En elev i den videregående skole forteller om sin særoppgave i biologi

Kjære brødre!

Jeg vil gjerne takke for at dere utgir slike lærerike og interessante artikler. Jeg tenker spesielt på artiklene «Abort — det dødbringende inngrep», «Abort: Hva de sakkyndige sier» og «Et ufødt barns dagbok» i nummeret for 22. mai 1980 [8. september 1980 på norsk]. Jeg vil gjerne fortelle noe jeg opplevde i forbindelse med det som stod der. Jeg brukte dette stoffet i en særoppgave i biologi, som jeg leste opp for klassen.

Elevene og læreren fulgte nøye med og var helt stille mens jeg snakket. Jeg hadde gått igjennom oppgaven, deriblant ’dagboken’, mange ganger før jeg leste den opp. Men mens jeg leste opp oppgaven, ble jeg så rørt at jeg bare kom halvveis igjennom ’dagboken’ før jeg begynte å gråte og måtte gå ut av rommet. Det gikk så sterkt inn på meg å lese den høyt.

Læreren sa jeg hadde kommet med mange fine opplysninger, og hun sa at hun hadde en klump i halsen mens jeg leste. Hun tok kopier av ’dagboken’ og delte den ut til klassen. Hele klassen roste meg og sa jeg hadde laget en veldig fin særoppgave, og nesten alle 24 i klassen ville ha en kopi av ’dagboken’.

Hele resten av dagen fortalte forskjellige elever som ikke hadde biologi sammen med meg, at de hadde hørt om oppgaven min, og at den virkelig var god og trist. Jeg var overrasket over at så mange forskjellige elever hadde hørt om den på bare to timer. Læreren tok så mange kopier av ’dagboken’ at hun hadde nok til de fire andre klassene hun hadde i biologi. Så fem klasser med mellom 20 og 30 elever i hver fikk kopier av den.

I løpet av uken kom forskjellige elever og fortalte hva de hadde opplevd i forbindelse med ’dagboken’. En gutt fortalte meg at moren hans, som er sykepleier, hadde vist den til søsteren sin, som gråt da hun leste den. En jente viste den til moren sin og bestemoren sin, og de ble også svært rørt. En annen jente sa at jeg hadde forårsaket «oppstyr i hele byen». Mange med forskjellig yrke hadde på en eller annen måte fått en kopi av dagboken, og en kvinne leste den på arbeidet og begynte å gråte. En kvinne som sier at hun godtar abort, leste den og sa: «Det er sørgelig.» Hun som hadde gitt henne kopien, bad meg om å få hele særoppgaven, slik at denne kvinnen også kunne lese den.

Det har nå gått en uke, og det er fremdeles noen elever som roser meg for oppgaven. Men det er dere, brødre, som har æren for å ha ordnet slikt interessant stoff på en fengslende måte. Selv om forfatteren av ’dagboken’ er ukjent og mange som har lest (og forhåpentligvis kommer til å lese) den, ikke vet hvor jeg fikk opplysningene fra, har jeg i hvert fall sådd sæd som senere kan begynne å spire.

Jeg er 17 år gammel og går på den videregående skole. Jeg har kommet sammen med Jehovas vitner siden jeg var fem år, og i mars har jeg vært døpt i ett år. Jeg har alltid likt publikasjonene, særlig Våkn opp! Jeg håper de numrene som kommer ut i framtiden, blir like interessante og fengslende som dem vi har fått hittil.

Tusen takk skal dere ha nok en gang. Måtte Jehova fortsette å være med dere, og måtte dere bli rikelig velsignet.

Kjærlig hilsen

S. B. [underskrift]

Nord-Carolina, USA

[Ramme på side 15]

Et ufødt barns dagbok

5. OKTOBER:

I dag begynte jeg å leve. Foreldrene mine vet det ikke ennå, men jeg er allerede blitt til. Jeg skal bli en pike. Jeg kommer til å få lyst hår og blå øyne. Nesten alt er blitt avgjort allerede, til og med at jeg kommer til å bli glad i blomster.

19. OKTOBER:

Noen sier at jeg ennå ikke er et menneske, at det bare er moren min som lever. Men jeg er virkelig et menneske, selv om jeg er liten, akkurat som en liten brødsmule kan sies å være brød. Mor lever. Og jeg lever.

23. OKTOBER:

Munnen min begynner å åpne seg nå. Tenk bare på at om et års tid vil jeg kunne le, og litt senere vil jeg kunne snakke. Jeg vet hva det første ordet mitt vil bli: MAMMA.

25. OKTOBER:

Hjertet mitt begynte å slå helt av seg selv i dag. Fra nå av vil det slå jevnt og trutt resten av livet, uten en gang å stoppe for å hvile seg! Etter mange år vil det bli trett. Det vil stoppe, og da vil jeg dø.

2. NOVEMBER:

Jeg vokser litt for hver dag. Armene og bena mine begynner nå å ta form. Men jeg må vente lang tid ennå før jeg kan reise meg opp på de små bena mine og strekke meg for å bli tatt opp i armene til mor, eller før jeg med de små armene mine vil kunne plukke blomster og omfavne far.

12. NOVEMBER:

Ørsmå fingrer begynner nå å ta form på hendene mine. Jeg vil kunne stryke håret til moren min med dem.

20. NOVEMBER:

Først i dag fortalte legen mor at jeg lever her under hjertet hennes. Å, hvor lykkelig må hun ikke være! Er du lykkelig, mamma?

25. NOVEMBER:

Mamma og pappa tenker nok på hva jeg skal hete. Men de vet ikke engang at jeg er en liten pike. Jeg skulle ønske de ville kalle meg Kari. Jeg er blitt så stor allerede.

10. DESEMBER:

Håret mitt vokser. Det er glatt og lyst og skinnende. Jeg lurer på hvordan håret til mor ser ut.

13. DESEMBER:

Jeg har nettopp begynt å se. Det er mørkt rundt meg. Når mor føder meg, vil jeg komme inn i en verden som er full av solskinn og blomster. Men det jeg ønsker mer enn noe annet, er å se mor. Hvordan ser du ut, mamma?

24. DESEMBER:

Jeg lurer på om mor hører hjerteslagene mine. Noen barn er ikke helt friske når de kommer til verden. Men hjertet mitt er sunt og sterkt. Det slår så jevnt: dunk-dunk-dunk. Du vil komme til å få en sunn liten datter, mamma!

28. DESEMBER:

I dag drepte mor meg.

— Anonym