Fra våre lesere

Motstand mot voldtektsforbrytere

Takk for artikkelen «De gjorde motstand mot voldtektsforbrytere». [8. juli 1984] For 11 år siden ble jeg angrepet av sønnen til noen jeg gjorde rent huset for. Jeg var bare 16 år den gangen. Jeg husket at jeg måtte skrike og ikke gi etter for ham. Jeg bet ham i leppen og prøvde å rope, men han drog meg i håret og la hånden over munnen min. Jeg prøvde å bite igjen, og jeg bad også til Jehova om at han måtte hjelpe meg i kampen. Jeg fortsatte å gjøre motstand, helt til han plutselig reiste seg og satte seg i en stol og stirret på meg. Så gikk han ut. Jeg synes det er viktig å være klar over at han ikke var helt fremmed for meg. Alle kvinner bør være på vakt og tenke framover, på hva de ville gjøre hvis de skulle oppleve et slikt mareritt.

C. H., Illinois, USA

Jeg ble svært oppbrakt over artikkelen «De gjorde motstand mot voldtektsforbrytere». Jeg er dypt rystet over at noen i det hele tatt kan betrakte en som er blitt offer for voldtekt, som skyldig i å ha begått utukt. Det skriftstedet i 5. Mosebok som dere siterer, krever bare at kvinnen skal rope, ikke at hun skal kjempe til hun dør!

C. W., Indiana, USA

Takk for artikkelen «De gjorde motstand mot voldtektsforbrytere». Jeg satte stor pris på det fine rådet som gikk ut på å «bruke lungene» og å vise voldtektsforbryteren respekt. Jeg synes også at jeg lærte mye av å lese om dem som hadde lykkes i å gjøre motstand.

T. C., Florida, USA

Deres artikkel «De gjorde motstand mot voldtektsforbrytere» gjorde meg svært oppbrakt. Jeg ble voldtatt av en mann som angrep meg med en kniv. Jeg fikk bare ropt én gang, for jeg holdt på å bli kvalt og hadde en stor hånd presset mot munnen. Jeg kjempet helt til jeg mistet bevisstheten. Ettersom jeg overlevde, foruroliger det meg at det var utukt fra min side. Dere sier at man skal vise en voldtektsforbryter respekt. Disse mennene viser ikke respekt for sitt offer. De bryr seg ikke om at de ødelegger en kvinne ved å gi henne forferdelige minner for resten av livet. Hvis du ikke selv har opplevd en slik forbrytelse og dens redsler, kan du ikke fullt ut forstå hvordan det er.

A. G., Massachusetts, USA

For at kvinnen skal bli skyldig i å ha begått utukt, må det være bevis for at hun villig gikk med på det. En kvinne som oppfylte kravet i 5. Mosebok 22: 25—27 og gjorde motstand ved å rope, ville tydeligvis bli fri for enhver mistanke om at hun hadde samtykt i handlingen. Sosiologen Pauline Bart ved University of Illinois foretok en undersøkelse blant kvinner som hadde unngått å bli voldtatt, og understreket hvor viktig det er å gjøre motstand. Ifølge avisen «The Edmonton Journal» (10. november 1983), som kommer ut i Canada, sier hun i forbindelse med denne undersøkelsen: «Når kvinnen kjemper imot, øker sjansen for at hun skal unngå å bli voldtatt, betraktelig . . . Ikke å gjøre motstand er ingen garanti for at en får menneskelig behandling.» Hun sa videre: «Det var mindre sannsynlighet for at de voldtatte kvinnene som brukte fysisk strategi, skulle bli rammet av depresjon, enn for at de voldtatte kvinnene som ikke gjorde fysisk motstand mot sine overfallsmenn, skulle bli det.» Når det gjelder å vise respekt for en mulig voldtektsforbryter, er det ikke slik å forstå at han fortjener det. Men hvis en er høflig mot ham, kan han reagere på en hensynsfull måte, og det kan hjelpe det mulige offer til å komme seg ut av en svært farlig situasjon. — Utgiverne.