Hvordan du kan takle prisstigningen

Husmødre verden over erfarer at prisene stiger, og ofte at kjøpekraften blir mindre. Hvordan takler de dette?

Denne artikkelen fra Den dominikanske republikken viser hvordan noen husmødre i dette karibiske landet løser problemet

«VI HAR forandret livsstil siden sist du var her,» sa min venninne, som jeg ikke hadde sett på en tid. «Siden prisene stadig blir høyere og det kommer mindre penger inn, kunne vi ganske enkelt ikke fortsette å leve slik som før.»

Det er naturligvis mange familier rundt om i verden som har erfart dette. Fjernsynet, aviser og tidsskrifter presenterer daglig statistikker over den økonomiske situasjon — statistikker som stadig forandrer seg, men som sjelden viser forbedringer. De vitner om inflasjon alle steder og viser også hvilke problemer som oppstår på grunn av stor arbeidsløshet og synkende konjunkturer.

Mange av oss husmødre er ikke altfor interessert i statistikker. Men vi er interessert i å skjøtte hjemmet og familien. Vi vil at barna våre skal få riktig kost, og at de skal få en god utdannelse. Vi vil at de skal få tilbørlig legetilsyn og ha et skikkelig sted å bo. Med dette i tankene var jeg interessert i å få høre hvilke forandringer min venninne hadde foretatt for å mestre situasjonen.

Planlegg innkjøpene og sløs ikke

Hun forklarte: «For det første har vi forandret spisevaner. En tid spiste vi bare det fineste som kunne skaffes, uten å tenke noe særlig på hvor mye det kostet. Men nå begynner vi å bli vant til å unnvære kjøtt en eller to dager i uken. Måltidene er ikke lenger så variert eller så store som før. Jeg har kort sagt lært å sløse mindre og å være mer økonomisk. Jeg handler der hvor prisene er gunstigst.

For det andre,» fortsatte hun, «har vi lært å være forsiktigere med klærne. Før vi kjøper noe nytt, spør vi oss selv: Er det egentlig nødvendig? Vil det fort gå av mote? Hvis vi kjøper det, tar vi vare på det, slik at det vil holde lenge. Jeg tror at de økonomiske problemene har lært oss å sette større pris på de tingene vi har.»

«Det du har erfart, er ikke uvanlig», sa jeg. «For ikke så lenge siden fortalte en student at siden faren hennes døde for noen år siden, hadde moren hennes måtte arbeide som kokk for å forsørge familien. Hun sa: ’Når jeg ser hvor hardt mor arbeider for å forsørge oss, orker jeg ikke å se at noe går til spille. Jeg sørger for at vi bare lager så mye mat at hver enkelt får akkurat det han trenger, slik at det ikke blir noe til overs som må kastes. Når mor kommer hjem med lønningen, vet hun nøyaktig hva pengene må gå til, og det er ikke noe til overs til ekstra utgifter.’»

«Ja,» sa min venninne, «det er viktig å føre nøye regnskap med utgiftene hvis du ikke skal komme i vanskeligheter. Jeg kjenner et ungt ektepar som har en svært liten inntekt. Når lønningen blir utbetalt, setter de seg sammen og legger først til side pengene til husleie og andre faste utgifter. Den neste delen går til de matvarer og rengjøringsmidler som de kan kjøpe inn en gang i måneden, og resten er det de kan bruke på ting som blir kjøpt daglig. Selv om inntekten er liten, legger de til side én eller to pesos til fremme av det bibelske undervisningsarbeidet som Jehovas vitner utfører verden over. Det er ganske overraskende hvor godt de klarer seg.»

«God planlegging og godt samarbeid er viktig,» tilføyde jeg. «Men tenk deg hvordan hele opplegget ville gå i vasken hvis det gikk mange penger til røkning, drikking og spill om penger — laster som gjør at mange familier får økonomiske problemer.»

Unngå laster

Jeg nevnte et eksempel for å illustrere hva jeg mente: «Det var slik Ana hadde det. For noen år siden bodde hun, mannen hennes og barna på ett rom. Det eneste møbel hun eide, var en seng. Mannen hennes er en dyktig mekaniker, men alle de pengene han gav Ana, og også de hun kunne skaffe seg selv, gikk til spill og sigaretter. Minst 14 pesos i uken gikk til lotteriet. Mer forsvant på bingo, og hun kan ikke engang huske hvor mye hun brukte på sigaretter. Det var aldri en centavo igjen til å kjøpe noe til barna. De måtte nøye seg med de klærne og den maten som naboene gav dem. Anspenthet og nervøsitet førte til bitter krangling med dem hun spilte sammen med, og hun var absolutt ingen god venn for mannen og barna.

Så begynte Ana å studere sammen med Jehovas vitner, og gjett om livet hennes ble forandret! Hun innså snart at muligheten for å oppnå en bedre tilværelse ikke var avhengig av at hun vant i lotteriet, men av at hun gikk inn for å komme i et nært personlig forhold til sin Skaper. Etter hvert som hun fikk større kunnskap, forandret hun personlighet. Nå har familien et beskjedent hjem i et leid hus, og de pengene som en gang ble brukt til spill og sigaretter, går nå til mat og klær. I stedet for at Ana stadig krangler med mannen sin om å få flere penger, hjelper hun selv til med økonomien ved å drive en liten skjønnhetssalong bak huset. Hun har tid til å være sammen med mannen og barna, til å overvære kristne møter og til å dele det gode budskap som forandret livet hennes, med andre.»

«Mannen hennes må være glad for at hun har forandret seg,» mente min venninne, «og barna også, men jeg lurer på hvordan det går med alle de kvinnene i dette landet som må ta opp kampen alene. Hvordan kan de overhodet klare seg nå som prisene er så høye? Det er mange kvinner som sitter alene igjen med barna fordi mannen har reist fra dem, eller fordi de er skilt eller er blitt enke. Hva kan de gjøre?»

«Det er mange som i virkeligheten ikke har det så bra,» svarte jeg. «De eksisterer bare; de lever av den hjelpen de får av naboer og slektninger. Det minner meg om sist jeg så Dominga. Jeg spurte henne om hva kvinnene i byen der hun bor, gjør med de høye prisene, og hun svarte: ’De klager.’ Heldigvis har vi mange eksempler på kvinner som tar initiativet til å hjelpe seg selv.»

Benytt deg av det du vet

«Et typisk eksempel er Juana,» fortsatte jeg. «Hun bor i nærheten sammen med de to barna sine, som er i tenårene. Hun fortalte meg at selv om hun bor hos moren sin, var hun svært fortvilt. Hvordan skulle hun greie utgiftene til barnas utdannelse, deres skoleavgift, bøker og klær i tillegg til den maten de trengte? Hun måtte finne seg en jobb. Men hvor? Hva slags jobb? Det er enda vanskeligere å få seg en jobb i småbyene og landsbyene enn i de større byene, og hun har ingen spesiell utdannelse. Men hun kan vaske og stryke, så hun lette etter noen som trengte hjelp til dette. Dermed er hun blitt i stand til å lette den økonomiske byrden.»

«Så det vi kan lære av det, er: Benytt deg av den utdannelse eller den kunnskap du måtte ha, og som andre kan ha nytte av,» sa min venninne.

«Det er riktig,» sa jeg. «Mange kvinner lever av å sy klær. Andre hekler borduker, lunsjbrikker og stolryggskånere og får flere bestillinger enn det de kan effektuere. Noen steder har det vært lønnsomt å undervise i dette og andre former for håndarbeid. En utstillingsmonter med sydde småartikler eller med skjønnhetsmidler forvandler mange rom som ligger ut mot gaten, til butikker, og et bord med grønnsaker i døråpningen kan bli et lite torg.

Noen kvinner tjener penger på å gjøre innkjøp for andre. Jeg vet for eksempel om en som har en kundekrets av kontordamer. Hun kjøper klær, vesker eller sko og leverer varene til kontorene. Hun handler i bestemte forretninger som gir henne spesielle priser, og jentene er glad for å slippe bryderiet med å gå i butikker i fritiden. En behagelig personlighet og evne til å ha for hånden det folk vil ha, hjelper en til å lykkes hvis en drister seg til å forsøke dette.»

Atspredelser

«Underholdningsbransjen er også blitt berørt av de stigende kostnadene. Har dere vært nødt til å foreta noen forandringer når det gjelder atspredelser?» spurte jeg.

«Det er sikkert og visst,» svarte hun bestemt. «Du husker sikkert hvor ofte vi gikk på kino og forskjellige forestillinger og show som ble presentert på nasjonalteatret eller på stadionet. Vi har virkelig skåret ned på alt dette. Dessuten ble det stadig vanskeligere å finne filmer vi kunne se på sammen som en familie.»

«Så hva gjør dere da for å koble av?» spurte jeg.

«Det vi liker best, er å dra til dyreparken eller den botaniske hage,» svarte hun, «men ofte tilbringer vi ganske enkelt kveldene sammen med å fortelle opplevelser, leke og spille forskjellige spill og så videre. Vi har begynt å glede oss over hverandres selskap og være interessert i hverandres aktiviteter. Å besøke andre kristne familier har også beriket vårt liv.»

Så måtte jeg gå, men da vi tok farvel, tenkte jeg på den samtalen vi nettopp hadde hatt. Hva er det som best kan hjelpe en til å takle prisstigningen? Jeg kom fram til ett svar: Mens vi husmødre kan finne på mye for å spare penger og øke inntekten, er det det at vi selv har positiv innstilling, som teller aller mest. — Innsendt.