«Er barnet mitt hyperaktivt?»

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

«HELT fra hun var født, sov hun bare noen timer, og søvnen var veldig lett. Hun hadde fryktelige mareritt og skrek mens hun sov, og slo hodet mot veggen. Hun kunne ikke stå stille og ville ikke la oss holde henne eller klemme henne. Om natten kunne hun skrike og sparke i timevis. Legen gav henne flere miksturer til å sove på, men de virket ikke.» Det er moren til Deanne, et barn som blir betegnet som hyperaktivt, som sier dette.a

Hun forteller videre: «Det var helt innlysende at hun var annerledes enn andre, for da hun begynte på skolen, klaget både lærerne og de andre barna. Hun var urolig og veldig aggressiv. Så snart den minste ting gikk galt, fikk hun panikk. Hun tok på alt hun gikk forbi, rev i stykker andre barns tegninger, knuste ting og klorte og kløp. Lærerne beklaget seg over at hun ikke kunne konsentrere seg i mer enn et par minutter om gangen. Når hun var i dårlig humør, var det som om et eller annet inni henne gjorde henne rasende. Hun klorte seg og rev og slet i klærne sine.»

De ordene som er uthevet, beskriver de atferdsmønstre som blir satt i forbindelse med syndromet hyperaktivitet, MBD (liten forstyrrelse i hjernens funksjoner), H-LD (hyperkinetiske lærevansker), SLD (spesielle lærevansker), ADD (problemer med å følge med). «Hyperkinesi» kommer fra nylatin og gresk. Hyper betyr «over-» eller «økt», og kinesis betyr «bevegelse». Det sies at fem prosent av alle barn i skolealderen er berørt av dette problemet, og at tallet i noen områder er så høyt som 35 prosent. Mange bekymrede foreldre spør følgelig: Er barnet MITT hyperaktivt?

Hva er symptomene?

Når du vil finne ut om barnet ditt har dette problemet, kan det være en hjelp for deg å merke deg noen av de typiske symptomene på hyperaktivitet. (Se rammen.) Er barnet stadig rastløst? Slår det hodet mot ting, og kan det ikke holde seg i ro? Har det lett for å gi opp? Er det impulsivt eller ualminnelig klossete? Har det ingen sans for fare? Forstyrrer det stadig andre barn i deres lek uten noen synlig grunn? Har det vondt for å sove, vise hengivenhet eller fullføre arbeidsoppgaver? Har det vanskelig for å konsentrere seg i mer enn noen få minutter? Har det tydelige lærevansker? Oppnår det dårlige resultater på skolen, trass i at dets intelligens er over gjennomsnittet?

Hvis ett eller flere av disse symptomene passer på ditt barn, er det mulig at det er hyperaktivt. Men husk at ingen barn er like. Det finnes også forskjellige grader av hyperaktivitet — noen kan knapt nok merkes, mens andre er alvorlige og lett kjennelige.

Hyperaktivitet? Eller mangel på tukt?

Men før du stempler barnet som hyperaktivt, er det noe du må være oppmerksom på: Foreldrene bør først undersøke om barnets oppførsel skyldes at de har forsømt å tukte det på en konsekvent, bestemt og kjærlig måte. Mange barn blir frustrert, irritable, egne og sinte når de ikke får sin vilje. En av verdens fremste autoriteter på menneskelig atferd har sagt: «Dumhet hører unggutten til; et tuktende ris kan drive den bort.» — Ordspråkene 22: 15.

Men overfor et hyperaktivt barn er det slett ikke sikkert at «et tuktende ris» er løsningen. Det kan faktisk provosere barnet til å oppføre seg enda verre, for som en lege sa: «De har ikke herredømme over sin oppførsel.» Barnets reaksjon på tukt kan følgelig være enda en pekepinn. Moren til et slikt barn forteller: «Andre kom til meg og sa: ’Gutten din har gjort det og det.’ Blant vennene våre var det alminnelig enighet om at han trengte en god omgang juling. For en vits! Den lille stakkaren hadde fått så mye juling at det er rart han overlevde.»

Det ser ut til at hyperaktive barn ikke reagerer på samme måte på tukt som andre barn, enten tukten blir gitt i form av muntlige irettesettelser, nektelser av privilegier eller bokstavelig ris. De gjør det samme om igjen rett etter at de er blitt tuktet. Dette er lett å se hvis foreldrene har flere barn og tukter alle på samme måte. Tukt er derfor ikke nødvendigvis løsningen når det gjelder hyperaktive barn.

Et forslag som kan hjelpe dem som har bare ett barn, til å avgjøre om barnet er hyperaktivt eller bare trenger tukt, er dette: La barnet være en dag hos en annen voksen, kanskje hos en som selv har flere barn, og be vedkommende om ærlig å si sin mening etterpå. Barn som kan være en prøvelse når de er hjemme sammen med moren, kan være forbausende samarbeidsvillige og lydige når de blir anbrakt hos en bestemt, kjærlig venn av familien. Hvis dette gjelder ditt barn, er barnet trolig ikke hyperaktivt. Det kan være at det bare har behov for kjærlig, men bestemt tukt.

Kan kostholdet ha noe å si?

Hvis du likevel mener at barnet kan være hyperkinetisk, etter at du har vurdert spørsmålet om tukt og vært helt ærlig overfor deg selv, kan det være en fordel å forandre barnets kosthold. Noen leger anbefaler det. Denne kostholdsforandringen, som ble lansert av nå avdøde dr. Ben Feingold, er basert på den teorien at hyperaktiviteten er et resultat av at en spiser visse stoffer — noen naturlige, noen kunstige. En antar at disse stoffene påvirker cirka 50 prosent av de hyperaktive. De er nemlig egentlig giftige for noen og forstyrrer visse funksjoner i hjernen som påvirker oppførselen.

Ifølge undersøkelser som dr. Feingold gjorde, finnes disse stoffene i visse frukter og grønnsaker i naturlig tilstand, og de finnes også i farligere doser i mat som er tilsatt kunstig farge og smak. Det anbefales derfor at de som er hyperaktive, får kost som disse stoffene er fjernet fra. Rapporter tyder på at noen foreldre har oppnådd gode resultater ved å følge denne metoden. Dr. Feingold sa imidlertid at bare cirka 50 prosent av hans hyperaktive pasienter ble hjulpet på denne måten.

Kostholdsmetoden ble prøvd på Deanne, som vi fortalte om innledningsvis. Deannes mor forteller: «Vi fikk høre om Feingolds diett for cirka fire år siden. Det var vanskelig å kontrollere resultatene, men vi merket en forskjell. I løpet av det siste året har hun forandret seg merkbart. Hun er mye roligere og kan sitte og lese eller arbeide i en time eller deromkring. Hun kan også leke fint med andre barn, kan konsentrere seg og reagerer ikke så kraftig når noe ikke går som hun hadde ventet. Hun er mer tålmodig.»

Kan sukker ha en virkning?

I forbindelse med kostholdet har det vist seg at barn som har symptomer på hyperaktivitet, for eksempel tretthet, anspenthet, nervøsitet, utmattelse, irritabilitet, følelsesmessig ubalanse og ukontrollert oppførsel, kan lide av hypoglykemi eller lavt blodsukker.b Mangel på glukose blir som oftest tilskrevet et overskudd av insulin, som fjerner glukosen fra blodet raskere enn den kan erstattes. Hjernen er avhengig av å få en konstant forsyning av glukose fra blodet for å funksjonere som den skal. Hypoglykemi gjør hjernen mindre effektiv, med den følge at pasienten oppfører seg unormalt. En sterk trang til melmat og søtsaker kan tyde på at blodsukkeret er lavt.

Folk som lider av hypoglykemi, må ikke bare avstå fra å spise mat som er tilsatt kunstig fargestoff og søtemiddel, men også de fleste former for sukker, særlig rørsukker. Sukker er farlig for en med hypoglykemi, for det får blodsukkeret til å stige plutselig, og det fører til at for mye insulin blir utskilt for å motvirke dette. I en artikkel om «Behandling av lærevansker» sa dr. Man Cott i denne forbindelse: «Blant de forskerne som vurderer barnas ernæringsmessige status, har det vært alminnelig enighet om at deres kost er sukkerrik og består av gotterier, søtsaker og mat som inneholder sukker. Når de ikke får den slags mat lenger, går hyperaktiviteten ned i oppsiktsvekkende grad.» Noen medisinske autoriteter mener derfor at hyperaktive barn ikke bør få mat og drikke med stort sukkerinnhold.

Tenk for eksempel på fire år gamle Beky. Hun var utålmodig, irritabel og oppgitt, særlig ved slutten av dagen. Moren ble anbefalt å gi henne sukkerfri kost. Moren forteller: «Det krever mer av foreldrene enn av barnet. Men gleden ved å ha en tilfreds og rolig datter er anstrengelsene vel verd. Hele familien har gagn av det. Min datters oppførsel ble mye bedre da hun ikke lenger fikk sukker.»

Er forurensningen en årsak?

Det britiske legetidsskriftet The Lancet skriver: «Det er øyensynlig fornuftig å trekke den slutning . . . at et økt blynivå (ikke nødvendigvis så høyt at det er giftig) i lengre tid kan være ansvarlig for den minimale hjerneskade som muligens er til stede i hyperaktivitetssyndromet.» Den senere tids forskning tyder på det.

Forurensning i miljøet, særlig høye konsentrasjoner av bly i atmosfæren som først og fremst skyldes eksos fra tungtrafikk, kan følgelig være en av grunnene til at det stadig blir flere hyperaktive barn i byene.

Kan det som skjer før og under fødselen, forårsake hyperaktivitet?

På noen barn har en spesiell diett ingen virkning. En må prøve å finne en annen forklaring enn den vi allerede har drøftet. Ashley Montagu, som har skrevet boken Life Before Birth, sier om det viktige stadium i livet da et menneskes personlighet blir formet: «Livet begynner ikke ved fødselen, men ved unnfangelsen. Det betyr at det som er i ferd med å utvikle seg til et barn, ikke bare lever i den forstand at det består av levende vev, men også i den forstand at forskjellige ting skjer med det fra det øyeblikk da det blir unnfanget. . . . Begivenheter som finner sted før fødselen, og fosterets reaksjoner på dem, vil påvirke barnet resten av livet.» I de tre første månedene etter unnfangelsen, da de viktigste organene blir dannet, kan morens følelser, for eksempel frykt eller store bekymringer eller det at hun føler seg svært stresset, påvirke barnets fysiske utvikling.

Noen mener at selve fødselsprosessen også kan bidra til at et barn blir hyperaktivt. En forsker skrev: «De farene fosteret møter, når et høydepunkt i de timer fødselsveene varer. Fødselen er for de fleste mennesker den farligste opplevelsen de noen gang blir utsatt for.» En vanskelig og farefull fødselsprosess sammen med hypoksi, en tilstand hvor organismen får for lite oksygen, blir holdt ansvarlig for mer udefinerbare nevrotiske reaksjoner som kan inntreffe senere i livet når et menneske blir utsatt for stort press.

Er så medikamenter løsningen når det gjelder minimal hjerneskade som kan settes i forbindelse med stress før fødselen eller oksygenmangel under fødselen? Det er riktig at stimulerende midler blir brukt for å holde alvorlige tilfelle av hyperaktivitet under kontroll. Med hensyn til bruken av medikamenter ved hyperaktivitet var en gruppe på 15 amerikanske spesialister «enige om at medikamentene ikke ’helbredet’ tilstanden, men at barnet kan bli mer mottagelig for undervisning og veiledning». De trakk imidlertid også den slutning at «stimulerende midler hjelper bare i mellom halvparten og to tredjedeler av de tilfellene hvor de blir brukt». På den annen side sier psykologen James Swanson at 40 prosent av dem som er hyperkinetiske, ikke bør få medikamenter i det hele tatt. Foreldre bør derfor være varsomme med å gå med på en medikamentbehandling som i virkeligheten ikke helbreder tilstanden. Faren til en gutt som ble behandlet med medikamenter i seks måneder før han ble satt på en spesiell diett, sa: «Vi innser nå at medikamentene ikke virket som noen tryllestav når det gjaldt å forbedre Richards evne til å lære. Det som måtte til, var at vi ofret av vår tid for å hjelpe ham.»

Atferdsterapi, som legger vekt på å gi barna oppmuntring, ros og belønning når de når rimelige mål, kan ta mer tid, men også være mer effektivt og av varig verdi. Og det er absolutt nødvendig at det er en hyggelig atmosfære i familien, og at foreldrene er konsekvente. Og det er minst like viktig at foreldrene er oppriktig glad i barnet, for uten kjærlighet vil ingen terapi lykkes.

Hva er så løsningen? Er barnet ditt hyperaktivt? Det kan godt være. Først og fremst må du imidlertid forvisse deg om at barnet ikke bare mangler tukt. Tukt barnet på en bestemt og konsekvent måte og sørg for at det er en kjærlig atmosfære i hjemmet. Forviss deg om at barnet ikke lever på tomme kalorier og spiser mat som er tilsatt kunstig farge eller smak eller har et høyt sukkerinnhold. Hvis dette ikke hjelper, kan det være nødvendig med medisinske undersøkelser for å få avgjort hva som er årsaken til at barnet er hyperaktivt.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 20]

Er barnet hyperaktivt, eller trenger det bare tukt?

[Ramme på side 22]

NOEN SYMPTOMER PÅ HYPERAKTIVITET

1) Rastløs og stadig i bevegelse; som spedbarn gynger barnet stadig kroppen og slår hodet mot ting.

2) Uberegnelig oppførsel; blir lett frustrert; svært krevende.

3) Vanskelig for å falle i søvn; sover lett; har stygge mareritt.

4) Kan ikke konsentrere seg lenge om gangen.

5) Aggressiv; ødelegger ting; vil ta på alt og alle.

6) Gjenstridig, også når det gjelder å fortsette med ting som kan skade det selv; kan gjøre det samme om igjen etter at det er blitt tuktet.

7) Biter negler; plukker på huden og river den opp; klorer seg.

8) Antisosiale tendenser: lyver, stjeler, slåss; er ulydig, innesluttet; bruker grove ord.

9) Har ingen kontroll over sitt atferdsmønster.

(Disse punktene er hentet fra The Feingold Handbook)

[Bilde på side 21]

Stress under svangerskapet og tiden omkring fødselen kan gjøre barnet hyperaktivt