Gandhi — hva var det som formet ham?

FOR å kunne forstå Gandhi må vise tilbake på to begivenheter som formet hans tidlige tenkemåte. La oss gå tilbake til året 1869 i staten Gujarat i den nordvestlige delen av India. Dette området blir herjet av varme, tørre vinder etterfulgt av ødeleggende flodbølger. Der ble Gandhi født i en velstående familie som i likhet med de fleste andre familiene i Gujarat var stolt av å ha mange brahmaner (medlemmer av prestekasten) i staten. Ifølge tradisjonen er det hinduiske samfunnet delt opp i fire større kaster eller grupper som det er klare skillelinjer mellom. (Se rammen på side 5.)

Atten år gammel setter Gandhi ut på sin første togreise til Bombay på vei til England for å studere jus. Han reiser fra sin barnekone Kasturbai og en sønn. Før han går om bord i SS «Clyde», gir de eldste i kasten ham uttrykkelig beskjed om at han vil bli formelt utstøtt av kasten hvis han reiser videre til England. Hvorfor? «Du blir nødt til å spise og drikke sammen med europeere,» sier de. «Jeg tror absolutt ikke at det er i strid med vår religion å dra til England,» sier han. De eldste i kasten betrakter det som tabu å blande seg med den hvite mann, som er uren fordi han spiser kjøtt og drikker alkohol. Gandhi innvender at det er et omvendt tilfelle av kastediskriminering. Til tross for hans innsigelser står de fast på sitt, og når han forlater India, er han utstøtt av sin kaste, vaishyaene (bønder og håndverkere).

Gandhi får det vanskelig i England. Han er ikke bare utlending, men kommer fra «kolonien» India, og han får ikke omgås den britiske sosietet. Gandhi er forvirret, ettersom de som diskriminerer ham, kaller seg kristne. Han har allerede gjort seg opp en mening om kristendommen: «Jeg fikk en slags uvilje mot den,» skrev han. «Og det av gode grunner. I de dager pleide kristne misjonærer [i India] å stå ved et gatehjørne i nærheten av ungdomsskolen . . . og bruke skjellsord om hinduene og deres guder. Det kunne jeg ikke tåle.» Også i England synes Gandhi det er vanskelig å finne seg i at «kristne» mennesker diskriminerer ham. Hva er hans dom? ’Jeg elsker Kristus, men jeg forakter de kristne, for de lever ikke slik som Kristus levde.’

Etter at Gandhi har tatt juridisk embetseksamen, drar han fra England til Sør-Afrika for å prøve å praktisere der. Han blir straks utsatt for rasefordommer. Selv om han har togbillett til første klasse, får han beskjed om å gå ut av kupeen og inn i en vogn som er reservert for fargede. Ingen bryr seg om protestene hans. Han blir med makt ført ut av toget og må tilbringe natten i ventehallen.

En viktig avgjørelse

Den natten bestemte han seg for aldri å gi etter for makt og aldri å bruke makt for å vinne en sak. Angående denne hendelsen skrev han: «Den motgangen jeg møtte, var overfladisk — bare et symptom på den alvorlige sykdom som rasefordommer er. Jeg skulle om mulig prøve å utrydde sykdommen og møte motgang underveis.»

La oss gå tilbake et øyeblikk og se litt nærmere på disse to hendelsene som formet Gandhis liv. I det første tilfellet blir Gandhi forkastet av sitt eget folk før han reiser til England, fordi han ønsker å omgås den hvite mann. I det andre tilfellet er det den hvite mann som kaster ham av toget på grunn av hudfargen hans. Det var ikke bare det at han selv følte seg krenket eller ydmyket, som gjorde ham rasende; det var den umenneskelighet menneskene viste hverandre på grunn av forskjellig hudfarge, noe som var som en alvorlig kreftsykdom.

Senere skrev han: «Så lenge den hvite rase nærer et slikt hat overfor de fargede, kommer vi til å ha problemer.» Det er interessant å merke seg at Gandhis dom like mye gjaldt inderne, for de hadde gjennom tusener av år bevart et kastevesen som var basert på forskjellige hudfarger. På grunn av dette raseskillet var det nå inder mot inder, brahman mot «uberørbar».

Forsøk på å reise de ’uberørbares’ selvrespekt

Da Gandhi kom tilbake til India, fant han at kasteinndelingen hadde forårsaket hatefulle skillelinjer og arr. Han spurte hvordan inderne kunne fordømme britene når de selv handlet urett overfor sine egne «uberørbare» brødre. «Jeg betrakter begrepet ’uberørbarhet’ som hinduismens største skamplett,» sa han. Ifølge Gandhi hadde hinduismen syndet ved at den hadde godkjent begrepet ’uberørbarhet’.

Gandhi viste de «uberørbare» hvilken kjærlighet han hadde til dem. Han bodde sammen med dem. Han spiste sammen med dem. Han vasket toalettene deres. Han forsøkte å reise deres selvrespekt. Han gav dem et verdig navn — de var ikke lenger «uberørbare», men harijaner, det vil si guden Vishnus folk. «Det er nødvendig for oss hinduer å angre det gale vi har gjort . . . vi må gi dem tilbake den arv vi har fratatt dem,» skrev han.

Hva var harijanenes arv ifølge Gandhi? Selvrespekt, alle menneskers grunnleggende arv. Han sa at harijanene ganske enkelt ønsket å bli behandlet som mennesker, og ikke som dyr. Hvem fratok dem denne arven? Ifølge Gandhi var det deres medtroende, hinduene. «De grusomste forbrytelsene i historien er blitt begått under dekke av religion,» sa han. Han gjorde hele India skamfull ved å nekte å gå inn i de store templene hvor hinduer av lave kaster hadde vært nektet adgang i flere hundre år. «Det finnes ingen Gud der,» sa han til de folkemengdene som samlet seg. «Hvis Gud var der, ville alle hatt adgang.» En gang kom det en misjonær, som tydeligvis var nokså velstående, til Gandhi for å få hans råd for hvordan en kunne hjelpe de kasteløse i de indiske landsbyene. Gandhis svar var en utfordring for kristendommen: «Vi må stige ned fra pidestallen og leve sammen med dem — ikke som utenforstående, men som en av dem på alle måter og dele deres byrder og sorger.»

«I ikkevoldsaksjonenes vokabular finnes det ikke noen ’ytre fiende’,» sa Gandhi. Når hele verdens framtid står på spill, som en moderne skribent sa, vil alle uoverensstemmelser være «indre», og hvis vårt mål er å redde menneskeheten, må vi respektere hvert enkelt individs menneskelighet. Et skille som er basert på kaster, fjerner respekten, og derfor er det mennesker som lider. Det foregår ikke i stillhet lenger. Det kommer til uttrykk gjennom statistikker over kriminalitet og vold. En kan derfor spørre: Har Gandhis idealer brakt resultater? Hva med ikkevold i India? Hvor praktiske er Gandhis ideer for verden i sin alminnelighet?

[Ramme på side 5]

Kaste og farge

I hinduenes religiøse skrifter, Mahabharata, står det:

1. «Brahmanene var hvite [den øverste kasten, som består av prester og lærere];

2. kshatriyaene var røde [den andre kasten, krigere og adel];

3. vaishyaene var gule [den tredje kasten, bønder og håndverkere],

4 og shudraene var svarte [den fjerde kasten, tjenere og kroppsarbeidere].»

Under disse kom de urene, de «uberørbare», som befant seg utenfor samfunnsstrukturen.

Avisen The Hindu sa angående dette kastevesen:

«Mandalkommisjonen har advart mot å anta at kastevesenet er på vei ut . . . Hvis religion noen gang er blitt brukt som opium for folket, er det blitt gjort i India. I flere hundre år ble de fleste hypnotisert av en liten presteklasse ved at den på en snedig måte indoktrinerte dem slik at de godtok den rolle å være underdanige og ydmyke. . . . Kommisjonen sier at fordi enhver side av en persons liv ble betinget og kontrollert av kasten, kom de lavere kastene i bakgrunnen, ikke bare sosialt, men også når det gjaldt utdannelse, økonomi og politikk. De høyere kastene derimot gikk framover på alle områder.» — 4. mai 1982.

[Ramme på side 6]

Hvis du tilhører en «uberørbar» kaste

● feier du gatene, vasker latriner eller tar deg av lik

● kan du ikke komme inn hos en som tilhører en høyere kaste. Brahmanene nekter deg adgang til hinduiske templer

● kan ikke barna dine gifte seg utenfor din kaste

● er du blant byenes hjemløse — du bor i et okkupert hus og ønsker deg slike nødvendige ting som mat, husly og vann

Siden 1950 har det vært forbudt å diskriminere tidligere «uberørbare» kaster. Men en nyere undersøkelse som omfattet cirka 1000 landsbyer rundt om i India, viste at hvis du tilhørte en «uberørbar» kaste, ville 61 prosent av dem som tilhører andre kaster, ikke la deg bruke sin brønn; 82 prosent ville ikke la deg gå inn i templet; 56 prosent ville nekte deg husly; 52 prosent av rengjøringsarbeiderne ville nekte å vaske for deg; og 45 prosent av barberene ville ikke barbere deg