Åndelig hunger i Nigeria?

«GÅR det nedover med religionen?» Dette spørsmålet ble reist i en avisartikkel. Noen har kanskje vanskelig for å ta et slikt spørsmål alvorlig, særlig hvis det er bra oppslutning om kirkene der en bor. En trenger imidlertid ikke å bla gjennom så mange aviser og blad før en får opp øynene. Bladet Time sa for eksempel: «Den en gang så mektige og nå så liberale protestantiske kirke i De forente stater synes å ligge i dødvanne.» Dette er nokså typisk for det massemediene sier om religion nå for tiden.

’Men hvordan er det i resten av verden?’ spør du kanskje. ’Har religionen de samme problemene i andre land?’ Ja, absolutt. Vi kan for eksempel se på de problemene som kirkene i det ressursrike Nigeria opplever. Situasjonen der vil hjelpe deg til å forstå at kirkene har fått problemer i hele verden.

Tilhengere, men ikke kristne

Om lag en tredjedel av alle innbyggerne i Nigeria hevder at de er kristne. Og kristenhetens misjonærer har arbeidet lenge og hardt for å oppnå denne store oppslutningen. Bladet Time sa: «Det overrasker og rører fortsatt afrikanerne å se misjonærenes villighet til å arbeide i innlandet, hjelpe til med å grave brønner, lære folk å lese og skrive, skaffe til veie sekker med korn når det er hungersnød, og sette livet på spill for å forsøke å helbrede de syke.»

Slike bedrifter er nok rosverdige, men samtidig må det tilføyes at kirkene helt fra starten av har skaffet seg tilhengere ved å dekke folks materielle behov — ikke ved å stimulere folks åndelige appetitt. (Matteus 5: 3, NW) Kirkene har derfor fått mange tilhengere, men det betyr ikke nødvendigvis at de har fått dem til å bli kristne. The World Book Encyclopedia sa at mange navnkristne ganske enkelt «blander kristne eller muslimske religiøse skikker med tradisjonsbunden [ikke-kristen] lære». Kristenhetens misjonærer har dessverre oversett den kjensgjerning at afrikanerne ofte er mottagelig for selve budskapet i Bibelen — uten at det er ledsaget av sosialt hjelpearbeid. Ikke desto mindre tror noen at det arbeid kristenhetens misjonærer har utført, har forhindret muhammedanismen i å skylle innover det afrikanske kontinentet, slik noen hadde forutsagt at den ville.

Kirkene har imidlertid ikke vært fornøyd med bare å omvende nigerianerne. Mange prester ser det nå som sin hellige plikt å arbeide aktivt for politiske forandringer. Lagos-avisen Daily Times sa for eksempel i nummeret for 8. oktober 1982: «Patriarken for metodistkirken i Nigeria, dr. Bolaji Idowu, sa i Ibadan i går at kirken hadde rett til å ta del i politikken, om ikke annet, så for å lede den mot rettferdighet . . . dr. Idowu la vekt på at kirken ikke kunne holde seg borte fra politikken, for den hadde plikt til både å forkynne evangeliet og å få kvinner og menn til å engasjere seg i politikk.»

Det er ikke bare metodistkirken som har engasjert seg i politikken. I New Nigerian for 12. januar 1981 stod det: «Den katolske biskopen i Ogoja, dr. Joseph Edra Ukpo, har forlangt at regjeringen skal opprette et departement for religiøse anliggender.» Hva er årsaken til det? Artikkelen fortsetter med å vise til at noen prester følte at «tiden nå var inne til at regjeringen fikk et nærmere samarbeid med alle de religiøse organisasjonene».

Men hvilken virkning har dette hatt på kirken og dens medlemmer?

Baksmellet

Kirkene blir nå advart mot sitt politiske engasjement. Én skribent sa at selv om kirkene «gir inntrykk av at de har en lovformelig anerkjent rolle å spille i statens anliggender», har de i virkeligheten «ikke noen slik rolle». Han sa videre at det ikke er «til deres eget beste» å «få for nær kontakt med staten, slik de har nå. Det er stor sannsynlighet for at de en dag oppdager at staten har overtatt oppgaven med å utvelge biskoper . . . for dem».

I en tale som guvernøren Bola Ige holdt på en anglikansk synode, beklaget han seg på lignende måte over at kirkene betrakter sin grunnlovfestede religionsfrihet som «frihet til å påtvinge staten sine egne bestemte religiøse og partisanske oppfatninger ved å late som om de ønsker å ivareta hjordens interesser». Han oppfordret derfor kirkelederne til å holde seg til sin «evangeliseringsoppgave» i stedet for å drive politisk virksomhet.

Åndelig forfall

Ser det ut til at kirkene nå har tenkt å begynne å forkynne evangeliet? Ikke ifølge det bilde kirkeledere og andre tegner av kirkens åndelige tilstand.

«Presteskapet har sviktet, og lekfolket har hatt et åndelig sammenbrudd,» sa presten James Jide Adesoh i en artikkel i Daily Times for 7. september 1982. «Partiskhet, stammekultur og lokalpatriotisme herjer som en smittsom sykdom i kirkene i dag,» sa han videre. Formannen for et anglikansk sogneråd skrev noe tilsvarende i en rapport: «Det er de øverste lederne for kirken som er skyld i at normen for kristen religion har sunket. De tillot å la kjærligheten til penger overskygge Guds ånd.»

I et slikt åndelig tomrom er moralsk forderv uunngåelig. En åpenhjertig prest sa: «Innenfor den nigerianske kirke finner vi eldste som begår ekteskapsbrudd og etterpå peker på kong Salomo og sier at han hadde mange kjærlighetsaffærer, men likevel elsket Gud ham og velsignet ham. . . . I Nigeria finner vi ærverdige herrer som beskytter seg med trylleord og amuletter i Guds kirke!» En nigeriansk guvernør hevdet til og med at «økningen i kriminaliteten i Nigeria skyldes at de religiøse organisasjonene ikke praktiserer det de forkynner».

Forfallet innen kirken er blitt så omfattende at en journalist skrev at «det ser ut til at evangeliseringen er blitt skjøvet i bakgrunnen og at Satan er den eneste som er aktiv i kirkene våre og i nasjonen vår». Det er ikke rart at en nigeriansk avis stilte det spørsmålet som denne artikkelen åpnet med: «Går det nedover med religionen?»

Hjelpearbeid mot hunger

De problemene som kirken i Nigeria opplever, er typisk for verdens religioner. De har ikke klart å stille folks åndelige hunger. De har fremmet materialismen og drevet med politikk i stedet for å lære folk om Guds Ord. Dette kommer imidlertid ikke som noen overraskelse for dem som studerer Bibelen. Den forutsa for lenge siden: «Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord.» (Amos 8: 11) Det er imidlertid ikke alle som lider en slik åndelig hunger.

Tusenvis av nigerianere som virkelig «hungrer og tørster etter rettferdigheten», er blitt hjulpet av Jehovas vitner og er blitt ’mettet’ åndelig sett. (Matteus 5: 6) ’Men hva er det som gjør Jehovas vitner annerledes enn de andre religionene?’ spør du kanskje. For det første tar de alvorlig Jesu påbud om ’ikke å være av verden’. (Johannes 17: 14) Dette betyr at de ikke deltar i politikk. I stedet konsentrerer de seg om å forkynne «evangeliet om riket». (Matteus 24: 14) I stedet for å støtte sosiale hjelpeprogrammer viser de til det sikre håp om Guds kommende regjering. Den siste rapporten fra Nigeria viser at det gjennomsnittlig er 108 425 som deler dette oppmuntrende håpet med andre.

Det er nok så at kirkelederne har kritisert Jehovas vitner. Men ironisk nok kritiserer de dem fordi de nekter å delta i politikk, som jo nettopp har vært årsak til problemene innen kirken. Jehovas vitner har inntatt en nøytral holdning, og de er derfor blitt spart for slike omveltninger som nå finner sted innen Nigerias kirker.

Vi oppfordrer deg derfor til å få dekket ditt behov for åndelig føde ved å studere Bibelen grundig sammen med dem som er Kristi sanne disipler. Livet ditt vil da kunne bli langt mer tilfredsstillende, for «gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer». — 1. Timoteus 4: 8.

[Uthevet tekst på side 26]

Kristenhetens misjonærer har vunnet mange tilhengere gjennom sine sosiale hjelpeprogrammer — ikke gjennom undervisning fra Guds Ord

[Bilde på side 27]

Jehovas vitner har stilt folks åndelige hunger ved å gjøre dem kjent med Bibelens håp om Guds regjering