Holder tiden på å løpe ut for denne verden?

FRAMSTÅENDE personer i alle deler av verden trekker den konklusjon at tiden holder på å løpe ut. De kreftene som stadig skyver nasjonene lenger ut mot randen av en atomkrig, oppfatter de som hylende alarmsirener. Faren for et verdensomspennende økonomisk sammenbrudd og de mange formene for dødbringende miljøforurensning gjør dem enda mer bekymret. De har følelsen av at tiden holder på å løpe ut ikke bare for noen få nasjoner, men for hele verden. Hvorfor? Fordi ingen av dem har noen løsninger som virkelig fungerer.

Deres største bekymring er truselen om en atomkrig. I fjor stilte månedsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists «dommedagsklokken» sin fram et minutt — til tre minutter på 12. Dette gjorde de etter råd fra 47 vitenskapsmenn, deriblant 18 nobelprisvinnere. Denne klokken viser hvor nær de tror vi er en kjernefysisk verdensbrann. «Dette er et varselrop,» sier de. «Dommedagsklokken» er nå nærmere 12 enn den har vært på 30 år!

Også andre trusler bidrar til at dette varselropet lyder så kraftig:

● «Atomklubben», som en tidligere trodde omfattet bare seks nasjoner, består nå muligens av ni nasjoner. Professor Daniel Yergin ved Harvard universitet anslår at det i år vil være 40 nasjoner som fremstiller atombomber.

● Muligheten for at det kan bli utkjempet krig i verdensrommet med satellittvåpen som spyr ut ødeleggende laserstråler over jordens overflate, er blitt reell.

● Militærstrateger framsetter nå den fryktelige tanken om å angripe først i håp om å vinne en atomkrig.

Dette gjør folk livredde, for det senker atomkrigsterskelen og øker faren for at det skal inntreffe en kjernefysisk katastrofe ved et uhell.

Kan en atomkrig bli utløst ved et uhell? Harold Freeman, professor ved Massachusetts Institute of Technology, skrev en bok med tittelen «This Is the Way the World Will End — This Is the Way You Will End Unless». Der sier han at det ble registrert 151 varsler om fiendtlige angrep i løpet av de 18 månedene forut for oktober 1980. «Fire av dem resulterte i alarmberedskap for B-52-bombefly og interkontinentale ballistiske raketter som forberedelse til gjengjeldelse,» sier han. «Alle feilene ble rettet på i tide, men noen ganger var det nære på.» Hvor nær? Den 9. november 1979, sier han videre, «var bombefly på vingene i løpet av seks minutter og gjorde klar til motangrep med atomvåpen».

Hvor kan vi søke tilflukt? Finnes det noe sted hvor det er trygt? Nei! En atomkrig som er begrenset til den nordlige halvkule, vil kunne bre et teppe av dødbringende radioaktivt nedfall også ut over den sørlige halvkule eller forårsake en «kjernefysisk vinter» verden over. Alvoret i situasjonen har fått lederne for seks nasjoner — India, Mexico, Tanzania, Sverige, Hellas og Argentina — til å komme med en erklæring som kalles fire kontinenters fredsinitiativ. I den sies det: «I dag er menneskehetens fortsatte eksistens i fare.»

Men ikke så rent få forsøker å stenge frykten ute. De tenker som så at det er lite eller ingenting de kan gjøre med situasjonen, så de forsøker å leve sitt liv som om ingenting kom til å skje. De som har en slik innstilling, unnlater imidlertid å ta en viktig faktor i betraktning. Hvilken faktor er det?

[Ramme/bilder på side 4]

Hvilken framtid har de unge?

Noen unge tror at menneskene virkelig har en framtid. Men mange flere tror at det er for sent å avverge en verdenskatastrofe. «Nå har jeg slått meg til ro med at det sannsynligvis kommer til å bli slutt på alt en gang,» sa en tenåring.

Skepsis til framtiden og forvirring om den har ført til at enkelte har begått selvmord. For lang tid siden skrev en vismann: «Uten åpenbaring kommer folket på villspor.» (Ordspråkene 29: 18) Det er mange unge som ikke har noen pålitelig «åpenbaring» å holde seg til, slik at de kan ha et håp for framtiden. Derfor lever de etter filosofien «la oss spise og drikke, for i morgen dør vi». (1. Korinter 15: 32) Noen tyr til narkotikamisbruk eller løse seksuelle forbindelser, setter kjærlighet til nytelser på førsteplassen og søker tilflukt i en fantasiverden. De vil ha «alt sammen» nå fordi det kanskje aldri vil bli noe «senere». For dem «virker det meningsløst å legge planer, og vanlige moralnormer og idealer virker naive», sier doktorene Beardslee og Mack, to anerkjente psykiatere.a

Det er denne følelsen av håpløshet som har skapt punkerne. Du har kanskje sett dem — de går i underlige klær, har mangefarget hår som er klipt i merkelige fasonger, har sikkerhetsnåler stukket gjennom huden, og menn har øreringer. De drives av en overveldende følelse av å være utelukket og ønsker derfor ikke å ha noe med samfunnet å gjøre. «Noe av det vi gjør, kan kanskje virke sjokkerende,» sa en punker, «men det er bare på denne måten vi kan få sagt at vi ikke er en del av deres gale verden.»

Andre ungdommer som er oppmerksom på truselen om tilintetgjørelse i en atomkrig, er engstelige. Noen voksne kan stenge ute sin frykt for en kjernefysisk utslettelse, men det kan ikke de unge med sin livlige fantasi gjøre. De sier:

● «Jeg har ikke lyst til å gå opp i røk.» — Vanessa, 11 år.

● «Når du først setter deg ned og tenker over det, så blir du redd. Livet ditt henger i en tråd som er festet til en rød knapp, og når noen trykker på den, kommer du til å eksplodere.» — Dexter, 13 år.

● «Jeg har ikke mareritt om selve atomkrigen, men om at det ikke kommer til å være noe igjen etterpå.» — Stacey, 14 år.

Andre tenåringer igjen, som riktignok er opptatt av det som skjer, er derimot ikke engstelige. De ser optimistisk på framtiden.

● «Ja, jeg har en framtid.» — Pam, 17 år.

● «Det kan ikke komme noe kjernefysisk ragnarokk.» — Oliver, 17 år.

● «Jeg har ikke den frykten.» — Dashunta, 18 år.

● «Jeg har håp om å få leve. Jeg er glad for at jeg har denne kunnskapen.» — Elizabeth, 15 år.

Hvorfor har disse ungdommene en slik tillit? Hvilken kunnskap er det de har? De har kunnskap om Bibelen og dens profetier, og dermed vet de hvorfor tiden holder på å løpe ut for denne verden.

[Fotnote]