Min langvarige kamp
Millioner av mennesker har møtt vanskeligheter som har gjort det nødvendig å kjempe en hard og langvarig kamp, for eksempel kroniske helseproblemer uten utsikter til noen snarlig løsning. Jeg håper at min opplevelse kan oppmuntre dem som har slike vanskeligheter, til ikke å miste håpet, men fortsette å kjempe. — Fortalt av Monika Siebert
JEG vokste opp i Nord-Tyskland som et av Jehovas vitner. Bortsett fra at jeg ble oppdratt uten en far — han døde da jeg var liten — hadde jeg en helt normal barndom. Jeg vokste opp og ble en sorgløs, ubekymret, rødhåret ung dame med massevis av fregner og et tilhørende muntert sinn. Med tiden begynte jeg i heltidsforkynnelsen som pioner.
En onsdag i mai måned for 16 år siden var jeg ute og gikk sammen med Walter, en sju år gammel gutt som var sønn av et av vitnene. Vi gikk langsmed Rhinen på vei til en liten landsby hvor vi skulle forkynne. Da fikk jeg skjenn av lille Walter: «Monika, hvorfor snubler du sånn? Vær forsiktig, ellers så detter du.» Jeg lo og svarte: «Ikke vær redd, alt er i orden.»
Men alt var ikke i orden, noe jeg snart skulle oppdage. Noen uker senere begynte jeg å få problemer med øynene. Alt ble tåkete, og jeg begynte å se dobbelt. Men jeg snakket bort frykten og sa: «Jeg har lest for mye. Jeg har nok overanstrengt øynene. Kanskje jeg trenger briller.»
Jeg gikk til en optiker og spurte hva slags briller jeg trengte. Men til min overraskelse sa han: «Briller vil nok ikke hjelpe deg. La meg sende deg til undersøkelse hos en nevrolog.» Jeg syntes dette hørtes merkelig ut, men bestemte meg for å gjøre som han foreslo. Men ettersom Hannelore, partneren min, og jeg hadde venner på besøk, utsatte jeg det.
Angrepet av en sykdom
En kveld noen dager senere, da vi og vennene våre var på vei hjem fra et av våre kristne møter, fikk jeg plutselig en gjennomtrengende hodepine. Det var som et elektrisk støt. Det føltes som om noen prøvde å bore et hull i hodet mitt. Vibrasjonene i den bilen vi kjørte i, var nesten uutholdelige. Så snart vi kom hjem, ringte vi legen, og jeg ble kjørt på sykehuset. Jeg kommer sent til å glemme datoen: 5. juli 1968.
Til å begynne med så det ikke ut til at noen visste hva som var galt. Men den medisinske behandlingen lindret i hvert fall smertene. De gjettet på at jeg kanskje hadde en hjernesvulst. For å få brakt det på det rene var det nødvendig med mer omfattende prøver, så jeg ble overført til universitetsklinikken i Bonn, Vest-Tysklands hovedstad.
I denne vanskelige tiden var det svært styrkende å erfare kjærligheten innen et verdensomfattende brorskap som jeg er så heldig å være en del av. Vitner i Bonn som jeg aldri hadde truffet før, kom for å besøke meg, og mange hadde også med seg gaver. Ingen sykdom — uansett hvor alvorlig den måtte være — kunne noen gang bryte dette kjærlighetens bånd!
Etter flere dager i vond uvisshet ble jeg sendt tilbake til sykehuset på hjemstedet mitt, hvor de så skånsomt som mulig fortalte meg hva problemet egentlig bestod i. Jeg hadde en sykdom som jeg aldri hadde hørt om før: multippel sklerose. Til å begynne med kunne jeg ikke fatte fullt ut hva det betydde. Så gikk den brutale sannhet opp for meg: Det er en lammende sykdom som ingen hittil har klart å helbrede.
Depresjon eller aktivitet?
Jeg fikk høre at multippel sklerose er en sykdom som rammer hjernen, ryggmargen og nervesystemet. Myelinet, den fettlignende substansen som omgir nervene, blir ødelagt, og det hindrer nerveimpulsene i å gå fra hjernen til de musklene de skulle aktivisere. Resultatet er en delvis lammelse med tap av følelsen i lemmene. Det er en sykdom som det er vanskelig å behandle, ettersom hver pasient blir angrepet på forskjellig måte. Den er også svært uberegnelig og får av og til pasienten til å tro at han er frisk, bare for å slå til igjen i et uventet øyeblikk. Denne usikkerheten og uberegneligheten er en stor følelsesmessig belastning.
Jeg ble selvfølgelig deprimert. Et usikkerhetens slør la seg nå over mine framtidsplaner. Det tok tid å tilpasse seg. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle vise selvmedlidenhet, og at jeg heller ikke skulle la andre synes synd på meg. Jeg kunne enten resignere overfor de lammende virkningene av sykdommen eller kjempe. Jeg valgte å kjempe.
Jeg hadde så mye å være takknemlig for. Jeg var i live. Jeg hadde et aktivt sinn. Og jeg kunne fortsatt bruke hendene. Hvorfor ikke bruke dem til å skrive brev og fortelle andre om det enestående håpet som knytter seg til Guds rike? Jeg fikk lov til å fortsette i heltidstjenesten, selv om jeg nå måtte utføre den på en helt annen måte. Likevel gav den meg et holdepunkt i tilværelsen, en grunn til å fortsette å kjempe.
Mor hadde lært meg å holde ut. Hun var blitt et av Jehovas vitner da jeg var ganske liten, så fra barndommen av var jeg blitt grundig opplært i Jehovas veier. Før jeg var sju år, gikk jeg regelmessig sammen med henne i forkynnelsen fra dør til dør. Dette lærte jeg mye av, og det gav meg virkelig glede. Hennes eksemplariske nidkjærhet for Guds rikes interesser førte til at jeg allerede da jeg var så ung, fikk et ønske om å tjene Jehova med alle mine krefter. Da jeg var 18 år gammel, etter at jeg var ferdig med skolen og hadde lært meg et yrke, begynte jeg i heltidstjenesten.
Hvis jeg hadde mistet dette gledebringende tjenesteprivilegiet da jeg ble syk, ville jeg ha følt det som om grunnen forsvant under føttene på meg. Selv om jeg fortsatte å bli svakere, kunne jeg bruke de kreftene jeg fremdeles hadde, i tilbedelsen av Jehova og dermed tjene ham med alle mine krefter. Denne tanken gav meg stor trøst.
Brevskrivingen min var ikke uten virkning. Et eksempel var 16 år gamle Claudia, som ikke kunne studere Bibelen hjemme fordi foreldrene var imot det. Derfor studerte vi pr. brev. Hun gjorde fine fremskritt og ble et av Jehovas vitner, og i dag er også hun i heltidstjenesten.
I mellomtiden gjorde legene så godt de kunne for å hjelpe meg. Det ble gjort forsøk med bad, massasje, forskjellige slags medisiner og behandlinger med elektrisk strøm. Men ingenting førte til virkelige forbedringer.
Ny behandling — skremselstaktikk
Legene var besluttet på å forsinke de svekkende virkningene av sykdommen. En dag da flere leger samlet seg rundt sengen min, sa overlegen: «Vi har besluttet å gi deg en rekke blodoverføringer. Noen er blitt hjulpet på denne måten.»
Dette forslaget kom så uventet at jeg bare ropte «NEI!». Så forklarte jeg mine religiøse grunner for å nekte. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Overlegen godtok min beslutning, men det gjorde ikke den assisterende overlegen. Minst to ganger om dagen prøvde han å få meg til å overveie saken på nytt. Han argumenterte med at det at jeg nektet, ville forkorte livet mitt. Men jeg var ubøyelig.
En av sykepleierne gjorde bruk av en mer raffinert metode. Jeg lå på et eneværelse, men sengen min ble skjøvet over til vinduet for at det skulle bli plass til en person til. Det ble sagt at mitt rom var det eneste som hadde oksygenuttak. (Senere fikk jeg høre at dette ikke var sant.) Døende pasienter ble lagt inn på dette rommet og gitt oksygen, mens jeg ble nødt til å være vitne til dødskampen! Da to av dem døde, påpekte sykepleieren svært tydelig hva som ville skje med meg hvis jeg fortsatte å si nei til deres behandlingsmåte. Dette fortsatte i flere dager, helt til en hyggelig dame som arbeidet på sykehuset, grep inn.
I den samme perioden var det en eldre lege som i all hemmelighet stakk til meg et legetidsskrift og en bok som inneholdt artikler om den behandlingen med blodoverføringer som legene anbefalte så sterkt. Men artiklene sa ikke at denne behandlingen kunne helbrede sykdommen; de forklarte at den ble brukt bare i forsknings-øyemed. Da jeg fikk vite dette, ble jeg enda mer besluttet på å stå fast.
Til slutt ble saken droppet, og plutselig var jeg alles samtaleemne. Det ble hvisket i alle korridorene om «den sterke troen til jenta på rom 327». Jeg var virkelig takknemlig for at bønn og bibelstudium hadde ført til at jeg hadde et så nært forhold til Jehova at jeg kunne vise min kjærlighet til ham, ikke bare i «ord» gjennom brevene mine, men også i «handling». — 1. Johannes 3: 18.
Besluttet på å gå igjen
Jeg prøvde på å stå — gang på gang — men om og om igjen sviktet bena under meg. Hjemme krabbet jeg rundt på hender og knær, og jeg prøvde selvfølgelig å gå, men alltid uten å lykkes. Så en dag greide jeg faktisk å stå oppreist! Jeg kunne nesten ikke vente til neste gang legen skulle komme på besøk. Da hun kom, trakk jeg meg sakte ut av sengen, stablet meg på bena — og falt hjelpeløs sammen på gulvet. Viljestyrken var stor, men sykdommen var sterkere. Ville det nytte å fortsette å kjempe?
Jeg kom inn på et annet sykehus, hvor de la vekt på trening. Jeg var fortsatt sterk i armene, så jeg lærte å støtte meg opp mot en vegg og så trekke meg opp i stående stilling. Senere lærte jeg å gå langsmed en ribbevegg ved å holde meg oppe med armene. Det så så enkelt ut, men først kunne jeg bare ta to — tre skritt — så greide jeg fire, så fem; det økte, sakte, men sikkert.
Jeg var fortsatt optimist, enda legene sa at jeg aldri ville kunne greie meg uten rullestolen, selv om jeg lærte å gå igjen. Heldigvis tok de feil. Jeg kom ut av sykehuset i juni 1970 og har ikke brukt rullestolen siden da! Men ettersom hvert tilfelle er forskjellig, er nok ikke alle så heldige som jeg har vært.
Hva med framtiden?
Det har gått 16 år siden de første snublende skrittene langs Rhinen. Nå, i 1984, går jeg fremdeles uten krykker. Vennene mine sier nok at jeg har fortsatt å være like lett til sinns som jeg var før, og at jeg er like munter som jeg alltid har vært, men dette har delvis vært mitt forsøk på å avverge medlidenhet. Mine nærmeste venner vet at tårene av og til flyter i lange og strie strømmer. Min sykdom er fremdeles uhelbredelig, og det kan godt hende at den vil fortsette å være det helt til Guds nye tingenes ordning gjør alle ting nye.
Men ikke alt er trist. Jeg møter nok skuffelser, men de oppveies av mange glederike opplevelser. Jeg kjenner mange trofaste og kjærlige brødre og søstre, og den oppmuntringen de gir meg, er svært verdifull. Jeg har lært å spare på kreftene og tilpasse meg den nye situasjonen. Jeg har lært å være tålmodig og glede meg over de minste tegn på fremgang. Mitt personlige forhold til Jehova er blitt styrket ved at jeg har sett hvor hjelpeløse vi mennesker er i kampen mot sykdom. Bare Jehova kan sørge for fullstendig helbredelse. Og det har han lovt å gjøre. — Se Jesaja 33: 24; Åpenbaringen 21: 4.
Heltidstjenesten styrker meg fortsatt, og det gjør også ordene i Jesaja 41: 10, 13: «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd. For jeg er Herren din Gud; jeg har grepet din høyre hånd og sier til deg: ’Vær ikke redd! Det er jeg som hjelper deg.’»
Alle kristne må ’stride troens gode strid’, enhver i sin spesielle livssituasjon. (1. Timoteus 6: 12) Men kampen er den samme. Og en dag vil vår langvarige kamp være over! Jeg tenker ofte på hva det vil innebære for meg personlig, når jeg leser Guds løfte i Jesaja 35: 5, 6: «Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.» — Uthevet av oss.
Og én ting kan jeg love: Hvis jeg blir velsignet av Jehova med evig liv i hans nye, rettferdige ordning, må hjorten jammen være sprek hvis den skal springe fra meg!
[Uthevet tekst på side 13]
«Jeg kunne enten resignere overfor de lammende virkningene av sykdommen eller kjempe. Jeg valgte å kjempe»
[Uthevet tekst på side 14]
«Mine nærmeste venner vet at tårene av og til flyter i lange og strie strømmer»
[Uthevet tekst på side 15]
’Mitt forhold til Jehova er blitt styrket ved at jeg har sett hvor hjelpeløse vi mennesker er. Bare Jehova kan sørge for fullstendig helbredelse’