En annerledes avslutningshøytidelighet

EKSAMENSFESTER har vakt interesse helt siden det 14. århundre, men ingen avslutningshøytideligheter har vært så viktige for menneskenes framtid som dem som begynte i et landbruksområde i den nordøstlige delen av De forente stater for litt over 40 år siden. Den 23. juni 1943 ble den første klassen misjonærer uteksaminert ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Den 4. mars 1984 ble den 76. klassen uteksaminert. Og i mellomtiden har Gilead-elevene gått i spissen for forkynnelsen av det «gode budskap» om Guds opprettede rike «like til jordens ender». — Matteus 24: 14, NW; Apostlenes gjerninger 1: 8.

Da den første klassen på 94 misjonærer ble sendt ut til fremmede land, ble det «gode budskap» forkynt i 54 land av 126 000 vitner. Men nå er det over 2, 5 millioner vitner i 205 land som regelmessig forkynner det «gode budskap». De 40 nye misjonærene er med på å forkynne det «gode budskap» i 16 av disse landene.

I hvilken forstand er den annerledes?

Hva er det som er så annerledes ved en avslutningshøytidelighet ved Gilead-skolen? «Det er flere ting,» svarer Frederick W. Franz, skolens rektor. «For det første har elevene ved andre skoler hatt fag de selv har valgt for å skaffe seg et yrke de selv velger. Men her på Gilead-skolen har alle elevene hatt de samme fagene, og de har ikke selv fått velge hvilke land de skal reise til. Det styrende råd avgjør pensumet og hvor hver enkelt skal bli sendt.»

Tidligere måtte elevene ved Gilead vente helt til avslutningshøytideligheten før de fikk vite hvilket land de skulle til. Men i de senere år har de fått vite det omtrent midtveis i den fem måneder lange opplæringen. Dominic og Tjitske Busciglio syntes ikke det gjorde noe at de ikke visste det fra begynnelsen av. Da de ble innbudt til å begynne på Gilead, ante de ikke at de skulle bli sendt til det afrikanske landet Senegal. «Vi tenkte på Abraham og hans kone Sara, som også fikk beskjed av Jehova om å reise, og som heller ikke visste hvor de kom til å havne,» sa Tjitske da hun fortalte om den dagen de fikk innbydelsen. «Mannen min og jeg tenkte på det som står i Hebreerne 11: 8: ’I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut . . . uten å vite hvor han kom hen.’»

En annen grunn til at Gilead-skolen er annerledes, er at elevene har andre mål. For å forklare det skal vi gå litt tilbake i historien, til skolens første avslutningshøytidelighet. Legg merke til hva Nathan H. Knorr, skolens første rektor, sa til dem som var til stede:

«Mennene, kvinnene og barna i denne verden samler seg jordiske skatter for å prøve å sikre sin framtid. Men lykkes de egentlig? De kan aldri være trygge for den ødeleggelse som helt sikkert kommer til å ramme hele verden. Men de som har inngått en pakt med Gud, samler seg skatter i himmelen, hvor de ikke ruster og ikke blir ødelagt. Gud, som er i himmelen, betrakter dem som verdifulle.

Når dere som nå går ut av bibelskolen . . . forkynner budskapet om Riket . . . der hvor det aldri har vært noen vitner før . . . utfører dere derfor et livsviktig arbeid før den rettferdige [nye ordning] blir innført.»

Gilead-misjonærer har ikke som mål å bli rike materielt sett eller å oppnå anseelse på grunn av en høy stilling. De ser isteden ivrig fram til uteksamineringen fordi de da kan få oppfylt sitt brennende ønske om å forkynne det «gode budskap» om Guds rike og ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjoner’. Og de kan fortsette som misjonærer i den nye tingenes ordning, hvor de kan forkynne det «gode budskap» for dem som får en oppstandelse. — Markus 13: 10, NW; Matteus 28: 19, NW; Johannes 5: 28, 29.

Elevene ved Gilead-skolen blir ikke ordinerte Ordets tjenere når de blir uteksaminert. Det er de blitt lenge før de begynner på Gilead. Det som N. H. Knorr sa til den første klassen den aller første skoledagen, gjelder fremdeles. Han sa: «Hensikten med denne [skolen] er IKKE å utdanne dere til ordinerte Ordets tjenere. Dere er allerede Ordets tjenere og har vært aktive i tjenesten i flere år. Det er et opptaksvilkår . . . Hensikten med kurset er utelukkende å dyktiggjøre dere med tanke på den tjenesten dere skal utføre i de landene dere blir sendt til.»

Elevene i den 76. klassen hadde gjennomsnittlig vært ordinerte Ordets tjenere i over 12 år, åtte år som heltidstjenere. Nesten en tredjedel av elevene, 14 stykker, hadde vært heltidstjenere ved Betel-hjemmet i Storbritannia, Canada eller De forente stater.

Sam Gjesdal, som skulle reise til Brasil, pekte på et trekk ved Gilead-skolen som gjorde det spesielt meningsfylt å gå på den. «Verdslige skoler serverer en mengde opplysninger, og du tar inn det du kan få inn,» sa han, «men her bryr de seg virkelig om deg og ønsker å se at du gjør ditt beste. De bryr seg virkelig om deg.»

Selve avslutningshøytideligheten var også annerledes. Det var ikke noen larmende fanfare som åpnet programmet. Det var ikke noe høytidelig opptog som ble ledet av alvorlige lektorer. Det var ingen som marsjerte ned midtgangen i stevnehallen til skingrende musikk. Det var ingen som hadde studenterlue på seg. Nei, det var ikke noe som kastet glans over noen mennesker og deres prestasjoner. Æren og takken gikk isteden til Ham som gjorde alt dette mulig, Jehova Gud. Ja, en avslutningshøytidelighet ved Gilead-skolen er virkelig annerledes.

[Ramme på side 27]

Elevene i den 76. klassen

• Antall elever 40

• Antall land representert 6

• Antall land de ble sendt til 16

• Antall enslige brødre 12

• Antall enslige søstre 2

• Antall ektepar 13

• Gjennomsnittlig alder 30,6

• Gjennomsnittlig antall år døpt 12,5

• Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten 8,3

[Bilde på side 26]

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste rekken, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

1) G. Berglund; G. Cortez; B. Bartlett; M. Wilson; Z. Vittum; K. Thompson; R. Thompson. 2) M. Miranda; K. McNeill; A. Turincio; C. Turincio; T. Busciglio; S. Donald; M. Zubeck; D. Meyer. 3) D. George; D. Busciglio; A. Steinlein; D. Thrasher; J. Barreira; C. George; K. Etheridge; R. Hackney. 4) K. Bartlett; S. McKeel; E. Cortez; D. Donald; R. Fleet; C. Berglund; C. Williams; S. Gjesdal. 5) R. Meyer; B. Chappell; J. Nobiss; P. Vittum; R. Wilson; W. Crawley; R. Trasher; J. Zubeck.