Lykkelig trass i mitt handikap

Fortalt av Lee Doo-yong

Det var en kald vinterdag i februar 1951. Mine soldatkamerater etterlot meg i en skyttergrav for å dø. Jeg var alvorlig såret i begge bena. Snø var det eneste jeg hadde å spise, og den tredje dagen var smertene på grunn av sulten større enn smertene jeg hadde av sårene. Den sjuende dagen ble jeg funnet av fiendens soldater, som bare lot meg ligge der for å dø. Mens jeg lå der, bad jeg til «Gud», hvem han enn måtte være. Jeg lovte å tjene ham hvis han ville hjelpe meg nå.

KRIGEN som brøt ut på den koreanske halvøya i juni 1950, forandret livet for oss som bodde der. Senere det samme året ble jeg innkalt for å gjøre tjeneste i den sørkoreanske hæren, og før fire måneder var gått, lå jeg hardt såret i en skyttergrav. Dette gav meg tid til å tenke, ettersom det var det eneste jeg kunne gjøre.

Jeg ble oppdratt i buddhismen, men den gav meg aldri noe håp. Mine foreldre trodde dessuten på mange av Confucius’ læresetninger, og fedredyrkelse spilte en stor rolle i vår familie. Men nå da jeg trengte hjelp, vendte jeg meg i en annen retning. Jeg bad til «Gud» eller Ha-na-nim, som det heter på koreansk.

Jeg ble til slutt tatt til fange av kinesiske soldater. De brakte meg til et forlatt hus; der ble også noen få andre av mine soldatkamerater holdt som fanger. Jeg ville ikke bli tatt til fange av de nordkoreanske styrkene, og av den grunn flyktet jeg ved å slepe meg med stort besvær bortover bakken. Kinesiske soldater tok meg igjen til fange, men fordi de mente at jeg var altfor hardt skadd til å bli tatt med som krigsfange, forlot de meg.

Det var nå gått cirka 50 dager siden jeg ble såret. Jeg falt i dyp søvn. På grunn av den vekslende krigslykken, fant vennlige sørkoreanske soldater meg en tid senere. De brakte meg til feltsykehuset i Wonju i Korea, men dette sykehuset var ikke slik utstyrt at de kunne ta seg av koldbrannen i bena mine, og de flyttet meg derfor over til sykehuset i Pusan. Der amputerte de det venstre benet mitt øverst på låret, og det høyre benet ble kuttet under kneet. Jeg var deprimert og mismodig og følte at jeg ikke hadde noe å leve for.

HÅP I RELIGIONEN?

Da jeg lå på sykehuset, fikk jeg besøk av en feltprest. Ettersom jeg allerede hadde bedt til Gud, lurte jeg på om denne «kristne» religionen kunne gi mitt liv innhold og glede. Men alt håp jeg hadde, forsvant snart.

Presten var hyggelig. Han sa til meg at jeg hadde gjort mitt land en stor tjeneste, og at jeg derfor ville komme til himmelen. Jeg fikk meg ikke til å tro på det. Jeg overvar deres gudstjenester, men det bidrog på ingen måte til å øke min kunnskap om Gud, og det gav meg heller ikke noen grunn til å leve. Jeg syntes ikke bare at den «kristne» lære om evig pine var ufornuftig, men jeg var også overbevist om at den ikke kunne skrive seg fra den sanne Gud.

FORSØK PÅ REHABILITERING

De to årene jeg var på sykehuset, var smertefulle, bitre og tomme. Da sykepleierne hjalp meg til å gå for første gang med mine nye, kunstige ben, fløy et fly over oss, og da jeg så opp på det, falt jeg bakover. Det gjorde meg fullstendig motløs og fortvilt. Sykepleierne gjorde alt de kunne for å oppmuntre meg, og de sa blant annet at jeg med tiden til og med kunne danse med de nye bena mine. Men jeg fant ingen trøst i det de sa.

En av sykepleierne kom kort tid etter over meg da jeg tok 15 beroligende piller, som jeg hadde samlet i all hemmelighet med tanke på å ta mitt liv. Hun fikk meg til å kaste dem opp. Jeg gjorde tre slike selvmordsforsøk.

Våren 1953, da jeg var 23 år gammel, ble jeg utskrevet fra sykehuset og fikk en meget liten pensjon. Jeg hadde ikke noe mål i livet. Begge mine foreldre var blitt drept i krigen, og det eneste stedet jeg kunne dra, var til min eldste brors hjem. I Orienten blir den eldste broren familiens overhode når slike situasjoner oppstår, og alle de yngre søsknene må underordne seg under ham. Dette gjelder spesielt i familiespørsmål. Jeg ønsket å frigjøre meg fra denne tradisjonen og leve et uavhengig liv. Jeg tenkte at et slikt liv ville jeg oppnå hvis jeg giftet meg.

Men her i Korea kan ikke en mann bare gå til en kvinne og spørre henne om hun vil gifte seg med ham. En slektning eller en nær venn må være mellommann og ordne med giftermålet. Min venns kone tok på seg den oppgaven og fant en ung pike som sa seg villig. Ekteskapet gav meg et visst mål av uavhengighet, men livet var fremdeles vanskelig. Min kone og jeg fikk mange vanskeligheter, blant annet økonomiske problemer.

VARIG KNYTTET TIL EN RELIGION

En svært varm dag i august 1955 ble jeg stilt overfor dette spørsmålet: Kan du få leve evig i lykke her på jorden? Det utgjorde tittelen på en brosjyre som jeg ble tilbudt av et av Jehovas vitner som besøkte meg. Jeg syntes det var et interessant spørsmål. Dette vitnet skulle komme til å øve en stor innflytelse på mitt liv.

En av de første gangene han besøkte meg igjen, forklarte han meg noe fra Bibelen som gjorde meg svært lettet, nemlig at det ikke finnes noe brennende helvete. Etter hvert begynte jeg å forstå at det finnes en kjærlig Gud. Dette og også utsiktene til å leve et lykkelig liv på jorden for bestandig var noe jeg kunne tro på. (Sal. 37: 29) Du kan sikkert forestille deg hvor lykkelig jeg, som ikke har ben, ble da profetiene om at de lamme skal springe som dyrene, ble lest for meg fra Bibelen. Det var virkelig en kilde til håp og oppmuntring! — Jes. 35: 6.

Etter at vitnet hadde besøkt meg tre — fire ganger, bad jeg til Jehova og uttrykte min verdsettelse av det jeg nå hadde fått kjennskap til. Jeg var så begeistret for det jeg lærte fra Bibelen, at jeg enkelte netter ikke fikk sove på grunn av at jeg lå og tenkte på det. Jeg hadde nå for første gang noe å leve for. Jeg tenkte ikke bare på at jeg skulle oppnå evig liv, men jeg ønsket også å bruke mitt liv til å tjene vår kjærlige Skaper, Jehova Gud.

Jeg var så glad for det som var skjedd, at min begeistring smittet over på andre funksjonshemmede krigsveteraner som jeg drev en forretning sammen med. Snart ble tre av dem med på vårt ukentlige bibelstudium.

MENIGHETENS MØTER

Det var ikke lett for meg første gang jeg skulle overvære et møte i Rikets sal. Min tilstand, som gjorde det nødvendig for meg å gå med krykker, gjorde meg svært nærtagende, og jeg likte ikke at folk syntes synd på meg. Av den grunn unngikk jeg vanligvis steder hvor det var mye folk samlet. Jeg unnskyldte meg bare med å si at jeg ikke var i stand til å gå opp de to trappene som førte til Rikets sal, selv om dette i virkeligheten ikke utgjorde noe stort problem.

Noen få uker etter at vitnet hadde besøkt meg for første gang, tok han med seg en amerikansk misjonær som regelmessig besøkte menighetene i Korea. Han oppmuntret meg også til å overvære møtene i Rikets sal og framholdt nødvendigheten av det og hvilke velsignelser det ville medføre. At han ville besøke meg i mitt beskjedne hjem og snakke mitt eget språk, noe jeg visste var vanskelig for ham, gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg hadde derfor vanskelig for å avslå hans invitasjon.

Da dagen kom, var jeg til stede i Rikets sal. Og for et dypt inntrykk det gjorde på meg! Jeg hadde aldri sett en forsamling av mennesker som var så ivrig etter å lære mer om Guds hensikter og å tjene ham, enn de som overvar dette møtet. Dette møtet var helt annerledes enn de religiøse sammenkomstene jeg hadde overvært i buddhistiske templer og i kirker. Fra da av fikk regelmessig møtedeltagelse i Rikets sal en plass i mitt liv. Det tok meg riktignok en time og 20 minutter å gå de fire kilometerne til Rikets sal, men det var anstrengelsene vel verdt.

JEG FORETAR ANDRE FORANDRINGER OG INNVIER MEG

Etter at jeg var blitt såret i krigen, hadde overdreven drikking og røkning fått en viktig plass i mitt liv. Det så ut til at dette var det eneste som kunne lindre mine mentale og fysiske smerter. Men etter at jeg hadde studert Bibelen og vært sammen med vitnene, som verken bruker tobakk eller drikker seg fulle, i omkring tre måneder, forstod jeg at det var nødvendig å avlegge disse urene vanene. Jeg trengte ikke lenger slike stimulanser, verken fysisk eller mentalt. Bibelens sannhet behandlet ikke bare symptomene på mine problemer, men også årsakene til dem. Dette førte til at mitt liv ble rikere.

Familieoverhodet skal, ifølge koreansk sedvane, ta ledelsen i fedredyrkelsen, og det ventes at alle de yngre brødrene og deres koner følger hans lederskap. De kommer sammen for å dyrke forfedrene flere ganger i året. Etter at jeg var blitt klar over at Guds Ord viser at de døde er i en ubevisst tilstand og ute av stand til å hjelpe eller å legge hindringer i veien for oss, nektet jeg å ta del i denne falske tilbedelsen. (Fork. 9: 5, 10) Dette kom som et sjokk på min eldste bror. Fordi jeg ikke ville ta del i fedredyrkelsen, la han større press på min kone. Det var meget vanskelig for henne å motstå dette presset og bli et vitne.

Cirka ni måneder etter at jeg først kom i kontakt med vitnene, ble det holdt et landsstevne i Seoul. For første gang var et medlem av Jehovas vitners styrende råd til stede. Det var N. H. Knorr. Jeg ble svært begeistret for den oppmuntrende bibelske talen han holdt. Den organisasjon og orden som preget dette store stevnet, og den omsorg vitnene viste hverandre, styrket min tro. Ved denne anledning, i april 1956, ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til å tjene Jehova Gud, sammen med over 300 andre stevnedeltagere.

TILLIT TIL JEHOVA

Mine første forretningskompanjonger var krigsveteraner liksom jeg, og en av dem ble døpt samtidig som jeg. Men andre kompanjonger utnyttet meg, ettersom jeg brukte så mye tid til å overvære kristne møter, studere Bibelen og forkynne for andre. De tok til slutt alle kundene fra meg og startet sin egen forretning. Jeg måtte selge det lille huset jeg hadde, for å betale vår gjeld, og en tid måtte jeg og min familie bo under et presenningstak. — Matt. 6: 33.

Ettersom jeg var krigsveteran, kunne jeg få mange godt betalte jobber. Men hvis jeg hadde tatt en av disse jobbene, ville jeg ha handlet i strid med min kristne samvittighet, for de var forbundet med virksomhet som Guds tjenere ifølge Bibelen ikke kan delta i. — Jes. 2: 4.

Jeg fikk imidlertid uventet hjelp. En direktør på et sykehus for funksjonshemmede henvendte seg til meg og spurte om jeg kunne strikke artikler for sykehuset. Jeg hadde ingen erfaring med den slags arbeid, men jeg stolte på Jehova og betraktet dette arbeidet som en hjelp fra ham til å skaffe oss det vi trenger. Med min sønns hjelp har vi i de siste fem årene kunnet leve et noenlunde komfortabelt liv uten å måtte gi avkall på vårt ansvar og våre privilegier i den kristne menighet.

FORENT MED MIN FAMILIE I DEN SANNE TILBEDELSE

Jeg tok barna mine regelmessig med meg til Rikets sal, og jeg husker hvor vanskelig det var når de var urolige mens jeg var oppe på plattformen. Min hustru var imot enhver form for fysisk avstraffelse, men fra tid til annen syntes jeg at slik tukt var nødvendig. På vei hjem fra møtene satte vi oss ofte ned på et folketomt sted, og jeg snakket med dem om hvorfor de burde oppføre seg pent. Enkelte ganger, da de skjønte at de ville få juling, reiste de seg og løp av gårde fortere enn krykkene mine kunne bære meg, og de unnslapp denne delen av sin oppdragelse. Når vi nå tenker tilbake på det, ler vi av det, men den gangen misunte jeg virkelig foreldre som hadde full førlighet.

Etter at min hustru begynte å studere Bibelen og ble så sterk åndelig sett at hun kunne si imot min eldste bror i spørsmålet om fedredyrkelse, ble hun døpt i 1969. Det førte til at vårt familieliv ble rikere, og oppdragelsen av barna var ikke lenger et så stort problem som det tidligere hadde vært. Vi ble glade da vår eldste datter giftet seg med en menighetstjener i en annen menighet.

Vårt mål med oppdragelsen av barna har vært å framelske i deres hjerte et ønske om å tjene Jehova. Vi har framholdt for dem hvor attråverdig det er å bruke hele sin tid i virksomheten med å forkynne og undervise. Og alle våre barn har tatt del i denne enestående tjenesten. Siden 1974 har vår nest eldste datter, Mee-hee, vært opptatt i heltidstjenesten, noe som har vært til åndelig hjelp for vår familie.

VIRKSOMHET I MENIGHETEN

Cirka fire år etter at jeg var blitt døpt, ble det dannet en menighet i nærheten av der vi bor, og jeg ble utnevnt som menighetstjener (presiderende tilsynsmann). Av denne menigheten er det siden blitt dannet tre andre menigheter. Jeg har spesielt viet våre kristne søstres ikke-troende ektemenn oppmerksomhet og har vært i stand til å hjelpe over 30 av dem til å bli vitner. De har senere innrømmet at de ikke kunne nekte å snakke med meg på grunn av mitt fysiske handikap. Andre, som ikke har tatt imot sannheten, har i det minste blitt mer forståelsesfulle overfor sine kristne hustruer, noe disse har verdsatt.

En ektemann var tilhenger av Confucius’ lære og var svært imot det hans kone holdt på med, i første rekke fordi han mente at kvinnens plass er i hjemmet, og at hun burde være der hele tiden. Det ville naturligvis innebære at hun ikke kunne overvære kristne møter eller forkynne for andre utenfor hjemmet. Jeg besøkte ham flere ganger og gjorde meg til venns med ham. Til slutt, etter at hans kone hadde klart å overtale ham, gikk han med på å overvære en del av et av stevnene våre. Programmet og de som var til stede der, gjorde så dypt inntrykk på ham at han besøkte meg på hjemveien og bad om å få et bibelstudium. Han er nå en eldste i den kristne menighet.

Det har nå gått cirka et kvart århundre siden jeg begynte å lære Bibelens sannheter å kjenne, noe som har fylt mitt liv med mening og håp. Jeg har aldri mistet min tillit til Guds dyrebare løfter, og de har virkelig gjort meg lykkelige, trass i mitt handikap.

[Bilde av Lee Doo-yong på side 24]