De forvrengte moralbegreper i dagens underholdning

«Good authors, too, who once knew better words

Now only use four-letter words

Writing prose . . .

Anything goes.

The world has gone mad today

And good’s bad today

And black’s white today

And day’s night today . . .

Anything goes.» — Skrevet av den amerikanske musicalskaperen Cole Porter i 1934.

«Ve dem som kaller det onde godt

og det gode ondt,

som gjør mørke til lys

og lys til mørke.» — Skrevet av den israelittiske profeten Jesaja i år 732 f. Kr. — Jesaja 5: 20.

DET er et tidsrom på over 2600 år mellom de to sitatene som her er gjengitt. De ble begge skrevet for et spesielt formål, det ene for å more publikum på Broadway, det andre for å avsløre lovløsheten hos dem som bodde i oldtidens Juda. Men begge passer godt på den tiden vi lever i. I dag, da oppfatningene av hva som er rett, og hva som er galt, stadig forandres, ser det ut til at alt går an — «anything goes».

Dette er vel ingensteds mer tydelig enn i den forvrengning av moralbegrepene som har funnet sted innen underholdningssektoren. Underholdning er en del av kulturen, og kultur er et uttrykk for den måte et samfunn har lært å handle, tenke og føle på. Den er et uttrykk for et folks livsstil. Et samfunns syn på moral kan derfor avleses gjennom dets kultur.

Det er neppe noen kunstart som har spredt seg så raskt i vårt århundre, eller som er blitt så populær og innflytelsesrik som filmen på lerretet og i fjernsynet. Enkelte sier at filmen gir et speilbilde av livet. Men fordi filmstjernene er vår tids folkehelter, kan filmene samtidig forstørre nye vaner når det gjelder moral, gi dem autoritet og stemple dem som noe som er godkjent. Filmindustrien er klar over denne enorme makten til å manipulere. I dens «Produksjonskodeks» heter det: «Underholdning kan være av en art som enten er til NYTTE eller til SKADE for menneskeheten.» Hva kan så dagens underholdning fortelle deg om verdens moral og om hva menneskeheten går i møte?

I 1939 ble det i filmen «Tatt av vinden», som ble tildelt flere Oscar-priser det året, brukt et grovt tabuord som sjokkerte mange. I dag ville ikke bruken av dette ordet få noen til å reagere i det hele tatt. På noen få tiår utviklet underholdningstilbudet seg fra å være en uskyldig familiesak til å bli noe som måtte merkes «Kun voksne». Noen rettferdiggjør denne drastiske forvrengningen og kaller den uskyldig virkelighetsflukt. Men er det korrekt? Det faktiske forhold er at tre ting har berøvet dagens underholdning enhver moralsk verdi som den måtte ha hatt — illegale narkotiske stoffer, overdreven bruk av vold og detaljerte sexskildringer.

Narkotika, blod og sadisme

Den omfattende bruken av illegale narkotiske stoffer i det amerikanske samfunn blir nå på scenen, filmlerretet og TV-skjermen fremstilt som noe helt normalt, som en del av dagliglivet. De som bruker og selger slike stoffer, blir ikke lenger alltid identifisert med taperne, de degenererte og skurkene. Nei, de er ofte heltene, vinnerne, stjernene, de som skal etterlignes av unge og gamle. Og produsentene av disse showene legger skylden på publikum og sier: «Vi gir dem det de vil ha!»

Underholdningsindustrien har også kastet seg ut i en flom av blod og sadisme. Aldri før i filmens historie har voldshandlingene vært gjengitt så detaljert eller på en så sjokkerende måte. Regelrette blodbad vises på filmlerretet. Motorsager skjærer folk i biter, og elektriske driller borer hull i hodet på offerne mens blodet spruter ut og lyden av en kannibalistisk tygging på legemsdeler høres i bakgrunnen. Slike heslige blodbad blir ofte knyttet til en eller annen slags erotisk situasjon. Den slags scener, og andre, som er enda mer avskyelige, er blitt noe som hører med til det mange mennesker forlanger som underholdning.

I dag behøver ikke folk snike seg inn på en kino for å se slike skrekkfilmer. Hvis de har et videoapparat, kan de leie eller kjøpe sine egne filmer. I reklamen for en videofilm het det at man her fikk «92 minutter med voldtekt og massakrer»! Markedet for slike forrående voldsfilmer vokser raskt. Et britisk videotidsskrift skrev for eksempel etter å ha sett en av de nye videoskrekkfilmene, der ofrene blir hakket i stykker: «Enhver forhandler må skaffe seg den. Den blir ikke stående lenge i hyllene.»

Og de som regelmessig ser på disse blodige forestillingene, hvilken annen slutning kan de trekke enn at livet består av hyppige og rutinemessige voldshandlinger? Er det da så rart at de virkelige voldshandlinger er blitt mer akseptable for flere og flere mennesker? Denne form for underholdning kan rett og slett betegnes som voldspornografi.

Vold og video-rock

Nå har man, spesielt i USA, fått det som kalles «video-rock-operaer». I stadig flere amerikanske byer kan abonnenter på kabel-TV ikke bare få høre hard rockemusikk med dens voldsomme rytmer, men også få se voldshandlinger samtidig. Video-rock kan kjøpes på kassett eller ses på store lerreter i rockeklubber.

En som hadde sett et slikt videoprogram med rockemusikk, beskrev det i The Wall Street Journal som «det simpleste og vemmeligste eksempel på sadisme jeg noen gang har sett». I avisen het det videre: «Mellom rockenumrene ble det vist korte filmer. En av dem viste en kvinne som skrek hysterisk mens hun ble tvunget til å spise en død rotte.» Bare få seere klager.

Musikk kan virke på følelsene, og denne nye formen for rockemusikk kan derfor forsterke et forvrengt syn på livet. Hvorfor? Jo, fordi to av våre sanser — hørsel og syn — blir direkte berørt. Når vi hører på musikk, skaper vi vårt eget bilde av hva musikken betyr. Men ved å kombinere musikken med video har en gitt avkall på sin egen fantasi og underkastet seg de moralske verdier til et annet individ — den som har skapt video-rocken. Bladet Newsweek skriver: «En enestående egenskap ved musikken er dens evne til å oppvekke dype følelser uten ord — effekter som kan variere for hver gang du hører den samme musikken. Video avgjør hvilke fantasibilder du skal danne deg, og fester dem til lerretet hver gang sangen spilles.»

Pornografi

Sexfilmer er en annen form for pirrende opplevelser som tilbys publikum. Pornografi er ikke noe nytt, men at pornografien får vises i full offentlighet, er noe nytt. De murene som skjulte pornografien for offentlighetens øyne, begynte å falle i 1960-årene, da Danmark ble det første land som legaliserte all slags pornografi. Siden den gang har pornografien satt sine vemmelige flekker verden over, lik puss som tyter ut av en verkebyll.

I enkelte land er pornografien fremdeles en skjult, men likevel lønnsom, butikk. I andre land stilles den åpent fram for alle, også for de unge. Detaljerte og rå sexskildringer kan finnes i romaner eller ses i blad, fjernsyn eller filmer. Og det er en eksplosiv vekst på dette området. Folk svermer ofte om pornokinoene som fluer om søppeldyngene.

Aviskioskene i Spania er for eksempel fulle av erotiske publikasjoner. Noen av avisene der har reklame for porno med tekster som denne: «Sex, depravasjon og avvikende atferd i en film som godt kunne være laget av Djevelen.» I Storbritannia skriver Daily Telegraph: «Det faktiske forhold er at pornobutikkene er nesten den eneste industri i vekst i dagens Storbritannia.» Og i Japan «vokser pornoindustrien stadig», forteller Mainichi Daily News. «De tilbyr mer og mer sjokkerende tjenester.» Bare i USA tok pornoindustrien i fjor inn omkring 52 milliarder kroner!

Hvorfor blomstrer pornoindustrien? På grunn av den eldgamle loven om tilbud og etterspørsel. The Manchester Guardian Weekly siterte en fransk tidligere pornofilmstjerne som pekte på ett svar på spørsmålet: «Hvor middelmåtig pornografien enn er, har den en framtid fordi etterspørselen er der.» Og nå er mennesker som ville ha følt seg ille berørt over å bli sett på vei inn på en pornokino, faste kjøpere av video-kassetter, som de kan se uforstyrret i sitt eget hjem. På den måten kan det sies at etterspørselen rettferdiggjør tilbudet.

Den seksuelle dekadanse berører til og med de unge — fra spedbarn til tenåringer. «Seksuelle handlinger overfor spedbarn ned til åtte måneders alder blir filmet og fotografert av undergrunnsforhandlere, som dekker et voksende marked for barneporno,» skriver New York Daily News. Samme avis forteller at det i USA «årlig forsvinner anslagsvis 50 000 barn som aldri blir funnet igjen». Mange av dem blir utnyttet seksuelt og i forbindelse med pornografi. Pornofilmene blir sendt til Skandinavia, der de blir produsert, for så å bli distribuert verden over for å tilfredsstille den abnorme smaken til et økende antall perverse mennesker.

Enten underholdningsindustrien detaljert skildrer seksuelle handlinger mellom voksne eller unge, eller den skildrer voldshandlinger, får den «det onde», det fordervede, til å se ut som «det gode», det akseptable.

Kan denne tingenes ordning bli stående når dens grunnvoller blir uthult av slike fordervende krefter? «Kan noen sanke glør i sitt fang uten at klærne begynner å brenne?» (Ordspråkene 6: 27) Hvor fører dagens moral verden hen?