Det en kraftig flom ikke klarte å skylle bort

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Spania

KJÆRKOMMENT regn begynte å falle over de fruktbare jordbruksområdene i Valencia, Albacete og Murcia i det sørøstlige Spania. Regnet falt også i Alicante, som vanligvis er et tørt strøk. Men det ville ikke slutte å regne. På noen få timer hadde det regnet mer enn det hadde gjort på tre år! Det som hadde vært så velgjørende, ble plutselig forvandlet til et mareritt. Elvene begynte å gå over sine bredder etter hvert som vannet flommet ned fra fjellene.

En ny fare dukket plutselig opp, cirka 50 kilometer fra kysten. Demningen ved Tous-reservoaret begynte å slå sprekker. Det ble sendt ut en advarsel, men for noen var det for sent. Demningen gav etter, og en mur av vann, som noen steder var nesten ni meter høy, skylte ned gjennom Júcar-dalen og drog med seg alt på sin vei.

Flommen forårsaket store ødeleggelser: Seksti byer ble rasert, 3000 hus forsvant, 8000 andre hus ble voldsomt ramponert, og 5000 kjøretøyer gikk tapt i all gjørmen. Cirka 140 000 mennesker led tap på en eller annen måte; i noen tilfelle var det en av sine kjære de hadde mistet. I provinsen Valencia ble det på ett tidspunkt meldt at 42 var funnet døde, og at 19 fortsatt var savnet. Bare i den lille byen Carcagente var det 11 som omkom. I provinsene Albacete og Alicante gikk ytterligere menneskeliv tapt.

Et øyenvitne forteller

De Jehovas vitner som bodde i området, ble også hardt rammet. Selv om ingen av dem mistet livet, var det mange som led store tap. Omkring 25 av dem mistet hjemmet sitt, og enda flere mistet møblene og eiendelene sine. Tre Rikets saler fikk store skader. Sannheten i Bibelens ord gikk virkelig opp for alle: «Tid og uforutsett hendelse møter dem alle.» — Forkynneren 9: 11, NW.

Et ungt vitne la ikke merke til en åpen kloakk der hun vadde gjennom gjørme og vann. Hun sank nedi. Da gjørmen rakk henne til skuldrene, hørte en nabo hennes rop om hjelp og reddet henne.

Et annet Jehovas vitne i det flomrammede området forteller: «Klokken var to om ettermiddagen, og vi var nettopp ferdig med å spise da en nabo plutselig stod i døråpningen. Han kom for å advare oss om at en stor stormflod var på vei mot byen vår. Vi sprang engstelig ut på gaten. Vi så en svær flom av vann som kom imot oss. Vi styrtet inn i huset igjen, lukket døren og satte opp sekker og andre ting for å hindre vannet i å komme inn. Men vannet skylte forbi barrièren med overveldende kraft.

I samme øyeblikk så og kjente vi at vannet begynte å stige oppover bena. Vi forsøkte å redde bøker og andre eiendeler, men fordi vannet steg så fort, måtte vi gi opp. Det virvlende vannet rakk oss til livet før vi visste ordet av det. Vi fikk det travelt med å berge livet, og med store anstrengelser kom vi oss opp i overetasjen. Derfra holdt vi øye med vannet etter hvert som det steg og til slutt nesten dekket gulvet der også. Vi bad til Jehova hele natten og ønsket at en ny dag snart måtte komme. Det var noen angstfylte timer!»

Hjelpen kommer

Lokale organisasjoner, slike som brannvesenet og Røde Kors, så vel som mange andre frivillige, strømmet snart til for å hjelpe det rammede området. Dagen etter den ødeleggende flommen klarte også en hjelpekomité som Jehovas vitners avdelingskontor i Spania hadde ordnet med, å få kontakt med Jehovas vitner i de berørte områdene. To dager senere kjørte en lastebil under store vanskeligheter inn i Alcira. Bilen var lastet med mat, klær og andre forsyninger som menighetene i Valencia hadde samlet inn for å hjelpe sine åndelige brødre.

Alcira, som har 37 000 innbyggere, ligger helt nede ved Júcar-elven, bare 14 meter over havet, og var derfor en av de byene som ble hardest rammet. Noen steder stod vannet opptil åtte meter over gatenivået! Da vannet sank, ble alt forvandlet til en hengemyr med over en halv meter illeluktende gjørme.

Myndighetene kontrollerte veiene inn til de hardest rammede byene, ettersom det var trafikkproblemer og fare for at det kunne oppstå epidemier på grunn av de råtnende kadavrene. Hjelpekomiteen fikk imidlertid tillatelse til å komme inn i de avsperrede områdene for å gi menighetene av Jehovas vitner den mest nødvendige hjelp. De trengte en forsyning av mat og klær, og det var dessuten nødvendig å vaske ned husene på grunn av det lag av gjørme som hadde lagt seg der. Den første helgen etter katastrofen hjalp cirka 200 medlemmer av menighetene i byen og provinsen Valencia til med dette arbeidet. De hjalp også andre, som ikke var Jehovas vitner, for eksempel naboer og slike som bodde i nærheten av de forskjellige Rikets saler. Det kom hjelp fra hele landet etter hvert som brødrene på forskjellige måter gav sin støtte. Mange som hadde erfaring på området, tilbød seg frivillig å hjelpe til med å pusse opp boliger og Rikets saler.

De eldste spiller en uvurderlig rolle

Menighetens ajourførte opptegnelser med nøyaktig adresse til hver enkelt var til stor hjelp da en skulle nå fram til alle som trengte hjelp. Slike opplysninger er av avgjørende betydning i en krisesituasjon. En kretstilsynsmann som hjalp til i det flomrammede området, sa: «Det at en eldste i menigheten går og oppsøker brødrene, gir dem en oppmuntring og hjelp som er helt uten sidestykke. I slike vanskelige tider som dette finnes det ikke noe som kan erstatte den kilde til hjelp og styrke som gode, trofaste eldste utgjør.»

Deretter henledet han oppmerksomheten på et annet viktig behov i vanskelige tider: «Onsdag den 27. oktober, en uke etter katastrofen, kunne vi holde vårt første møte med Carcagente menighet. Det ble holdt i et privat hjem, ettersom Rikets sal var skadd. Det var en hjertevarmende opplevelse. Da brødrene kom inn i leiligheten, så de hverandre for første gang siden flommen. De fikk tårer i øynene og omfavnet hverandre hjertelig.

Møtene spilte en viktig rolle i forbindelse med å styrke brødrene. Jeg tror at brødrene fikk styrke fra Jehova fordi de fortsatte uavbrutt med de regelmessige, teokratiske aktivitetene. Selv ikke den kraftigste flom kan skylle bort våre teokratiske vaner. Møtene har vært det første skritt mot et normalt liv fordi de har gitt brødrene den moralske støtte de trengte.

På møtene ble det truffet avtaler om å delta i forkynnelsesarbeidet. Dette hjalp brødrene til å føle at de trass i omstendighetene fortsatt var Ordets tjenere. Disse tre faktorene — den hjelp de lokale eldste gav, møtene og forkynnelsen — var et uttrykk for omsorg fra Jehova, ’den Gud som gir all trøst’.» — 2. Korinter 1: 3, 4.

Nødvendig å ha en rett innstilling

Disse oversvømmelsene i oktober 1982 hjalp vitnene til å forstå hvor viktig det er å ha en rett innstilling til materielle ting. Hvis en setter sin hele og fulle lit til sine eiendeler, har en ikke noe igjen etter en slik katastrofe. Det er som et vitne sa: «Det er virkelig nødvendig å ’se det som skrap’, slik apostelen Paulus uttrykker det. For det er jo akkurat det våre eiendeler er nå — du har jobbet et helt liv for å anskaffe deg dem, og i løpet av en halvtime klarer noe vann å gjøre det hele til skrap. Deretter blir det samlet i en haug på gaten, og snart er det ikke noe igjen av det.» — Filipperne 3: 8.

Men vitnene innså at de trass i de materielle tap hadde noe som selv den kraftigste flom ikke kan skylle bort — brødrenes kjærlighet, støtte og hjelp. De har også det privilegium å kunne dele det oppmuntrende håpet om Guds rike med andre, så vel som den velsignelse det er å kunne komme sammen på møter og bygge opp troen på Jehova og styrke tilliten til ham.

[Bilde på side 27]

Gatene ble til elver