinand få utvikle seg til en krig. Europa — og snart også resten av verden — var plutselig kommet inn i en ny æra. Vil det bli menneskehetens siste æra?

DET blir en lett sak å vinne krigen,» skrøt den tyske soldat. «Den vil bare vare noen uker, så er seieren vår!» Og da krigen brøt ut, var det mange som nærte en slik tillit. De kampanjer propagandistene satte i gang, var så altfor effektive når det gjaldt å overbevise det naive publikum om at slaget snart ville være vunnet. Historikeren Hans Herzfeld sier: «Den nærmest ekstaseaktige begeistring Europas folk, som var bortskjemt etter en lang periode med fred, viste da de gikk inn i den første verdenskrigs Harmageddon, blir i dag så altfor lett fremstilt som uforståelig, både på grunn av det det dreide seg om, og psykologisk sett. Men dette er i så høy grad en del av dette vendepunkt i historien at uten at en forstår denne bølge av entusiasme og villighet til å ofre, vil det forhold at denne katastrofen hører hjemme i historien, være praktisk talt uforståelig.»

Belgisk motstand — et signal til Tyskland

Tysklands håp om en snarlig seier over Frankrike var i første rekke basert på landets krigsstrategi. Den bestod i til en viss grad å følge «Schlieffen — planen» og var besnærende enkel. De tyske troppene skulle marsjere gjennom Belgia og gå inn i Frankrike «bakveien» for på den måten å unngå det franske festningsområdet. Å slå først — og raskt — var viktig hvis denne planen skulle lykkes. Det var imidlertid ingen som regnet med at belgierne ville gjøre særlig motstand.

Men kong Albert av Belgia får et kort øyeblikk historiens søkelys rettet mot seg. Tyskerne forlanger å få dra gjennom Belgia uten å bli antastet. Kong Albert henvender seg til nasjonalforsamlingen og sier: «Vårt svar må bli nei, hvilke følger det enn vil få.» De belgiske tropper, som blir samlet i hast, fører derfor en innbitt kamp mot de invaderende hærstyrkene.

Propagandistene gjør fort hva de kan for å bøte på det slag som på den måten er blitt rettet mot den tyske kampmoral. En eldre tysker forteller at slektninger av menn som ble drept under felttoget i Belgia, «fikk et minneskrift med et bilde av en engel hvor det stod at soldaten hadde dødd ’for keiseren og for fedrelandet’».

Tyskland knuser det lille Belgia. Men tyskernes invasjon i dette nøytrale landet har vakt verdens vrede. England bestemmer seg straks for at landet ikke vil se på at Tyskland kaster seg over Europa, uten å gripe inn. Den 4. august erklærer England krig. Belgias motstand viser seg å være en advarsel til Tyskland. Seieren vil ikke komme til å bli så lettkjøpt.

Krigen er nå blitt en verdenskrig. Historikeren Gerhard Schulz sier: «Krigen ble en verdenskrig ved selve den kjensgjerning at enheten innen imperiet [det britiske] ble bevart gjennom hele krigen. Englands, Frankrikes og Russlands allierte makter hadde adgang til hele verdens ressurser.» Snart vil «Det osmanske rike» (nå Tyrkia) slutte seg til Tyskland, mens Japan slutter seg til de allierte og til og med noen av landene i Mellom-Amerika vil kjempe mot sentralmaktene. Ved slutten av krigen vil få land kunne skryte av at de har bevart sin nøytralitet.a

De som studerte Bibelen, ville finne ny mening i Jesu alarmerende profeti: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike.» — Matteus 24: 7.

Stillestående front

De tyske soldatene går nå mot Paris, trass i franskmennenes motstand. Bare noen kilometer fra Paris begynner imidlertid det tyske krigsmaskineri å vakle. Dårlig kommunikasjon og ubesluttsomhet fra de militære lederes side gjør det mulig for de allierte å omgruppere sine styrker og få i stand et ødeleggende motangrep. I slaget ved Marne blir den tyske hær tvunget til å begynne på et ydmykende tilbaketog. Den er ikke desto mindre i stand til å gjøre et innhogg og sikre seg en stilling. Det samme gjør de alliertes hærer. Et skremmende ingenmannsland skiller nå de forskansede troppene.

I mange måneder er krigen en skyttergravskrig, hvor soldatene våger seg et stykke fram i ingenmannsland, kaster granater mot hverandre og så hastig trekker seg tilbake. Blodet flyter som vinen i et drikkegilde, uten at noen av sidene kommer seieren en eneste dag nærmere. De sporadiske kampene blir regelmessig avbrutt av perioder med en trykkende stillhet, da nyhetsmeldingene lyder: «Alt stille ved vestfronten.»

Kampene er brutale. En tysk soldat forteller hva han husker: «Jeg skjøt med maskingevær, og det betydde at jeg alltid var i de forreste rekkene. Vi lot franskmennene komme omkring 100 meter innpå oss. Så åpnet vi ild og skjøt mot den veldige massen av tropper som nærmet seg . . . Vi ganske enkelt meiet dem ned.» For en meningsløs nedslakting! De kampene som ble utkjempet i 1916 i Verdun og i Somme, varte i måneder og «kostet hundretusenvis av soldater på begge sider livet».

Djevelske våpen øker krigens redsler. Nittito prosent av krigens offer blir tilskrevet maskingeværet. En rekke tyske kanoner, populært kalt «Tykke Bertha», lar det regne død ned over Paris fra en inntil da uhørt lang avstand på 122 kilometer. Soldatene blir fortrolige med drønnet av fly — som til å begynne med bare blir brukt til rekognosering, men som senere blir brukt som dødbringende våpen. Sjømennene lever i stadig frykt for angrep fra undervannsbåter. Og til og med giftgass — noen ganger like ødeleggende for angriperen som for dem som blir angrepet — blir en del av arsenalet. Historikeren Herzberg omtaler et giftgassangrep ved Ypres i 1915 som «en av de mest dødbringende begivenhetene under krigen», idet det krevde over 100 000 menneskeliv. Ikke desto mindre fortsetter skyttergravskrigen ved vestfronten å bringe skuffelser på grunn av at den er så stillestående.

Ved østfronten vinner imidlertid de tyske militære lederne Hindenburg og Ludendorff så imponerende seirer i kampen mot Russland, som er dårlig forberedt på kamp, at de blir omtalt som krigens uovervinnelige halvguder. Vinteren 1914—1915 når imidlertid krigen et dødt punkt også i øst. I måneder veksler det mellom flo og fjære i krigens tidevann uten at det kommer til noen avklaring. Så sent som i 1917 ser det ut til at forsøk på å avgjøre hvem som vil stå som seierherre, er det rene gjettverk.

Et vendepunkt i krigen

I 1917 blir Russland lamslått av en revolusjon. Den nye, bolsjevikiske regjeringen begynner straks å forhandle om fred med Tyskland, som dermed midlertidig blir befridd for den byrde det er å utkjempe en krig på to fronter. Tyskland er imidlertid ikke i stand til å utnytte disse begivenhetene til sin fordel, for en fryktinngytende fiende trer nå inn i krigen. Tyskernes senking av skipet «Lusitania» i 1915 setter gemyttene i kok i USA. Og i 1917 går De forente stater offisielt med i krigen. Før hjelpen fra USA kan komme, gjør imidlertid tyskerne et desperat forsøk på en offensiv. Men det lille som blir oppnådd, blir overskygget av de kolossale tapene. De allierte lider også stor tap, men den økende hjelpen fra USA gjør at tapene blir mer enn oppveid. De tyske offensivene blir til tyske tilbaketog.

Nederlaget skyldes imidlertid ikke ene og alene militære tap. Tysklands økonomi har brutt totalt sammen. De alliertes blokade — og en del dårlig vær — er ikke uten virkninger, og resultatet blir en alvorlig matmangel. En tysker husker hvordan det var: «Selv om det hadde vært rasjonering lenge, ble rasjonene bare stadig mindre.» Vinteren 1917 må sultne tyskere nøye seg med å spise kålrabi. «Kålrabivinteren» kaller de bittert denne vinteren. Forsøk på å drøye det de har å spise, med skrekkelige erstatninger — alt fra sagmugg til meitemarker — viser seg å være håpløst ineffektive. Et øyenvitne forteller: «Hungeren var en fiende Tyskland ikke kunne beseire . . . Mange familier hadde mistet både far og sønner. Nå hadde de ikke noe annet i vente enn sykdom, hunger og død.» Omkring 300 000 mennesker dør av underernæring og sykdom. Nasjonen står på randen av opprør.

I Østerrike-Ungarn er forholdene ikke stort bedre. Oppløsningstendenser begynner å gjøre seg gjeldende i riket, idet medlemsnasjonene enten forlanger at det blir sluttet fred, eller krever uavhengighet. Stilt overfor en ødelagt kampmoral, minkende forråd og selve tyngden av de alliertes hærer har sentralmaktene ikke noe annet valg enn å kapitulere.

Kl. 11.00 den 11. november 1918 stanser skytingen.

I neste nummer av bladet vil den siste delen av denne artikkelserien ta for seg virkningene av krigen og forsøk som i etterkrigstiden ble gjort på å opprettholde freden.

[Fotnote]