Fra våre lesere

Hyperaktive barn

Takk for at dere skrev artikkelen om hyperaktive barn. [8. november 1984] Jeg har en sønn på 15 år som er hyperaktiv. Jeg er glad for at dette emnet ble tatt opp, for de som ikke selv opplever denne situasjonen, kan ikke fullt ut forstå barnet. De tror at barnet er bortskjemt, og at det skulle ha vært tuktet strengere. Jeg er enslig og må oppdra sønnen min alene, og dette gjør problemet større. Sønnen min har overvunnet noen av symptomene på hyperaktivitet, men han kjemper fortsatt med andre, selv om de ikke er så alvorlige som de var for noen år siden.

A. H., New York. USA

Skilsmissebarn

Jeg heter Claudia [13—14 år], og jeg leste i Våkn opp! [i den italienske utgaven] at skilsmissebarn har det så vondt! [’Vi var glad i deg allerede før du ble født’, Våkn opp! for 22. november 1984] Foreldrene mine er skilt, men jeg føler meg ikke som en «pakke». Både mor og far har fått seg en ny familie, og jeg bor sammen med mor, men lørdag og søndag er jeg hos far. For det første godtar jeg at de bestemte seg for å skilles. For det andre er jeg villig til å ofre noe fordi jeg er glad i foreldrene mine. Det finnes kanskje barn som har det verre enn jeg, men tror dere at de ville ha det noe bedre hvis de bodde sammen med foreldre som alltid kranglet?

C., Italia

Du skal ha ros for at du klarer deg fint i din situasjon. Men som du sier, er det mange skilsmissebarn som ikke har det så godt som du. Ja, undersøkelser viser at de fleste skilsmissebarn må kjempe med mange flere vanskeligheter enn barn av foreldre som holder sammen. Vårt syn på skilsmisse er basert på noe som Jesus sa: «Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19: 3—9) Vi tror ikke at en familie må velge mellom bare to alternativer — enten å skille seg eller å bo sammen og stadig krangle. Det finnes et ønskelig tredje alternativ — at foreldrene anvender Guds Ords prinsipper i sitt ekteskap, at de uselvisk gjør forandringer og holder sammen, og at de bærer over med hverandre i kjærlighet og på den måten bygger opp en lykkelig, forent familie. — Utgiverne.

Barn som forsvinner

Jeg er ni år. Jeg skriver for å takke for artikkelen «Sønnen min er forsvunnet!». [8. september 1984] Jeg synes vi fikk veldig fine tips om hva vi skulle gjøre. Hele familien vår fikk igjennom artikkelen. Dagen etter ble jeg stoppet på gaten av en fremmed mann i en bil. Han spurte om jeg ville sitte på en tur. Jeg hørte ikke hva han sa, for det regnet, så jeg spurte: «Hva?» Han spurte igjen om jeg ville sitte på en tur, og da svarte jeg: «NEI!» Han fikk et sint uttrykk i ansiktet og kjørte av gårde. Jeg løp hjem og sa det til mor, og hun ringte politiet. Det kom en politimann hjem til oss og bad om en beskrivelse av mannen. Alle vi fortalte det til ble engstelige. Men takk skal dere ha for at dere reddet oss ved hjelp av denne artikkelen i Våkn opp!

A. R., New Jersey, USA