Sønnen min er forsvunnet!
«Jeg fant ikke beskjeden før om morgenen — det var 31. mars 1981 — da jeg gikk for å vekke ham og få ham på skolen,» forteller Annette. «Det stod: ’Jeg drar fordi jeg ikke vil bo her lenger. Jeg behøver ikke å høre på noen lenger.’» «Jeg kommer aldri til å glemme det,» tilføyer hun, «ikke engang om 25 år.»
Marerittet var i ferd med å begynne for Annette, en 27-årig husmor i Massachusetts. Sønnen hennes var forsvunnet. «Jeg visste at det var hans skrift,» sa hun. «Jeg trodde bare at Taj gjemte seg et eller annet sted, og at det var noen som hjalp ham. Jeg mente det måtte være noen som kjente til det problemet han hadde, og som ville hjelpe ham.» Men verken slektninger eller venner i nabolaget som hun ringte til, kunne fortelle hvor den ni år gamle Taj var.
Da politiet og forskjellige byråer begynte å lete, kom hun i en slags sjokktilstand. Etter hvert følte hun også håpløshet, sinne, frustrasjon og nedtrykthet, og disse fasene gjennomgår hun fremdeles. «Det tar aldri slutt,» sier Annette. «Det er ikke som et dødsfall, som du kan godta for hva det er, og se fram til noe bedre. Jeg kan ikke sette det i det rette perspektiv, for jeg vet ikke hva det er jeg har med å gjøre. Det er enormt frustrerende.»
Annette synes det er nesten like frustrerende at hun ikke kan fortelle sin forsvunne sønn at den situasjonen som fikk ham til å rømme, er blitt helt forandret. Han hadde ikke lenger behøvd å være redd for en stefar som plutselig begynte å skjelle ham ut og forbød ham å snakke med moren sin, eller å være redd for å bli drept. «De fleste som rømmer på grunn av fortvilelse, finner at situasjonen er den samme når de kommer hjem igjen,» sier Annette. «Men Tajs situasjon er annerledes, for den er virkelig blitt forandret. Han ville ikke ha kommet hjem til det samme stedet og ville ikke ha behøvd å være redd for stefaren.
Selv om det er over tre år siden Taj forsvant, fortsetter Annette å lete etter sin savnede sønn. «Jeg ser bestandig på lyshårete smågutter,» sier hun. «Bestandig. Uansett hvor jeg er — på flyplassen, i andre byer, i min hjemby — ser jeg alltid på dem og lurer på om det er Taj, når en av dem snur seg. Jeg kommer aldri til å slutte å lete.»
Annette er ikke den eneste som har opplevd dette. Det er titusener av barn som hvert år blir meldt savnet fra sitt hjem, og som aldri blir funnet igjen. Noen rømmer i likhet med Taj fra en truende eller utrivelig situasjon hjemme. Andre blir bortført eller simpelthen forsvinner. Hva skjer med disse barna? Hvorfor kommer de ikke til rette?