Perus gamle svøpe overvinnes
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Peru
ÅRET er 1531. Den spanske conquistadoren Francisco Pizarro og hans menn befinner seg i Peru og er på vei for å erobre det gamle inkarikets skatter. Kledd i tunge jernbrynjer og tykke, vatterte vamser trasker de gjennom den ecuadorianske provinsen Coaqui (det nåværende Manabí) i en ulidelig januarhete med høy luftfuktighet. Pizarros menn, som allerede er plaget av sult og utmattelse, blir plutselig rammet av en merkelig, avskyelig sykdom — verruga peruana.
Garcilaso de la Vega, en inkahistoriker som var sønn av en mann som tjente en tid sammen med Pizarros styrker, forteller om denne sykdommen «at det ble dannet utvekster som slo ut over hele kroppen, men særlig i ansiktet. De trodde først at det var vorter, fordi utvekstene til å begynne med så ut som vorter [derav navnet verruga peruana, som betyr peruansk vorte]. Men etter hvert ble de større og begynte å modnes i likhet med fiken, som de lignet både i størrelse og form: de hang og svingte i en stilk, utsondret blod og væske, og ikke noe var mer skremmende å se eller mer smertefullt, for de var svært ømme ved berøring. . . . Ja, noen døde av dem».
En annen skribent kom med denne beskrivelse av sykdommen: «Den slo ut i form av sår eller snarere avskyelige, store vorter, som dekket hele kroppen, og når det ble stukket hull på dem, noe som hendte, strømmet det ut så mye blod at det medførte døden for dem som var utsatt for denne lidelsen.»
Det gikk 300 år, og sykdommen fortsatte å være et mysterium. Det var nå i 1870-årene, og sentraljernbanen var under bygging. Bare 64 kilometer nord for Lima, i Cocachacra, slo sykdommen til igjen. Denne gangen herjet den slik at det ifølge de innfødte var «like mange døde som det var jernbanesviller». Alle de ingeniørene som inspiserte den transandiske jernbanen, pådrog seg sykdommen. En autoritet meldte at 7000 arbeidere døde i løpet av denne perioden, og byggingen av jernbanen stoppet nesten opp fordi arbeiderne rømte i stort antall.
Kampen for å løse en medisinsk gåte
På 1800-tallet begynte den fryktede sykdommen å vekke oppmerksomhet i medisinske kretser. Daniel Alcides Carrión, en lovende, ung, medisinsk student ved sykehuset «Dos De Mayo», studerte sykdommen i flere år og arbeidet hardt på en avhandling om peruanske vorter. For å få fastslått sykdommens art nøyaktig fortalte Carrión sine kolleger den 27. august 1885 at han ville la seg innpode med væske fra en av de rødlige, vortelignende utslett hos en pasient på sykehuset som var i ferd med å komme seg av sykdommen. Kollegene hans protesterte, men da de forstod at han var fast bestemt på å gjøre det, hjalp en av dem ham med å utføre fire innpodninger på armene hans. Dette var begynnelsen til en ildprøve som gjorde Daniel Carrión til martyr i Perus medisinske historie.
Tre uker etter innpodningen hadde Carrión smerter når han gikk. Den 18. og 19. september hadde han ifølge den dagboken han førte, sterke kuldegysninger og høy feber ledsaget av søvnløshet. Temperaturen steg først til 40 grader celsius og falt deretter til 35 grader celsius. Både hans kropp og sinn ble utsatt for store påkjenninger i form av voldsomme kramper, depresjon som følge av alvorlig blodmangel, oppkast, magesmerter og rykninger i armer og ben. Nesten helt til det siste var han i stand til å skrive ned sine egne medisinske observasjoner, men altfor tidlig var det hele forbi. Den 5. oktober, bare 39 dager etter at han var blitt innpodet med sykdommen, døde Daniel Carrión, bare 26 år gammel.
Ventet Carrión at han skulle dø? «La det gå som det vil, det spiller ingen rolle,» sa han. «Jeg ønsker å la meg innpode.» Men det ser ut til at han var for optimistisk med hensyn til utfallet. Det smittestoffet han ble innpodet med, kom fra en pasient som hadde en svært godartet form av sykdommen. Carrión arbeidet på sin avhandling, og hele hans medisinske karriere lå foran ham. Den 28. september hadde han sagt til sine bekymrede kolleger: «Dere har vært altfor urolige på grunn av min sykdom; de symptomene jeg har, kan bare skrive seg fra sykdommens inntrengning. Denne tilstanden vil snart bli etterfulgt av en periode med selve utbruddet, og så vil alt forsvinne.» Han fikk også en del medisinsk behandling.
Daniel Carrións lidelser og død tilveiebrakte førstehånds, dokumenterte opplysninger om sykdommen. Det ble blant annet vist at oroyafeber (en feilaktig betegnelse, ettersom ingen noensinne fikk denne form for feber i La Oroya, men på den jernbanen som ble bygd til La Oroya) og peruanske vorter er to forskjellige stadier av den samme sykdommen. Det var først flere tiår senere at dr. Albert Barton oppdaget årsaken til sykdommen — en mikroorganisme som overføres ved bitt av sandfluer, som herjer i daler og fjellkløfter i Andesfjellene. I dag blir verruga peruana ofte omtalt som Carrións sykdom.
Hva med vår tid?
Etter mange års forskning og kamp blir folk fortsatt rammet av verruga peruana. Bare i Peru døde hundrevis av mennesker av denne sykdommen i 1940-årene og 1950-årene. Selv nå i 1980-årene forekommer det fortsatt små utbrudd av sykdommen og flere dødsfall. Men ved hjelp av sprøyting av besmittede områder og bruk av antibiotika er sykdommen nå stort sett under kontroll. I dag må en vanligvis dra til nokså avsidesliggende områder og med overlegg ignorere alle forholdsregler for å pådra seg sykdommen.
Beretningen om Carrións sykdom eller peruanske vorter forteller bare om en liten del av menneskenes langvarige kamp mot sykdommer og menneskelige lidelser. En fullstendig utryddelse av alle de lidelser som hjemsøker menneskene, hører imidlertid fortsatt framtiden til. Det vil skje under Guds rike, hvor det ikke lenger skal være «sorg eller skrik eller smerte». — Åpenbaringen 21: 4; jevnfør Jesaja 33: 24.