De unge spør . . .
Betyr det alt å vinne?
«NÅR jeg vinner, er det rutine. Når jeg taper, tar livet slutt.» Livet tar ikke slutt altfor ofte for Martina Navratilova, som for tiden er den beste kvinnelige tennisspiller. Hun taper sjelden. Men som hun selv innrømmer, synes hun det er ordentlig vondt å tape.
«Vi ble slått, og jeg så fæl ut. Etter kampen satt jeg i garderoben og gråt. Som en kjempestor baby satt jeg der og sutret. Jeg kunne ikke fordra å tape, og jeg kunne i hvert fall ikke fordra å se ille ut når jeg tapte.» Det var tydeligvis et hardt slag for den høye amerikanske basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar å tape den gangen han gikk på high school. Er det slik du føler det når du taper?
Hvorfor er det vondt å tape?
Hvorfor kommer et tap som et slikt sjokk på mange av oss? Det er blant annet fordi andre har fått oss til å tro at det eneste som teller, er å vinne. Hvis du blir nummer to eller tre eller bare deltar, har du tapt! Som en tidligere fotballspiller fra Vest-Tyskland sier: «Et tap er ofte som en ’begravelsessalme’ og fører til nådeløs kritikk.»
Leonard Koppett, som har vært sportsjournalist i mange år, sier i sin bok Sports Illusion, Sports Reality: «Den psykologi som går ut på at man må vinne for enhver pris, begynner å gjøre seg gjeldende. . . . Den har en skadelig innvirkning på vår kultur fordi den er urealistisk (det kan bare være én nummer én), og fordi den forringer oss ved å forkleine så mange andre dyder: dyktighet, mot, hengivelse, talentfullhet, tilfredsstillende innsats, forbedring og hederlig prestasjon.» Ja, en kan vise andre fine egenskaper selv om en ikke vinner. Bør det da være så ille å tape? «Å begrense alle verdier til om du vinner eller ikke, er selvbegrensning og dumt,» sier Koppett.
Det kan godt tenkes at det press du blir utsatt for når det gjelder å vinne, og bare å like idrett hvis du vinner, begynte hjemme — hos foreldrene dine. Enkelte foreldre søker tilfredshet gjennom sine barns prestasjoner. De gir ubevisst inntrykk av at det går ut over deres omdømme om barna deres ikke vinner. På skolen blir en også utsatt for et slikt press. Abdul-Jabbar sier om den treneren han hadde på skolen: «Hvis noen holdt på å slå oss, kritiserte han oss som bare det. Det ble helt utenkelig å tape, og basketball var ikke morsomt lenger. . . . [Han] trenet oss ved å ydmyke oss på en vennlig måte. Han utfordret vår stolthet, for han visste at det verste som kan hende en ungdom, er å dumme seg ut for gutta.» — Uthevet av oss.
Der ligger forklaringen på det å måtte vinne for enhver pris — STOLTHET. Ingen liker å skjemme seg ut i andres påsyn eller å føle seg underlegne fordi de har tapt. Sannheten er at hvis du skryter av at du har vunnet, eller fortviler over at du har tapt, HAR du grunn til å føle deg liten. Hvorfor det? Jo, fordi du har vunnet, respekterer du ikke taperens verdighet og selvaktelse. Bibelen viser hvor farlig dette er, ved å si: «Dere skryter og bruker store ord. Alt slikt skryt er av det onde.» Hvis du føler deg knust fordi du har tapt, legger du altfor stor vekt på en illusjon — den illusjon at idretten er det virkelige liv, når den egentlig er et utslag av en kortvarig «tomhet». Den vise kong Salomo skrev: «Jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres; også det er tomhet og jag etter vind.» Husk at det du egentlig er verd som et menneske, ikke er avhengig av noen få sekunder eller minutter med sportslig aktivitet! — Jakob 4: 16; Forkynneren 4: 4, EN.
Hva må til for å vinne?
«Hvis idretten blir et ork . . . er det noe som er galt et sted,» sa skribenten James Michener. Det får oss til å tenke på noe annet som kommer inn i bildet hvis en mener at det eneste som teller, er å vinne. Hva er det? At en blir helt oppslukt av idretten.
Vi kan nevne et eksempel: Arthur Ashe, tidligere tennismester, skrev: «Det er mulig å ta for seg en sprek jente på sju—åtte år og gi henne spesialtrening, slik at hun etter 5000 timer med trening og konkurranser muligens blir en tennisspiller blant de 50 beste etter sju—åtte år. Det ville ta om lag 8000 timer for en gutt med tilsvarende dyktighet.» Legg merke til at en ikke engang etter 5000 eller 8000 timer med trening og konkurranser har noen garanti for at en får fram en spiller som blir aller best. Bare «muligens» kommer spilleren blant de 50 beste.
Hvilken fare utsetter en kristen seg for ved å bli så oppslukt av idretten som dette? Trener du slik som Ashe beskrev, må du spille tennis tre timer hver dag, fem dager i uken. Hvilke andre viktige interesser må skyves til side for at du skal kunne bruke så mye tid på tennis? Hvor mye tid har du igjen til å få deg en vanlig almenutdannelse? Hvor mye tid får du til å gå framover i åndelig henseende, noe som er mye viktigere? Hvor mye oppbyggende familiesamvær går du glipp av? Dette er ikke spørsmål som de unge kan ta lett. Ungdomstiden er en tid da det blir lagt et viktig grunnlag for din karakter, personlighet og åndelighet — eller da det ikke blir lagt et slikt grunnlag.
En artikkel i bladet ’Teen viste nylig hva man må ofre hvis man går helt inn for idretten. Den handlet om tre turnere i tenårene som satser på deltagelse i de olympiske leker, Mary Lou, Dianne og Julianne. Hvordan har de greid å komme så langt? «Mary Lou sier at det er fordi de ’går helt opp i det’.» De må trene seks timer om dagen i tillegg til at de må holde tritt med skolearbeidet og reise forskjellige steder for å delta i konkurranser.
De må betale en høy pris. «Alle tre syntes at det verste var at de måtte flytte hjemmefra før de var 15 år, for å kunne arbeide sammen med en trener som var flink nok til å få dem til å yte sitt aller beste.» Julianne flyttet hjemmefra da hun var 13 år, for å forberede seg til de olympiske lekene som skulle holdes i 1980. Alt var til ingen nytte — De forente stater boikottet lekene i Moskva.
Skribenten James Michener har kanskje et mer likevektig syn. Han sier: «Den som deltar i idrett, bør synes at det er morsomt. Idretten bør befri en for anspenthet og føre til stor glede etter hvert som en holder på . . . Hvis idretten blir et slit eller en urimelig konkurranse eller simpelthen et forretningsmessig foretagende, er det noe galt et sted. . . . Hvis en ikke synes det er morsomt å delta, har en mistet minst halvparten av grunnen til å være med.»
«Det er en lek. La det være en lek»
Dette enkle rådet kom Jack Nicklaus med etter at han var blitt nummer to i et golfmesterskap for ikke så lenge siden. Idrett bør være morsomt og god avkobling — en fritidsbeskjeftigelse, «en lek». Idretten er ikke livet, og livet er ikke idrett. Til og med enkelte profesjonelle som er på toppen, innser dette. Jerry Kramer, en tidligere amerikansk fotballspiller, skrev: «Jeg lurer ofte på hvordan livet mitt vil bli i framtiden, og hva som er meningen med at jeg er her på jorden, bortsett fra at jeg skal spille de tåpelige fotballkampene jeg spiller hver søndag. Livet må vel ha mer å by på enn det.»
Mener du at livet har mer å by på enn bare idrett? Det er ikke tvil om at Kristus og apostlene mente det. Det er derfor apostelen Paulus, som hadde god kjennskap til de atletiske konkurransene i oldtidens Hellas, kunne skrive: «Kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» — 1. Timoteus 4: 8.
Det er fornuftig å prøve å holde seg i form, når det gjøres innenfor rimelighetens grenser. Men i det lange løp er gudsfrykt eller gudhengivenhet mye viktigere enn kroppslig øving. Å vinne det kristne løp er mye viktigere enn å prøve å vinne en hvilken som helst sportskonkurranse. En sportslig seier er en kortvarig suksess — hedersnavn i dag, statistikk i morgen. Men husk at gudhengivenheten «har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer» — evig liv under Guds rike. — 1. Timoteus 6: 19.
[Bilde på side 13]
Synes du det er forferdelig å tape? Hvorfor?
[Bilde på side 14]
Idrett kan være god avkobling hvis en ikke setter alt inn på å vinne