De unge spør . . .
Hva kan jeg gjøre for at foreldrene mine skal bli fornøyd med meg?
MOREN til Wally mener at han bør bruke mer tid på leksene sine. Men Wally sier: «Jeg sliter hardt på skolen, og når jeg kommer hjem, har jeg lyst til å slappe litt av. Jeg liker for eksempel å gå og besøke noen av vennene mine. Men hun sier: ’Du går ikke ut av huset.’»
’Gi meg grunn til å være stolt av deg!’ ’Gjør ditt beste!’ ’Bli til noe!’ Slik lyder foreldrenes inntrengende oppfordringer. Noen ungdommer synes at slike ord er ansporende og oppmuntrende, men du tar dem kanskje ille opp. Det er ikke det at du vil at foreldrene dine skal være likegyldige, men av og til kan det bli for mye av det gode når de bestandig bryr seg med deg. ’Hva kan jeg gjøre for at de skal bli fornøyd med meg?’ spør du kanskje.
Hvorfor foreldre har store forventninger
Først må vi se en viktig kjensgjerning i øynene: Gode foreldre føler at de har et ansvar overfor barna sine. Og Ordspråkene 10: 1 sier: «En klok sønn er til glede for sin far, men en tåpelig sønn er til sorg for sin mor.» Det er derfor naturlig at foreldrene dine ønsker at det skal gå bra for deg. Det du gjør, faller tilbake på dem. Men noe som er enda viktigere, er at de har stor omsorg for deg. Dr. Joan Lipsitz sier: «De forventninger foreldre har til barna, bunner ofte i et ønske om å spare barna for å måtte gjennomgå det samme som de selv gjennomgikk da de var på samme alder.»
Når faren eller moren din ber deg om å være hjemme og gjøre leksene dine, betyr det derfor ikke nødvendigvis at han eller hun er urimelig. De vet at hvis du skal klare deg når du blir voksen, er du nødt til å tilegne deg visse ferdigheter og egenskaper, og det er bare noe du oppnår ved hardt arbeid. Og hvis foreldrene dine er kristne, ønsker de også at du skal oppnå åndelig modenhet. (Jevnfør Efeserne 4: 13.) Ja, det er dyp kjærlighet som er årsaken til at foreldrene dine oppmuntrer deg til å få gode karakterer, eller at de forlanger at du skal overvære kristne møter. Som en ung mann som heter Gary, uttrykker det: «Foreldrene mine hadde store forventninger til meg. De hadde tross alt ofret både tid og penger på meg fordi de var glad i meg. Jeg var deres ’dyrebare’ eie.»
Det er sant at noen foreldre går for langt og setter alt inn på at barna skal få seg et godt betalt arbeid, oppnå status eller til og med berømmelse. Moren og faren til Billy drømmer for eksempel om at Billy skal bli idrettsstjerne. Etter skoletid tar faren ham med ut for å trene. Men Billy er slett ikke typen på en idrettsmann.
Legg merke til hva Jesus sa da moren til to av apostlene hans forsøkte å sikre sønnene sine en fremtredende plass i Kristi rike — ’den ene på hans høyre side og den andre på venstre side’. Det var vel og bra at hun ønsket at sønnene hennes skulle tjene andre sammen med Jesus. Men hun hadde kanskje ikke det helt rette motiv. Jesus rettet i alle fall på den forestilling hun og sønnene kan ha hatt om at de skulle ’herske som mektige menn’. De kristne skulle ikke være opptatt av å bli nummer én. (Matteus 20: 21—26) Det forholder seg på samme måte i dag. Det er ditt forhold til Gud som virkelig teller. (1. Korinter 1: 31) Halsbrekkende konkurranse og utrettelige bestrebelser for å skaffe seg materielle eiendeler er tomhet og «jag etter vind». — Forkynneren 4: 4; se også Galaterne 5: 26 og 1. Johannes 2: 16.
Ikke desto mindre er det noen foreldre som ikke forstår dette. De dytter kanskje barna framover for at de skal utmerke seg — noen krever til og med mer av barna enn de har evner til. Hva kan resultatet bli? En autoritet på området sier: «Foreldrenes, lærernes og kameratenes urimelige forventninger er kanskje den største årsaken til de problemer ungdommer har i forbindelse med stress.»
Det er heldigvis de færreste foreldre som har for store ambisjoner og krever for mye av barna. De krav foreldrene dine stiller til deg, er derfor sannsynligvis nokså rimelige. Men hva kan du gjøre for å dra fordel av de forventninger de har til deg, og hva kan du lære?
Gjør ditt beste!
«Jeg ble sint, fortvilt og redd,» sa en 16 år gammel pike. Foreldrene hennes bad henne om å fortsette i en klasse for ekstra flinke elever. «Etter min mening var jeg ikke oppvakt nok.» Men krevde foreldrene for mye av henne da de bad henne om å gjøre seg ekstra flid? Nei, absolutt ikke. Hun avsluttet skolen med gode karakterer og betrakter nå det som skjedde, som ’svært gagnlig for henne’. — Tidsskriftet Teen.
Ungdommer undervurderer ofte sine evner. Hvis foreldrene dine oppfordrer deg til å gjøre det bedre på et eller annet område — for eksempel med hensyn til karakterene — er det derfor sannsynlig at det lønner seg for deg å ta hensyn til deres mening. «Hør på din far, som gav deg livet,» sier Ordspråkene 23: 22, «og ringeakt ikke din gamle mor!» Den livserfaring de har, gjør dem kanskje bedre i stand til å vurdere dine evner på en mer realistisk måte. Mary Susan Miller skriver i sin bok Childstress!: «Jeg vil gjerne understreke at foreldre og lærere bør ha forventninger til barna . . . Hvis ikke de har det, vil barna miste den selvtilliten de har som følge av at de voksne har tro på dem.»
Forsøk derfor å innfri de rimelige forventninger foreldrene dine har til deg.
Viktig med kommunikasjon
Men sett at du føler at foreldrene dine legger for stort press på deg for å få deg med på sine krav. Eller sett at de mål de setter for deg, går mot dine egne ønsker. Hvis en spør de ungdommer som har taklet en slik situasjon på en vellykket måte, får en stadig det tilbakevendende svaret at det er nødvendig med kommunikasjon — en oppbyggende og positiv kommunikasjon. Veronica sier for eksempel: «Sett deg ned sammen med foreldrene dine når ingen av dere er opprørt, og fortell dem akkurat hvordan du føler det.» David tilføyer: «Hvis jeg mye tidligere hadde fortalt foreldrene mine at jeg følte at jeg var under press, ville alt ha vært mye lettere, ikke bare for meg, men også for dem.»
Kommunikasjon innebærer både å høre etter og å snakke. Du vet sikkert hva foreldrene dine krever av deg. Men vet du egentlig hvorfor de gjør det? «At noen svarer før han har hørt, er dumt og til skam for ham.» (Ordspråkene 18: 13) Tom Kennon, som er dosent ved avdelingen for psykiatri ved California universitet, hevder at «kommunikasjon er nøkkelen. . . . Det fører til større imøtekommenhet fra tenåringens side — og også fra foreldrenes side». Det er to ting som kan bidra til god kommunikasjon.
Samarbeid: «Jeg fant ut at det var viktig å gå inn for å være føyelig,» sier Gary. Han innrømmer at dette «ikke alltid er så lett». Uansett om det er lett eller ikke, viser Bibelen at det er rett: «[Vær] lydige mot foreldrene deres . . . for det er rett.» (Efeserne 6: 1) Hvis du setter deg opp mot dem, fører det bare til at forholdet mellom dere blir dårligere. Veronica, som er omtalt tidligere, legger til at hvis en samarbeider med foreldrene, «blir en i det lange løp et bedre menneske».
Vis respekt: Forholdet mellom deg og foreldrene dine blir helt sikkert bedre når du viser dem respekt. Det fører til at du gir uttrykk for hva du føler, uten å bli aggressiv. Hvis du føler at foreldrene dine krever for mye av deg, bør du derfor legge fram synspunktene dine med mildhet og dyp respekt. — Jevnfør 1. Peter 3: 15, NW.
En kristen ungdom som heter Edward, var for eksempel uenig med foreldrene sine med hensyn til utdannelse. Hva gjorde han i denne vanskelige situasjonen? Han sier: «Det gikk bra da jeg på en respektfull måte forklarte hvorfor jeg ønsket å gå framover i den kristne tjeneste framfor å velge den karrieren de hadde sett seg ut for meg. Jeg regnet med at det skulle bli en hard kamp, spesielt med moren min, men de reagerte på en rolig måte.»
Det er interessant å merke seg at Edward noen år senere ble medlem av staben ved Jehovas vitners hovedkontor. Nylig skrev moren hans: «Det er nok så at vi ble opprørt da du bestemte deg for å dra [dit]. Men vi godtar det og tror at det kanskje var det beste for deg å gjøre det. Det virker som om du er lykkelig der, og det er det som teller. Vi kan ikke godta din tankegang når det gjelder religion, men det er ikke det som avgjør om det var rett eller galt.»
Hvorfor ikke betrakte dine foreldres forventninger som et uttrykk for at de har tro på deg, i stedet for å bli opprørt når de stiller krav til deg? Og enten det er deres eller dine forventninger som trenger å bli korrigert, bør du vise dem respekt når dere drøfter det.
[Uthevet tekst på side 15]
«Sett deg ned sammen med foreldrene dine når ingen av dere er opprørt, og fortell dem akkurat hvordan du føler det,» anbefaler én ungdom
[Bilder på side 16]
Føler du det som en stor påkjenning når foreldrene dine forsøker å planlegge livet ditt?