Tidevannets forunderlige veksling

EN DAG på stranden! Den lille gutten kan ikke vente lenger. Han løper fra resten av familien, mellom palmetrærne og ned til stranden. Men så bråstanser han. Jubelen går over i forskrekkelse.

«Pappa!» roper han. «Sjøen er helt borte! Hvor er alt vannet henne?»

«Ta det med ro, gutten min,» svarer faren. «Det er bare tidevannet. Det er lavvann. Du vil få se at det kommer tilbake igjen etter lunsj.»

Litt lenger borte er det en gruppe unge undervannssvømmere som er glad for at det er lavvann. For når det ikke er store bølger, som tilfellet gjerne er ved høyvann, legger sanden seg pent på bunnen og vannet blir krystallklart, varmt og trygt. De svømmer sakte gjennom det grunne, asurblå vannet over revet og betrakter med forundring en helt ny verden av koraller, skjell, planter og myriader av fisk i sterke farger.

Et par timer senere er det høyvann. Den lille gutten står nå på toppen av en høy klippe som rager opp over sjøen. Han følger nøye med når de majestetiske dønningene slår mot klippeveggen under ham og kaster skumsprøyt og duskregn høyt opp i luften. Der kommer det en til. Vannet bruser og virvler, slik at det blir skumhvitt.

Han blir så trollbundet av de store kreftene i dette ærefryktinngytende fenomenet, at han ikke lenger kan la være å vise hvor nysgjerrig han er.

«Hvor kommer alt vannet fra, pappa? Hvorfor forsvinner det, og hvorfor kommer det tilbake?»

Kan du forklare hvordan disse kjempemessige bevegelsene foregår? Hva er det som får disse milliarder tonn vann til å bevege seg slik at det strømmer tilbake bare noen centimeter fra en bestemt vannlinje?

Et forunderlig fenomen

Den regelmessige vekslingen mellom høyvann og lavvann var et mysterium for menneskene i tusener av år. Noen mente at det var jorden som pustet. Det var Isaac Newtons hjerne som måtte til for at de kunne få en forklaring på det. I sin gravitasjonsteori kom han med en forklaring på tidevannsbevegelsen.

Tidevannet er i alt vesentlig resultatet av solens og månens tiltrekning på vannmassene i havet. Men ettersom månen er så mye nærmere jorden enn solen, er dens tiltrekning over dobbelt så stor. Den tiltrekker vannet rett under seg slik at det danner en hevning eller en utbuing. Midt på det store hav er denne utbuingen kanskje mindre enn en halv meter høy. Men når den presses mot en bred landmasse, som i Bay of Fundy (Nova Scotia), er det stigende tidevann litt av et syn. På grunn av den enestående kombinasjonen mellom et bredt innløp og konvergerende strandlinjer kan forskjellen mellom høyvann og lavvann være over 15 meter. Når månen står i sør, kan du vente at det blir flo.

Etter hvert som månen beveger seg, trekker den vannet med seg. Vannet begynner å ebbe eller synke, helt til månen har gjort et kvart omløp om jorden i forhold til det stedet hvor du befinner deg. Vannet har nå sunket til det laveste punktet. Det er fjære. Ettersom månen bruker 24 timer og 50 minutter på å gå runt jorden, blir det vanligvis fjære cirka seks timer etter flo.

Du lurer kanskje på hvorfor det blir fjære når månen har gjort et kvart omløp om jorden, istedenfor når den er på den motsatte siden av jorden. Vi må vende oss til gravitasjonsloven for å få svar på dette også. Enkelt sagt er det slik at jo nærmere et legeme befinner seg i forhold til kilden til en tiltrekningskraft, jo sterkere blir det tiltrukket av den. Når månen skaper flo på den ene siden av jorden, er tiltrekningskraften mye svakere på den andre siden av jorden, 12 800 kilometer unna. Der dannes det en utbuing som er nesten lik den som er på den siden hvor månen befinner seg.

Når månen har gått halvveis rundt jorden, det vil si 12 timer og 25 minutter etter første flo, vil du se flo nummer to. Cirka seks timer senere, når månen har tilbakelagt tre fjerdedeler av sitt omløp om jorden, blir det fjære igjen. De fleste steder er det derfor flo og fjære to ganger i døgnet, og for hver dag foregår denne vannstandsvekslingen cirka 50 minutter senere enn dagen før.

Men husk at solen også øver tiltrekning på vannmassene. Solen kan gjøre månens tiltrekning større eller mindre, avhengig av den innbyrdes posisjon de har. Annenhver uke, når det er nymåne og fullmåne, står solen og månen på samme linje, og deres tiltrekninger faller sammen. På slike dager får vi den høyeste flo og den laveste fjære, og dette kalles springflo og springfjære. Når månen er i sitt første og i sitt siste kvarter, når solens og månens tiltrekninger står vinkelrett på hverandre, får vi nippflo. Da er det minst veksling i vannstanden.

En uendelig variasjon

Selv om solen og månen utgjør kraften bak tidevannet, er det kystens egentlige topografi, sjøbunnen og mange andre faktorer som avgjør det endelige utfall. Tidevannet er derfor helt forskjellig fra sted til sted, så det er en uendelig variasjon.

Der hvor det er svært grunt og flatt, kan vannet ved fjære sjø trekke seg tilbake mange hundre meter, slik at store områder blir tørrlagt. Det er for eksempel tilfellet med området rundt den berømte øya Mont-St.-Michel i Normandie. Når det er lavvann, kan en gå ut til øya på sanden. Men når det blir høyvann, blir den middelalderlige festningen helt omgitt av vann, bortsett fra en veidemning som knytter den til fastlandet. Så neste gang du går langt ut for å utforske et tørrlagt rev, bør du være sikker på at du vet når det vil bli høyvann igjen. Plutselig oppdager du kanskje at du ikke rekker tilbake til stranden før vannet kommer.

I den vide, traktformede elvemunningen til Amazonas og den engelske Severn og en rekke andre elver blir det innkommende tidevannet holdt tilbake av elvens raske, utgående strøm. Vannstanden stiger utenfor munningen, helt til elven ikke kan holde vannet tilbake lenger. Da bruser vannet inn som en svær, fossende bølge som kalles bore, og som danner en bratt vegg. I elven Tsientang i Kina kan denne kjempemessige bølgen bli over sju meter høy!

Noen øyer i Stillehavet har høyvann og lavvann bare én gang i døgnet istedenfor to, noe som jo er vanlig. Og noen steder i Mexicogolfen er det høyvann og lavvann to ganger i døgnet en del av måneden, mens det resten av måneden bare er det én gang i døgnet. Det er fordi månen ikke alltid kretser rundt jorden rett over ekvator. Sentret i dens tiltrekningskraft beveger seg nordover og sørover i henhold til et mønster som stadig forandres. Store vannmasser i bevegelse er også en faktor i seg selv. Alt dette gjør at reaksjonen på solens og månens tiltrekning skifter.

Selv om tidevannet er svært forskjellig fra sted til sted, kan den nøyaktige vannstanden på ett bestemt sted forutsies med stor nøyaktighet over et år i forveien. Dette blir gjort kjent i tidevannstabeller, som også oppgir når solen og månen vil være nærmest jorden og vi får årets høyeste og laveste vannstand.

Bergingsbåtene har for eksempel stor nytte av disse vannstandsvekslingene. For når et skip går på grunn, må en ofte vente på neste springflo for å kunne bringes flott igjen. Men stakkars den båten som går på grunn under springflo! Da må den kanskje bli der den er — ensom og forlatt. Husk at du aldri må fortøye båten din med et kort tau når det er høyvann. Hvis du gjør det, kan det være at den fremdeles er godt fortøyd når det blir lavvann, men da henger den og dingler i fortøyningen.

Ved springfjære reparerer fiskerne sine fiskeruser, som ellers er halvt under vann, eller slår ned pæler til en ny brygge, gjør ferdig en kai eller utfører annet byggearbeid nede ved vannkanten. Høyvann fører med seg drivved, som kan brukes til å lage bordlamper og andre prydgjenstander av. Når det er høyvann, kan skip gå trygt inn i og ut av havnene. Og nå lærer menneskene til og med å utnytte tidevannets enorme krefter til produksjon av elektrisk kraft.

Et taust vitnesbyrd

Har du noen gang sittet på stranden en måneskinnsnatt, trollbundet av bølgenes brus når de skyller over sanden? Spaser langs stranden — det er best ved daggry. Kjenn den fine, rene sanden mellom tærne. Du ser ikke noe annet enn dine egne fotspor. I løpet av natten har tidevannet vasket vekk ethvert vitnesbyrd om gårsdagen. Det er akkurat som om det ikke har vært noen der før. Får du ikke en dyp følelse av fred og tilfredshet?

Tenk på det! All denne skjønnheten og harmonien er noe som solen og månen der ute i verdensrommet skaper dag etter dag. Men er det bare solen og månen som står bak dette? Er det ikke heller Han som fastsatte de lovene som styrer disse himmellegemenes bevegelser? Den forunderlige, evige vannstandsvekslingen er et taust vitnesbyrd om vår Skapers kjærlighet og omtanke, «for hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger». — Romerne 1: 20.

[Illustrasjoner på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

Springflo

Solen

Nymåne

Månens tiltrekning

Solens tiltrekning

Høyvann

Lavvann

Jorden

Lavvann

Høyvann

Månens tiltrekning

Fullmåne

Hver gang det er nymåne og fullmåne, står månen og solen på samme linje og virker sammen, slik at det blir et ekstra høyt og lavt tidevann, som kalles springflo og springfjære

Nippflo

Solen

Solens tiltrekning

Første kvarter

Månens tiltrekning

Jorden

Månens tiltrekning

Siste kvarter

Under månens første kvarter og siste kvarter, når månens og solens tiltrekninger står vinkelrett på hverandre, er ikke forskjellen mellom flo og fjære så stor, og vi får nippflo