En forsmak på paradiset
«Jehovas vitner er kjent for å bygge kirker på 48 timer. Men denne helgen overgikk de seg selv. For første gang bygde Jehovas vitner to kirker eller Rikets saler, som ble forbundet med en leilighet, på 48 timer.
SLIK innledet journalisten Annette Lopez-Munoz sin artikkel i avisen South Dade News Leader for mandag den 27. februar 1984. Det hun siktet til, hadde nettopp skjedd i helgen, den 25. og 26. februar.
Jehovas vitners menigheter i Homestead-området i Florida vokste så fort at det var absolutt nødvendig å sette i gang spesielle tiltak. Jim Crosley, en reisende tilsynsmann i den sørlige delen av Florida, sa til journalisten: «Det ble ekstra nødvendig å bygge disse Rikets salene etter at våre kubanske brødre ble utvist og sendt med båt fra Mariel. Vi har også behov for fem eller seks nye saler i Miami.»
De to tvillingsalene som ble bygd i Homestead-området, brukes av fire menigheter — to spanske og to engelske.
Avisen The Miami News siterte et annet vitne, som forklarte hensikten med «hurtigbyggingen» av Riket saler: «Vår filosofi går ut på å bygge dem så fort som mulig, slik at vi kan komme i gang med annet og viktigere arbeid.»
Dette ’viktigere arbeidet’ dreier seg om virksomhet som har med evangeliet å gjøre, å forkynne og undervise offentlig om Guds rike. Det innbefatter også å gjøre disipler og døpe dem og lære dem, slik at de også kan «tjene den levende Gud». — Hebreerne 9: 14; Matteus 24: 14; 28: 19, 20
Dette gjør det nødvendig å ha undervisningssentrer — sentrer som gir bibelsk undervisning — Rikets saler. The Miami News skrev videre at disse salene er praktisk innredet. «De er ikke overdådig utsmykket, for vi betrakter dem mer som skoler eller undervisningssentrer. Det er der vi møtes for å tilbe, men undervisningen har en bred plass i vår tilbedelse.» Hvert forsamlingshus er på 370 kvadratmeter og består av en møtesal med plass til 250, to klasserom, en vestibyle, et litteraturrom og to toaletter.
To saler på 48 timer?
Et vitne fra Homestead, Beatrice Rogers, stilte en avocadolund på 20 mål til disposisjon. Den lå rimelig sentralt til for fire menigheter. Etter et år med overveielse og planlegging ble det bestemt at det skulle bygges to saler ved siden av hverandre.
I de foregående to årene hadde Jehovas vitner i USA og Canada bygd gjennomsnittlig én «hurtigbygd» Rikets sal i uken. Men gikk det an å bygge to på samme tomt? Hva tilsa erfaringen? Kunne det la seg gjøre? Var det mulig å få tak i nok frivillig hjelp? Det var en utfordring å organisere 200—400 arbeidere når det skulle bygges en enkelt sal. Hvordan ville det gå når det var snakk om 400—600 arbeidere? Kunne det ikke tenkes at hele foretagendet endte med kolossal forvirring, når så mange var engasjert og det skulle arbeides med så store mengder byggematerialer?
Det ble nødvendig med mye selvransakelse og mange overveielser på bakgrunn av Jesu advarsel: «Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men makter ikke å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ’Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.’» — Lukas 14: 28—30.
Jehovas vitner i Homestead-området drøftet saken under bønn, beregnet omkostningene og studerte tegninger og fremgangsmåter. Etter flere måneder kom de til en avgjørelse: «Med Jehovas velsignelse kan vi klare det!»
Nelson Crites er koordinator for Rikets sal-prosjekter i Sør-Florida. Fredag kveld, den 24. februar, gav han denne forsikringen til en forsamling som bestod av over 700 entusiastiske dugnadsarbeidere i aulaen til South Dade High School: «Dette er en historisk begivenhet. Dette vil lykkes ved hjelp av Jehovas kraft.»
Dugnadsarbeiderne ble delt opp i 11 hovedavdelinger som ble ledet av erfarne entreprenører og fagfolk. Mange av dem hadde vært med på å bygge saler på to dager tidligere. Denne gangen måtte arbeidsgjengene dele seg i to, en gjeng til hver sal. Dette gjaldt snekkere, rørleggere, elektrikere og så videre. I tillegg måtte alle meddelelser oversettes til både spansk og engelsk. Det ble leid to kraner som skulle montere takstolene tidlig lørdag morgen, men for øvrig var praktisk talt all arbeidskraft og innsats frivillig.
Arbeidet begynner i regnvær
En solid frokost ble servert klokken seks lørdag morgen. Da lå byggematerialer til en verdi av en kvart million dollar (cirka to millioner kroner) utplassert foran arbeidslaget, som bestod av både menn, kvinner og ungdommer. Alle materialene var blitt plassert nøyaktig og strategisk der det ville bli bruk for dem på de to like gulvene som var støpt på grunnen. Betonggulvene var forsterket med ståldragere i kantene i samsvar med kravene i Dade County, som ligger i Floridas orkansone. Hvert gulv hadde en flate på 370 kvadratmeter. Klokken sju skulle arbeidet begynne, og stablene og haugene med byggematerialer skulle forvandles til to like Rikets saler.
Arbeidet kom i gang presis klokken sju. Det var regnvær da det begynte. Det hadde regnet jevnt siden midnatt. Men det stanset ikke noen av byggetrinnene. Det ble satt opp plasttelt og skur for å gi ly for elektrikerne og andre arbeidere. Entreprenører og fagfolk brukte lastebilene og varebilene sine som base. Tusenvis av matpakker som var gjort ferdig hjemme, ble lagret under plast på lange bord i avocadolunden. Under et plasttak hadde kokkene feltkjøkkenet sitt, og der styrte de med sine dampkjeler, ovner og store kar. Det var ingen som brydde seg om at det regnet.
Det så ut til at jo striere det regnet, desto fortere ble takstolene svingt på plass. I løpet av en og en halv time var takstolene på begge salene montert. Veggene ble kledd med plater i takt med monteringen av takstolene på taket. Etter cirka to timer var den siste takstolen svingt på plass. Før klokken var ni, var kranførerne blitt arbeidsledige. Langs alle veggene var det nok av villige hender som løftet opp plater, og før neste time var gått, var begge salene nesten ferdig kledd. Bygningene reiste seg og tok form mellom de palmetrærne som var blitt plantet ved hjelp av tunge maskiner et par dager før.
Jo mørkere skyene ble, desto fortere gikk arbeidet. Og i stedet for at folk drog sin vei, kom det stadig flere til. Ute på gaten sa en politikvinne at den vanskeligste oppgaven hun hadde, var å passe på at hun ikke var i veien. Frivillige trafikkledere holdt styr på trafikken, slik at det ikke oppstod kork verken i 288. Street, i gatekryssene i nærheten eller foran byggeplassen. En nabo var så elskverdig å åpne et område på 60 mål tvers over gaten, som kunne benyttes til gratis parkering.
Regnet var nyttig for anleggsgartneren, for det holdt gresstorven gjennombløt, slik at den var klar til å legges ut. Planter og busker ble satt i bed som var godt vannet. Murerne utnyttet regnet til å holde mørtelen våt.
Hele tiden ble det reist vegger. Så fort takbordene dekket takstolene, ble det lagt på svart takpapp. Man kunne se silhuetten av hundrevis av arbeidere mot den grå himmelen. Nede på bakken ble det laget blanke ventilasjonskanaler, som skulle sno seg som kjempestore ormer på loftet. Ferdigbehandlet panel var allerede i ferd med å bli slått på utvendig. Tunge bunter med shingel ble løftet opp og fordelt på takene. Sett gjennom et kamera så det ut som flere mål med shingel og flere mål med arbeidere.
Hvor ble det av regnet? Det forsvant uten at noen la merke til det. Før det begynte å regne igjen, var begge takene ferdige.
Stadig flere dugnadsarbeidere
En fireroms leilighet ble bygd mellom de to Rikets salene, slik at de ble knyttet sammen. Fra luften ser de sammenknyttede bygningene ut som en stor H.
En avdeling for frivillig tjeneste var blitt opprettet i et plasttelt, og den var åpen både i regnvær og i solskinn. Det var flere arbeidere enn det var arbeidsoppgaver. Det meldte seg frivillige fra så fjerne steder som Texas, Ohio, Idaho, England, Canada og Jamaica foruten nabostatene og alle deler av Florida. Det var 810 kort i søknadsbunken.
Dawn Brinklow, som hadde ansvaret for gartnerarbeidet, sa at de frivillige som hun hadde med seg, ikke kjente navnene på plantene. De kunne ikke skille en Philodendron selloum fra en Malpighia. «Vi merket derfor plantene med forskjellige farger. Så sendte vi en gruppe etter dem ved å nevne fargen — ’hent en rød, eller en blå, eller en grønn’. I tillegg til det måtte vi oversette hvert eneste ord til begge språk. Det var ikke et eneste arbeidslag hvor det ikke var en blanding av svarte, hvite og latinamerikanere.»
Enhet, kjærlighet og Jehovas ånd
En mann som var innehaver av en pantobligasjon på eiendommen, ble bedt om å komme innom på lørdagen og få betaling. Da han kom, ruvet det to bygninger på 370 kvadratmeter der hvor det dagen før bare hadde vært to betonggulv. Han ble så forbløffet at han skyndte seg hjem og hentet sin kone.
Avdelingen for nyhetstjeneste tok imot og ledsaget reportere, fotografer, TV-folk og en stadig strøm av besøkende. Det kom entreprenører som håpet å finne ut hvordan de kunne bygge slik som Jehovas vitner. En som underviser i baptistkirken, kom også på besøk, og han håpet at han kunne stimulere sine medlemmer til å gjøre samme innsats som Jehovas vitner. Han sa: «Jeg kan ikke engang få fikset en lekkasje i vår kirke uten å betale noen for det.»
Archie Francis fra Hialeah arbeidet hele lørdagen i renholdsavdelingen. Sent samme kveld kom tanten hans fra Belize i Mellom-Amerika. Han fortalte at han hadde hjulpet til med å bygge to Rikets saler.
«Det nekter jeg å tro,» sa hun.
«Jeg kan vise deg noen videobånd.»
«Nei.» Hun ville ikke tro det hvis hun ikke fikk se det.
Ettersom hun insisterte, kjørte de de 35 kilometerne til byggeplassen midt på natten. De som sparklet veggene, arbeidet hele natten, og nå ble de oppmuntret av en gruppe søstre som sang Rikets sanger på spansk. Archies tante sluttet seg til dem. «Det kan godt tenkes at jeg blir et Jehovas vitne,» sa hun. «Jeg har vitner i arbeid i forretningen min. Det er ærlige mennesker. Og jeg leser stadig bladene deres.»
En annen slektning ble nesten sjokkert og krevde å få vite: «Hvordan klarer dere dette?»
«På grunn av enhet, kjærlighet og Jehovas ånd,» svarte Archie.
Politimannen Warren Brundage arbeider i et distrikt i South Dade som er kjent som et hardt strøk med drap, narkotikaproblemer og raseuroligheter. Men her så han menneskenaturen i et annet lys. «Jeg synes det er fantastisk!» sa han til en reporter. «Tenk at så mange mennesker kan arbeide sammen uten å krangle eller slåss . . . Her er det svarte, hvite, latinamerikanere . . . De har forskjellige yrker, men likevel samarbeider de for en felles sak. I går var det en bankmann som hjalp til på taket.» Han fortsatte å jobbe etter at skiftet hans var ferdig klokken fem — her fulgte han ikke vanlig kontortid!
En fotograf ville gjerne ta et bilde av alle som var til stede, og det ble opplyst på både engelsk og spansk tidlig søndag ettermiddag. Arbeiderne og de besøkende tok derfor en pause, samlet seg foran bygningene, løftet armene og vinket. Fire tusen mennesker stimlet sammen. Det tallet er basert på at bespisningsavdelingen like før hadde servert 4000 måltider.
Et preg av et jordisk paradis
Gartnerarbeidet gav området et stadig mer paradisisk preg. To tropiske hager, én foran og én bak, tok form i et småkupert landskap med palmer, steiner og blomster. En karavane av lastebiler kom med trær og busker. Et vitne hadde forært menighetene noen palmer. Den anleggsgartneren som drog for å plukke ut trærne, oppdaget en klynge med tre sjeldne daddelpalmer av arten Phoenix reclinata. Eieren visste ikke engang at de vokste der. Da traktorkjøreren flyttet dem, viste han spesielt stor forsiktighet. Han fikk nemlig høre at hvert enkelt tre var verdt cirka 1000 dollar (omkring 8000 kroner).
Hagene dekker omkring seks mål, og de ble beplantet på to dager. Hvis et kommersielt firma skulle ha gjort jobben, ville det ha tatt seks mann omkring tre uker. Det ville ha kostet 25 000 — 30 000 dollar (200 000 — 240 000 kroner). Men nå ble alt gitt som gave.
En spesiell anledning, et spesielt fellesskap
Journalisten Lopez-Munoz kom tilbake om søndagen sammen med sin mor, som bare snakker portugisisk. Den unge journalisten hadde lagt merke til noe som det var vanskelig å beskrive. «Hva skyldes den drivkraften og motivasjonen dere har?»
«Det er noe som skriver seg fra Bibelen,» var svaret.
«Jeg har lest i Bibelen om en gang da folk bygde et stort tårn. Da forvirret Gud språkene deres, og de fikk aldri fullført det.»
«Det var fordi de handlet mot hans vilje.»
«Men nå hjelper han dere til å overvinne deres språkbarrierer?»
«Det er fordi vi gjør hans vilje.»
Hun fikk høre at Jehovas vitner har i tankene at «Guds ord er levende og virkekraftig». (Hebreerne 4: 12) Hvis vi reagerer positivt på det, åpner vi oss; slik at hans ånd kan virke i oss.
«Noe av det du merker, er den gleden vi føler ved å ha et spesielt samvær, slik vi har det når vi bygger Rikets saler,» forklarte en som hjalp til i avdelingen for nyhetstjeneste. «Jehovas vitners foretaksomhet skyldes først og fremst at vi er et samfunn som forkynner evangeliet. Vi er forent i forkynnelsen av Guds rike. Derfor trenger vi Rikets saler som sentrer for tilbedelse og bibelsk undervisning. Ved spesielle anledninger som denne kan vi ha et mer utvidet samvær. Vi kan bidra med våre spesielle evner og ferdigheter i våre forskjellige håndverk. Eller vi kan rett og slett vise at vi er villige til å gjøre hva som helst for å hjelpe andre. Hver og én gjør sitt beste. Og alle blir satt pris på for det de gjør. Men også under et slikt samvær lar vi oss lede av Bibelens prinsipper. Vi tenker for eksempel på Galaterne 5: 26: ’La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi egger hverandre og blir misunnelige.’ Vi husker også Ordspråkene 11: 14 (NW): ’Når det ikke er noen kyndig veiledning, faller folket.’»
Et preg av et åndelig paradis
Det er Jehovas vitners tro som setter dem i stand til å gjøre det andre ikke klarer. Det første de gjør, er å kvitte seg med verdens ånd. Det innbefatter, som politimannen Brundage fort oppdaget, å kvitte seg med rasisme, hat, misunnelse, sosiale skiller, narkotika, overdreven opptatthet av sex og andre ting som hører med til verdens ånd. Han befant seg i en annen verden, en verden hvor folk har sluttet med «all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap». De prøver virkelig å ’være gode mot hverandre, og vise medfølelse, så de tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dem i Kristus’. — Efeserne 4: 31, 32.
Verdens ånd, som kommer til uttrykk gjennom «kjødets gjerninger», er i opposisjon til Gud. Ved å fjerne den ånden gir vi rom for Guds ånds frukter, «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». — Galaterne 5: 19—23, vers 19 fra EN; Romerne 8: 5—8.
En besøkende, et medlem av mormonkirken, så at barna til vitnene — svarte, brune og hvite — lekte sammen. Han sa: «Vi adopterte et svart barn. I vårt kirkesamfunn får ikke barna leke med barnet vårt.»
Jehovas vitner gir akt på Bibelens lære, og de opplever nå enhet i flere land enn de land som er tilsluttet De forente nasjoner.
Det ble nevnt at byggingen av Rikets saler på to dager var «en forsmak på paradiset». Dette forteller om Jehovas folks faste overbevisning om at jordens Skaper snart vil fjerne alt som ødelegger jorden og det menneskelige samfunn på den for å bane veien for et verdensomfattende paradis. — Åpenbaringen 11: 17, 18; 21: 3, 4; Jesaja 65: 17—25.
[Bilde på side 14]
Veggene ble kledd samtidig med at takstolene ble montert. Før klokken var ni, hadde kranen svingt den siste takstolen på plass
[Bilde på side 17]
Traktorkjøreren kommer med tre palmer — en del av grøntanlegget, som også ble ferdig på to dager