De unge spør . . .

Er kjærlighetshistorier sunn lesning?

«Å LESE en kjærlighetshistorie er som å være i en annen verden,» sa en ivrig leser av slike kjærlighetshistorier. «Når jeg fortaper meg i en kjærlighetshistorie, blir jeg kvikket opp og bedre i stand til å løse mine egne problemer.» En slik bemerkning er nokså typisk for dem som regelmessig sluker den slags lesestoff.

Noen hevder at disse historiene er et effektivt middel mot stress. Ungdommer vil si at de gir dem et harmløst blikk inn i de voksnes verden med dens gleder. Og noen synes at de gjør den grå hverdag litt mer spennende. Siden bøker med slike historier vanligvis ikke er så tykke og gjerne er billige, er millioner av mennesker blitt avhengig av å lese dem regelmessig. I noen land er disse bøkene like populære blant folk som enkelte fjernsynsprogrammer. Det anslås for eksempel at det bare i De forente stater er 20 millioner som leser dem. Og denne lesekretsen består stort sett av unge mennesker. Men bør du lese den slags bøker? Som svar på det skal vi undersøke hvordan noen av dem er.

«Og så levde de lykkelig alle sine dager»

Opp gjennom tidene er lesere blitt fascinert av romantikk. Det er selvfølgelig bare naturlig, siden Gud har gitt mannen og kvinnen et ønske om å bli forelsket og gifte seg. (1. Mosebok 1: 27, 28; 2: 23, 24) Det er derfor ikke overraskende at det vanligvis er romantikk i skjønnlitteraturen. Og det er ikke nødvendigvis uheldig. Noen kjærlighetsromaner blir også betraktet som god litteratur. Men siden disse eldre romanene etter dagens normer anses for å være tamme, har forfatterne nå funnet ut at det er lønnsomt å produsere en ny type kjærlighetsromaner. Noen bruker fremdeles en historisk eller middelaldersk ramme, som tilfører romanen dramatikk og skaper en spesiell stemning. Andre bruker en moderne stil og lar handlingen foregå i vår egen tid. Med få unntak og små variasjoner følger ikke desto mindre disse moderne kjærlighetsromanene et ganske bestemt mønster: Helter og heltinner trosser nesten uoverstigelige hindringer som truer deres spirende romanse.

Den typiske helten er en sterk og arrogant mann med stor selvtillit. Heltinnen derimot er vanligvis følsom og nærtagende og ofte ti til 15 år yngre enn helten. Hun trenger heltens oppmerksomhet for å få bekreftet sin skjønnhet og for å øke selvrespekten. Og selv om han ofte behandler henne på en foraktelig måte, kan hun ikke la være å føle seg tiltrukket av ham. Selve hans nærvær kan få blodet til å bruse i årene hennes og påvirke hennes likevekt, tenkemåte og tale.

Ofte har frieren en rival. Selv om han er vennlig og omtenksom, synes ikke heltinnen at det er noe spennende eller interessant ved ham. Så hun bruker sin forførerske sjarm til å forme sin stoiske helt til en øm sjel som nå åpent erklærer sin evige kjærlighet. Alle tidligere betenkeligheter er borte, alt er tilgitt, og de blir lykkelig gift!

Et galt bilde av virkeligheten

Slike historier appellerer forståelig nok til den som leser dem. Men en forfatter sier i forbindelse med kjærlighetsromaner i «gotisk stil»: «Den viktigste forutsetningen for disse . . . historiene er at det er vanskelig å finne en god mann . . . og den mannen som så ut til å være utenfor mistanke . . . er skurken.» Heltinnen tolker heltens ufølsomme, uransakelige opptreden på denne måten: «Hvis han som er min type, behandler meg på en dårlig måte, er det fordi han er maskulin, og ikke fordi han er en dårlig mann.» Eller: «Menn kan være humørsyke, kyniske, hånlige og brutale, men ikke desto mindre sørger de for romantikk og spenning.»

Kan ditt syn på de viktige egenskaper som partene må ha for at et ekteskap skal være lykkelig og varig, bli fordunklet ved at du godtar disse fantasifulle forestillingene? Bonnie, som begynte å lese kjærlighetshistorier da hun var 16 år, ser tilbake og sier: «Jeg lette etter en høy, mørk og kjekk ung mann, en som var spennende og hadde en dominerende personlighet.» Hun innrømmet: «Hvis jeg hadde stevnemøte med en ung mann som ikke ville kysse meg og ta på meg, syntes jeg han var kjedelig, selv om han var omtenksom og snill. Jeg ville ha den spenningen jeg hadde lest om i romanene.» Det er derfor lett å se hvordan det å lese disse bøkene kan føre til at en blir blindt forelsket i en person som absolutt ikke ville bli en god ektefelle. Et ønske om «spenning» kan gi et galt bilde av hvordan denne personen er innerst inne.

Bonnie fortsatte å lese slike bøker etter at hun giftet seg, og hun sier: «Jeg hadde et pent hjem og en hyggelig familie, men av en eller annen grunn var det ikke nok . . . Jeg ville oppleve de eventyr og den spenning som blir så fristende beskrevet i romanene. Jeg syntes det var noe galt med mitt ekteskap.» Men Bibelen hjalp Bonnie til å forstå at en ektemann ikke bare må ha sjarm og gi sin kone «spenning»: «Mennene [skal] elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den.» — Efeserne 5: 28, 29.

Og hva med den uvirkelige slutten og de lettvinte løsninger personene i disse romanene vanligvis kommer fram til når de oppdager at de har forskjellige personligheter? De er i hvert fall ikke realistiske. Bonnie sier: «Når jeg var uenig med mannen min, etterlignet jeg heltinnens triks istedenfor å snakke ut med ham. Når mannen min ikke reagerte på samme måte som helten, ble jeg sur.» En forfatter fant også ut at disse romanene «tilslører og fordunkler kompliserte sosiale forhold . . . De gir et behagelig fiksert bilde av kommunikasjonen mellom menn og kvinner nettopp på det tidspunkt da den sosiale virkelighet er forvirrende, skiftende og skremmende». Er derfor ikke Bibelens råd til gifte kvinner mer realistisk og praktisk? Dens råd er: «Dere hustruer skal underordne dere under deres menn.» — Kolosserne 3: 18.

Seksuell tilfredsstillelse

Psychology Today fremhevet en annen grunn til at den slags kjærlighetsromaner er så populære: «Leserne . . . vil lære om hva slags forhold andre kvinner utvikler til sine seksualpartnere.» Artikkelen fortsatte: «I de senere år har leserne krevd heltinner som er uavhengige og selvsikre — i sengen og ellers — og utgiverne har vært snare til å gi dem det.»

Det er interessant å merke seg at det er de romanene som inneholder mye sex — romaner som er tilgjengelige på offentlige bibliotek i mange byer — tenåringer først og fremst vil lese. Kan de ta skade av det? Den 18 år gamle Karen forklarer: «Bøkene vakte virkelig sterke seksuelle følelser hos meg og gjorde meg nysgjerrig. Den ekstase heltinnen var i og den følelse av velbehag hun hadde når hun var sammen med helten, fikk meg til å ønske å oppleve de samme følelsene. Så når jeg hadde stevnemøter, prøvde jeg å gjenskape disse følelsene. Det fikk meg til å drive utukt.» Men opplevde hun det samme som heltinnene hun hadde lest og fantasert om? Karen forteller hva hun fant ut: «Disse følelsene er et produkt av forfatternes sinn. De er ikke virkelige.»

Noen forfattere går i virkeligheten inn for å få leseren til å gi seg av med seksuelle fantasier. En utgiver gir forfattere av kjærlighetshistorier denne veiledningen: «Beskrivelsen av seksuelle opplevelser bør konsentreres om lidenskaper og de erotiske følelser som blir vakt ved heltens kyss og kjærtegn.» Forfatterne får også vite at kjærlighetshistoriene «bør vekke oppstemthet og spenning hos leseren og finne følelsesmessig og sanselig respons». Det er innlysende at å lese slikt stoff ikke vil hjelpe en til å følge Bibelens formaning: «La . . . det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær.» — Kolosserne 3: 5.

Alternativer

I betraktning av dette er det mange som vil trekke den forstandige konklusjon at det er best å la være å lese romaner som vekker usunne følelser, eller som gir urealistiske forventninger. Mange får riktignok dekket sitt behov for å få lindret livets press ved å lese. Men det er viktig å være selektiv når du velger lesestoff. Vi er i høy grad et produkt av vårt miljø. Og når vi leser, skaper vi et miljø som kan ha enten en god eller en dårlig innflytelse på vårt liv. Hvorfor ikke skaffe deg litt annet lesestoff og prøve å lese andre slags bøker, for eksempel historiebøker eller vitenskapelige bøker? Særlig det å lese Bibelen og bibelsk litteratur er givende.

Husk også at det finnes andre gode måter å koble av og søke underholdning på. Hvorfor la ditt liv dreie seg om innbilte opplevelser? Bibelen sier: «Det er en . . . lykke å gi.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Lær derfor å gi ved å hjelpe andre. En ungdom (et av Jehovas vitner) som en måned brukte 60 timer til å hjelpe andre til å bli kjent med Bibelen, omtalte denne måneden som «den lykkeligste tiden i mitt liv». Og når du lever et lykkelig, tilfredsstillende liv og er travelt opptatt, trenger du da kjærlighetshistorier for å flykte fra virkeligheten?

[Bilde på side 17]

Kjærlighetsromaner er kanskje fengslende lesestoff, men gir de alltid et sunt syn på kjærligheten og på ekteskapet?