Gjenforent etter mange års atskillelse

— Fortalt av In-Bok Kim i Korea

’DET er som å ønske noen velkommen tilbake fra døden!’ Denne tanken fór flere ganger gjennom hodet mitt da jeg omfavnet den yngre søsteren min, In-Soon, som jeg i over 30 år hadde trodd var død. Overveldet av følelser gråt vi begge som små barn, ja, som de små barn vi var da vi sist så hverandre.

Årsaken til at vi ble gjenforent, var et program som det koreanske kringkastingsselskapet stod bak. Over 11 000 familiemedlemmer som var blitt borte fra hverandre for lenge siden, ble gjenforent på denne måten. Men før jeg forteller hvordan søsteren min og jeg ble gjenforent, har jeg lyst til å fortelle om de tragiske begivenhetene som førte til at vi og millioner av andre koreanere mistet kontakten med hverandre.

Minner fra barndommen

Jeg ble født i havnebyen Inchon i Korea i 1936. Jeg var den nest eldste av tre barn, og jeg hadde en lykkelig barndom. Så rammet tragedien oss plutselig. Det året jeg fylte ni, døde mor. Året etter døde også far. Med ett var vi foreldreløse. På det tidspunktet hadde den eldste søsteren vår giftet seg. Det ble derfor besluttet at In-Soon og jeg skulle reise til henne og mannen hennes og bo hos dem. Vi flyttet og begynte å tilpasse oss det nye livet vårt så godt vi kunne.

En dag da jeg kom hjem fra skolen, fikk jeg beskjed om at In-Soon var blitt sendt bort. Hun skulle bo hos noen slektninger av svogeren min i en by inne i landet. Dette var et fryktelig hardt slag for en 13-åring. Foreldrene mine var blitt tatt fra meg, og nå var In-Soon borte. Den andre søsteren min trøstet meg og lovte at så snart forholdene ble litt mer stabile, kunne vi dra på besøk hos hverandre. Helt fra den dagen lengtet jeg etter det øyeblikket da jeg skulle få være sammen med lillesøsteren min igjen. Men det skulle komme til å gå lang tid før det skjedde — 33 år, for å være helt nøyaktig. Noen få måneder senere, i juni 1950, brøt nemlig Koreakrigen ut.

Krigens ødeleggelser

Alle led fryktelige tap på grunn av krigen. Kampene mellom nord og sør forårsaket ødeleggelser i hele landet. Om lag én million sivile ble drept i Sør-Korea. Det er et betydelig tap for et land med 20 millioner innbyggere, som Sør-Korea hadde på den tiden. Byer og landsbyer ble ødelagt. Hele familier ble utslettet. Menn, hustruer, foreldre, barn, brødre og søstre kom bort fra hverandre. Hele samfunnet gikk i oppløsning.

Vi fikk også merke krigens ødeleggelser. Gjennom noen slektninger fikk vi vite at In-Soon og hele den familien hun hadde bodd hos, var drept. Senere fikk jeg høre at In-Soon ironisk nok også hadde fått vite at jeg var blitt drept. En av naboene våre som hadde flyktet fra området, hadde fortalt henne at jeg var blitt drept da den båten vi flyktet i, ble sprengt i luften. I 33 år hadde vi derfor begge trodd at den andre var død.

Forandringer etter krigen

I juli 1953 sluttet krigen uten at en hadde kommet fram til noen løsning. Landet forsøkte å komme seg på fote igjen. Jeg bodde på et barnehjem i et og et halvt år, inntil en rik forretningsmann tok seg av meg. Han ville lære meg opp til å lede forretningen sin. Jeg gjorde det bra på skolen, og min framtid så lovende ut. Likevel plaget tankene meg hele tiden. «Hvorfor er det så mange som lider i verden?» tenkte jeg ofte. «Hvis det finnes en Gud, hvorfor tillater han da kriger og den slags? Hva er meningen med alt sammen?»

Ikke lenge etter, mens jeg fortsatt gikk på skolen, fikk jeg besøk av Jehovas vitner, og jeg begynte å studere Bibelen. Det var som om mitt sinn og mitt hjerte begynte å bli opplyst. Nå hadde jeg endelig funnet svarene på spørsmålene mine. Jeg lærte ut fra Bibelen hva som er årsaken til krigene og alle lidelsene, og jeg fikk også vite løsningen, som er nær. Dette satte en stopper for planene mine om en karriere som forretningsmann. Jeg var nå fast bestemt på å tjene Jehova, den Gud som gir trøst. Jeg gjorde raske fremskritt, og snart innviet jeg meg og ble døpt. Da jeg var 20 år gammel, utnevnte Selskapet Vakttårnet meg til spesialpioner, heltidsforkynner.

Min første tildeling var i det området hvor søsteren min hadde bodd da krigen brøt ut. Jeg gjorde meg store anstrengelser for å finne henne, men det var ingen som visste noe om familien. Jeg ble enda mer overbevist om at hun måtte være død. Det var så mange som hadde mistet sine kjære under krigen. Jeg måtte også se kjensgjerningene i øynene.

Millioner av mennesker i Korea har opplevd det samme som jeg. Gjennom mange år har de på forskjellige måter forsøkt å finne sine savnede familiemedlemmer, men med dårlige resultater. Oppslag i avisene eller kunngjøringer i radioen viste seg å ha liten virkning. En av årsakene til det er at krigen lammet landets kommunikasjonslinjer og transportsystemer. Det er først i de senere årene at de er blitt gjenoppbygd. En annen årsak er at det bare finnes 258 etternavn i Sør-Korea, som nå har en befolkning på over 40 millioner. Over halvparten av innbyggerne har et av de fem vanligste etternavnene — Kim, Lee, Park, Choi og Chung — og mange av dem har også samme fornavn.

Et helt spesielt TV-program

For ikke lenge siden gikk en imidlertid i gang med noe nytt — et program der en gjorde bruk av fjernsynet og av datateknologi. Det begynte med at det koreanske kringkastingsselskapet sendte en dokumentarfilm om Koreakrigen. Et to timer langt program som viste klipp av familier som hadde kommet bort fra hverandre, førte helt uventet til en slik flom av forespørsler fra seere at en måtte kjøre det samme programmet i 20 timer den første dagen. Deretter gikk programmet i 14 timer om dagen hele den neste uken, og til slutt ble det sendt hver uke i omkring fem måneder.

De som etterlyste forsvunne slektninger, kontaktet TV-stasjonen. Deretter fikk de tildelt et nummer og fikk oppgitt en dato da de skulle stå fram på TV. I mellomtiden ble en datamaskin matet med navnet deres og andre detaljer for å se om de stemte med opplysninger andre hadde gitt om savnede slektninger. Hvis ikke dette gav resultater, stod de fram på TV. Alle stod fram på TV-skjermen med en stor plakat som viste det tildelte nummeret og navnet deres, navnet eller navnene på den eller dem som var savnet, navnet på hjemstedet, navnet på foreldre og andre detaljer de kunne huske.

Programmet ble kringkastet i hele landet. Alle som så programmet og gjenkjente en person eller noen av opplysningene på plakaten, kunne kontakte TV-stasjonen og bli gjenforent i studio mens alle seerne i landet fulgte med — i tårene, ropene, omfavnelsene og det hele. Folk som bodde i forskjellige deler av landet, ble gjenforent via toveis fjernsyn. Ifølge den koreanske avisen Choong Ang Ilbo førte programmet til at 11 089 av de 53 535 som søkte hjelp, ble gjenforent med slektningene sine.

The Korea Times for 16. august 1983 sa: «Aldri før i historien har det koreanske folket felt så mange gledestårer samtidig. Aldri før i Koreas 5000 år lange historie har hele folket opplevd denne følelsen av enhet som da de så tusener av brødrene sine gråtende bli gjenforent med sine kjære.»

Endelig gjenforent

Da jeg så de følelsesladede, men lykkelige gjenforeningene på TV, begynte gamle minner å bli vakt til live. Kunne det være mulig at In-Soon fortsatt var i live? Jeg måtte gjøre ett forsøk til på å finne henne. Jeg gikk til TV-stasjonen og fikk navnet vårt og andre detaljer matet inn i datamaskinen. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle stå fram på skjermen på en bestemt dato en måned senere. Deretter gikk jeg hjem — og ventet.

Fem dager før jeg skulle stå fram på TV, ringte de meg opp fra TV-stasjonen. De fortalte meg at de hadde funnet søsteren min, og at jeg skulle komme til studio for å treffe henne. Hun hadde utrolig nok vært på stasjonen samme dag som jeg for å få navnet sitt matet inn i datamaskinen.

På vei til studio vellet gamle minner fram. Jeg begynte å bli forvirret. Det eneste jeg husket, var en liten jente på 11 år. Kunne jeg kjenne henne igjen nå? Hvordan kunne jeg være sikker på at det var søsteren min? Hvis det ikke var henne, hadde jeg gjennomlevd alle de gamle sorgene og de smertefulle minnene til ingen nytte.

Da de førte oss sammen, gjenkjente In-Soon meg med en gang. Jeg var derimot redd og nervøs. Det var faktisk ikke så enkelt å treffe en som du en gang var glad i, men som du i 33 år hadde trodd var død. Var det virkelig In-Soon? Hvordan kunne jeg være sikker på det? Etter at vi hadde snakket sammen en stund, bestemte vi oss for å besøke hjembyen vår, Inchon, 40 kilometer unna, der min eldre søster bor.

På vei dit begynte vi å friske opp gamle minner fra barndommen. Vi pratet om huset vårt i Hwapyung Dong, en bydel i Inchon. Vi husket at det hadde sort blikktak. Når det regnet om natten, ble vi så skremt av lyden av regndråper som slo mot taket, at vi sammen krøp opp i sengen og gjemte oss under teppet. Vi husket at naboens hus også hadde blikktak, men at det var rødmalt. Vi mintes hvordan naboen hadde mistet alt håret på grunn av tyfoidfeber, og hvordan moren vår kort tid etter ble rammet av den samme sykdommen og døde.

Disse erindringene fjernet all tvil og overbeviste meg om at det virkelig var lillesøsteren min, som jeg hadde lett etter. Øynene ble fylt av gledestårer. Vi klarte ikke å beherske oss lenger. Vi gråt begge av glede over at vi var blitt gjenforent.

Større glede i vente

Jeg har fått del i større glede siden den dagen vi møttes. In-Soon har nå begynt å studere Bibelen. Hun vil også få vite hva som er årsaken til alle lidelsene i verden, og hva hun må gjøre for å få del i den storslåtte hensikt som Jehova Gud har med alle som elsker og adlyder ham.

Selv om tusener har fått del i den ufattelige gleden å bli gjenforent med sine savnede familiemedlemmer, er det fortsatt millioner som ikke har fått oppleve det. Det er blitt sagt at cirka 10 millioner er blitt atskilt fra familien sin på grunn av grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Ettersom det ikke er tillatt å ha noen kontakt med folk på den andre siden av grensen, er det mange som ikke engang vet om slektningene er døde, eller om de er i live.

Det finnes imidlertid et håp for dem og andre i samme situasjon. Bibelen forteller at Guds rike med Jesus Kristus som konge snart vil fjerne de politiske grenser og alle andre grenser som er med på å splitte den menneskelige familie. (Daniel 2: 44) Da vil også Jesu løfte i Johannes 5: 28, 29 bli oppfylt: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst.» For en gledelig tid det vil bli! Da vil alle familier i hele verden endelig bli gjenforent.

[Uthevet tekst på side 19]

I 33 år hadde vi begge trodd at den andre var død

[Bilde på side 20]

Folk som lette etter savnede slektninger, stod fram på TV-skjermen på denne måten