Kirkesamfunnene i Nigeria — hvor er deres innflytelse på moralen?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nigeria

EN REPRESENTANT for regjeringen i Nigeria sa til noen religiøse ledere: «Dere har mistet [deres] grep på deres medlemmer.» Han siktet til den bølge av forbrytelser og umoralsk oppførsel fra mange kirkemedlemmers side som nå skyller over landet.

Denne regjeringsrepresentanten sa også: «Folk har begynt å tilbe en ny gud — materialismen . . . ett og et kvart århundre med kristendom har ikke gjort oss sterkere i troen.» En universitetsstudent sa at det sosiale klima i Nigeria var preget av en «skrikende mangel på respekt for lov og orden».

Dette sosiale klima gjenspeiler seg blant de unge. De religiøse lederne legger skylden for dette på det forhold at det ikke blir gitt religionsundervisning i skolene. Mangelen på disiplin er imidlertid mer påfallende blant de voksne enn blant de unge. Lærere blir ofte anklaget for å forlede elevene til å gjøre seg skyldige i umoral. Foreldre blir anklaget for ikke å gi barna sine opplæring og for ikke å sette et rett eksempel for dem. Mange av disse voksne fikk i sin tid opplæring i kirkelige skoler.

Avisen Sunday Chronicle sa: «Det var en tid da den religiøse undervisning ble tatt alvorlig. . . . De undersøkelser som er blitt foretatt i den senere tid, synes imidlertid å vise at de som har gått ut av misjonærskolene, etterpå ikke virkelig praktiserer det de har lært.»

Denne redusering av kirkesamfunnenes innflytelse er noe som har gjort seg gjeldende i den senere tid. Hva er grunnen til det?

Klimaet i kirkesamfunnene

Mange legger skylden på de religiøse lederne. En korrespondent i avisen Sunday Statesman sa at presteskapet hadde «forlatt de tradisjonelle normer for oppførsel som skriver seg fra den store Lærer,» og syntes «å ha større kjærlighet til verden enn til sin gjerning». «Selv om de preker om Gud,» sa en universitetsprofessor, «har de stort sett forlatt ham i sin jakt etter materielle ting.» Den nå avgåtte anglikanske biskopen Kale innrømmet også at «ikke alle kirkens ledere har vernet om . . . de prinsipper som har med de kristne normer og et kristent liv å gjøre».

Så har vi dette at kirkesamfunnene blander seg i politikk. Ledende politikere har kritisert kirkesamfunnene fordi de «blander religion og politikk». I 1979 minnet Nigerias daværende statsoverhode de religiøse ledere om de dårlige resultater det fikk når de «åpent oppmuntret» til de politiske konflikter som forårsaket den nigerianske borgerkrig som ble utkjempet i 1967—1969. Med tanke på den samme krigen uttalte en lederartikkel i avisen Sunday Chronicle seg om «den skade politisk religion kan gjøre».

Denne lederartikkelen pekte også på hvordan kirkesamfunnene på en annen måte har misbrukt sin politiske innflytelse. Den siktet til deres forskjellige krav «om forbud mot visse religiøse sekter». Kirkesamfunnene bruker således sin politiske innflytelse mot andre religionssamfunn, ofte i tilknytning til nasjonalisme. Og i en melding i avisen Evening Times stod det: «Av alle de religiøse sekter som virker i Afrika, er det Jehovas vitner som har vært hardest rammet [av forfølgelse].»

Dertil kommer den uenighet som gjør seg gjeldende innen de forskjellige religiøse grupper. Gang på gang hører en om stridigheter mellom de forskjellige fraksjoner innen kirkesamfunnene. Noen grupper bryter ut og danner sine egne religiøse samfunn. Andre vender seg til hedendommen eller til ateistiske filosofier.

Mangel på bibelkunnskap

Den virkelige grunnen til alt dette er kanskje mangel på bibelsk undervisning. Den anglikanske erkebiskopen i Nigeria innrømmet at de som hadde avlagt universitetseksamen, hadde ’liten kjennskap til de grunnleggende læresetninger i sin religion’. En annen prest bemerket at «mange av de troende som har en høy verdslig utdannelse . . . vet svært lite eller ingenting om Bibelen».

Det er nok så at forskjellige religionssamfunn driver skoler. Men den religiøse undervisningen ved disse skolene har ikke brakt gode resultater.

Hvordan ville det være om det ble gitt undervisning i kristne moralnormer i kirkene? Det er nettopp dette gudstjenestene mangler mest. Vanligvis blir et skriftsted ganske enkelt lest som en innledning til en preken med et sosialt eller politisk budskap. Det sier seg selv at hvis prekenene er politisk orientert og gudstjenestene er preget av ritualer og lite instruktive, vil den moralske innflytelse bli liten. De kristne menigheter bør ikke være sentrer for politisk indoktrinering eller for undervisning i ubibelske læresetninger, men for moralsk opplæring, undervisning i en kristen levemåte og bibelstudium. Heldigvis finnes det menigheter som oppfyller disse kravene.

Hva med Jehovas vitner?

La oss undersøke den moralske innflytelse Jehovas vitner øver. Lever de opp til Bibelens krav?

MORAL: Bibelen sier at de kristne ikke må følge en fordervet, umoralsk handlemåte eller ha en udisiplinert oppførsel. (1. Kor. 6: 9—11; Ef. 4: 25—32; 5: 3—12) Selv om Jehovas vitner også blir utsatt for de forskjellige former for press som gjør seg gjeldende nå i de «siste dager», bestreber de seg på å unngå å følge en feilaktig handlemåte. (2. Tim. 3: 1—5) De som handler galt, blir hjulpet til å foreta en forandring, slik at de kan komme i harmoni med Guds lover. Men de som fortsetter å ha en ukristen oppførsel, blir utstøtt av menigheten. (Gal. 6: 1; 1. Kor. 5: 11, 13) Sosiologen Bryan Wilson bemerket at de afrikanske vitnene «på en enestående måte [har] lykkes . . . å få sine tilhengere til å følge høye moralnormer og utvise selvdisiplin».

Selv forbrytere har lagt merke til dette. Da en gruppe fanger i Warri inviterte Jehovas vitner til å besøke dem i fengslet, sa de: «Vi tilhører forskjellige kirkesamfunn, men vi er ikke blitt hjulpet til å utvikle en god karakter. Vi har sett at Jehovas vitner er annerledes. Det finnes ikke noen av dem her i fengslet. Vi vil at dere skal gi oss noe av den medisinen som gjør deres folk til så bra mennesker.» Det ble vist dem at det er Bibelen, ikke en eller annen «medisin», som er årsak til denne forandringen. Det ble derfor satt i gang en bibelstudiegruppe i fengslet.

Mange av dem som er blitt løslatt fra fengslet, har begynt å komme sammen med menighetene i Warri. Andre har bedt om å få et anbefalingsbrev for å kunne ha det å vise for menighetene i deres landsbyer. De underviser nå andre med tanke på at de skal bli kristne. Fengselsmyndighetene setter pris på den hjelp som er blitt gitt til disse mennene, og som har ført til at deres oppførsel er blitt forandret.

POLITIKK: Bibelen sier at Kristi rike «ikke [er] av denne verden». Den som blir verdens venn, blir kalt «Guds fiende». (Joh. 18: 36; 15: 19; Jak. 4: 4) Men mange religiøse ledere er ikke enige i det Guds Ord sier.

En prest sa at det at Jehovas vitner nekter å bli innblandet i politikk, gjør dem «til fiender av nasjonen». Men de politiske lederne har fordømt presteskapet, ikke Jehovas vitner, fordi de blander seg opp i politikk.

Slike uttalelser fra presteskapets side viser at Jehovas vitner følger Bibelens veiledning. Deres nøytralitet i politiske og militære spørsmål har dessuten gjort dem til stabile og pålitelige borgere hvor de enn bor.

SOSIALE OG RELIGIØSE AKTIVITETER: Bibelen sier at en «gudstjeneste som er ren og feilfri», består i «å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden». — Jak. 1: 27.

Jehovas vitner hjelper andre mennesker ved å dekke deres materielle behov uten å høste økonomisk utbytte av det. Men de legger større vekt på å dekke deres åndelige behov og på å delta i det evangeliseringsarbeid som Jesus har gitt de kristne i oppdrag å utføre. De går ut for å gjøre «disipler av mennesker av alle nasjoner . . . og lærer dem å holde» alle Jesu befalinger. (Matt. 28: 19. 20, NW) Dette gjør inntrykk på folk. Presten David J. Usen sa, samtidig som han hevdet at Jehovas vitner ikke er kristne, at de følger Kristi veiledning. Han oppfordret kirkesamfunnenes medlemmer til å etterligne dem.

Usen sa at det «store flertall av de kristne og av de kristne kirkesamfunn står på stedet hvil i sitt liv og med hensyn til forkynnelsen», mens enhver «ærlig person som noen gang har vært i kontakt med vitnene, må bli imponert av deres nidkjærhet» når det gjelder å gå ut til folk og forkynne «Bibelen og dens budskap». Han sa at kirkemedlemmene «burde merke seg den vekt vitnene legger på studiesirkler, som er det som har frembrakt deres velunderrettede tilhengere».

Det Jehovas vitner legger størst vekt på når de samles til møter og i sine hjem, er den bibelske undervisning. Dette og den offentlige forkynnervirksomhet de deltar i, gjør at de øver en god innflytelse i familien, i menighetene og i samfunnet. Dette er bemerkelsesverdig i betraktning av at folk i dag «elsker lystene høyere enn Gud» og «i det ytre har . . . gudsfrykt, men . . . fornekter dens kraft». — 2. Tim. 3: 4, 5.

Jehovas vitner av alle samfunnslag er klar over at det er det at de går inn for å holde seg til Bibelen, som forhindrer at verdslige vaner og levemåter trenger inn i deres menigheter. Et ungt vitne som er geolog, sa om de årene da hun gikk på gymnaset: «Selv om jeg ønsket å være sammen med de verdslige ungdommene når de holdt på med forskjellige aktiviteter, var sannheten i mitt hjerte. Dette forhindret meg i å gjøre det som de andre gjorde, og som jeg trodde at jeg ønsket å gjøre. Når jeg fikk anledning til å delta i disse aktivitetene, ble jeg klar over at jeg ikke virkelig ønsket å gjøre det. Jeg fortsatte å ta imot undervisning på menighetens møter, og dette tjente som en beskyttelse for meg.»

Jehovas vitner vil med glede hjelpe alle som ønsker å praktisere Bibelens kristendom. Vi vil oppfordre deg til å sette deg i forbindelse med dem der hvor du bor, eller til å skrive til dette bladets kontor i Oslo. Det kan føre til at du begynner å følge en levemåte som virkelig vil øve en god innflytelse.

[Uthevet tekst på side 18]

’Det gudstjenestene mangler mest, er undervisning i kristne moralnormer’

[Uthevet tekst på side 19]

«Gi oss noe av den medisinen som gjør deres folk til så bra mennesker»