Et chilensk drama ansporer til kristen kjærlighet

Av Våkn opp!s medarbeider i Chile

NORD-CHILE er kjent for den tørre Atacamaørkenen med lange, ubebodde strekninger så langt øyet rekker. Nedbør er så uvanlig at det som de fleste ville kalle for tåke, blir klassifisert som regn i dette øde området mellom Stillehavet og Andesfjellene. På grunn av klimaforholdene er de fleste husene ikke laget for å tåle regn, og selv der det av og til kommer nedbør — kanskje én gang hvert femte år — bryr de fleste seg aldri om å finne ut om taket lekker, før det begynner å regne. Akkurat det berget sannsynligvis mange liv i Antofagasta, en by med cirka 250 000 innbyggere.

Mandag kveld den 17. juni 1991 holdt mange på med å gjøre seg i stand for natten da regnet begynte å pøse ned. Mange hustak var lekk, så istedenfor å gå til sengs prøvde folk å reparere lekkasjene eller begrense skadene — uten å ane at noe mye verre skulle inntreffe innen få timer.

Tidlig neste morgen gikk tre store leirras. Mange millioner tonn jord beveget seg i en fart av 30 kilometer i timen og drepte anslagsvis 85 mennesker, skadet omkring 700 og ødela eller skadet hjemmene til mer enn 30 000!

Fortvilelse i et hav av gjørme

I Antofagasta er det ti menigheter av Jehovas vitner med omkring 1400 medlemmer, så vi bekymret oss virkelig for deres ve og vel. Hvor glade vi var for å høre at ingen hadde mistet livet! Én søster ble riktignok alvorlig skadet da leiren feide henne nesten tre kilometer av gårde. Da redningsmannskapene oppdaget henne, trodde de hun var død, til en sykepleier la merke til at hun pustet, og, da hun kom helt bort til henne, hørte henne si: «Jehová, Jehová.» Hun hadde svelget betydelige mengder slam, så de fikk henne i all hast til sykehuset for å behandle henne for infeksjon.

I Oriente menighet ble hjemmene til cirka 70 prosent av familiene enten helt eller delvis ødelagt. Familier i Costanera menighet og Corvallis menighet fikk også stor skade på hjemmene sine, for gjørmen nådde opp i takhøyde noen steder eller strømmet inn i husene og fylte rommene med opptil en og en halv meter gjørme. I ett hus fløt en mor og de to små barna hennes på sengen i et hav av gjørme og ble sakte presset mot taket. De ble reddet da kvinnens far klarte å bryte seg ned gjennom taket. Andre, som var på relativt trygge steder, følte at enden var nær, da de hørte bulderet fra leirmassene som brøt mot alt som stod i veien, og fortvilte rop ute fra den kalde, mørke natten.

Noe mer verdifullt enn eiendeler

Selv om disse vitnene for Jehova har mistet mange eiendeler, har de lagt en bemerkelsesverdig ånd for dagen. En av dem fortalte at venner og arbeidskamerater ble overrasket over at hun var i så godt humør til tross for store materielle tap. Hun sa til dem at hvis materielle ting skulle plasseres i alfabetet etter hvor stor betydning de hadde, ville de bli plassert på den siste bokstaven. Hun var glad for å ha overlevd og for å være i live sammen med hele familien.

En annen mor ble revet bort fra døtrene sine og mistet nesten to av dem så vel som sitt eget liv. Hun hadde bedt inntrengende til Jehova om at hun, hvis hun fikk en tidlig oppstandelse, gjerne ville være kokk mens andre arbeidet med å restaurere jorden! Hun overlevde, og hvor tror du hun ble bedt om å arbeide i dagene etter katastrofen? Jo, på et kjøkken vitnene satte opp for å servere hundrevis av måltider til Jehovas vitner og nabofamilier som hadde mistet hjemmene sine!

Kristen kjærlighet i virksomhet

De kjærlige vitnene i Calama og Iquique traff tiltak for å sende brød, vann, klær og andre nødvendige ting til Antofagasta. Selskapet Vakttårnets avdelingskontor ordnet også med hjelp, og snart begynte klær, ulltepper, senger, kjøkkenutstyr, mat og andre artikler å komme. Hvor rørende det var å se at mye av det som ble gitt, ikke var brukt eller var rester, men var nylig innkjøpt! Snart var Selskapets to lastebiler og en tredje fra Rancagua på vei til Antofagasta, omtrent 1400 kilometer lenger nord, med cirka 14 tonn gods. Selv om det ble gitt beskjed om at det ikke lenger var nødvendig å gi mer utstyr, fortsatte gavene å komme. Som følge av det måtte en ekstra lastebil leies for å frakte ytterligere 16 tonn! Disse forsyningene ble gavmildt delt med naboer som ikke var Jehovas vitner.

Huset til én familie som var Jehovas vitner, klarte seg bra, selv om det lå i et av de hardest rammede områdene. Familien viste raskt sin nestekjærlighet ved å ta imot ni familier som var Jehovas vitner, og i tillegg 70 andre naboer som ikke var det. Mange av disse var tilgriset med gjørme og manglet klær. Vitnene fant fram alt de hadde av klær og ulltepper.

Mange har gitt av sin tid, sine midler og sine krefter for å være til hjelp. Selv om det har vært en tragedie av stort omfang for Chile, demonstrerte Jehovas folk enda en gang sin enhet og broderlige omtanke; det kom til og med en pengegave helt fra Texas i De forente stater. Én person oppsummerte det som skjedde i de to ukene med katastrofehjelp i Antofagasta, slik: «Aldri har vi hatt et 13-dagers stevne med så mange gripende opplevelser, med så mange tilkjennegivelser av kjærlighet og med så mange som har gitt av seg selv, som i løpet av disse dagene.»