Ektepar med to inntekter — ikke noe nytt

RICHARD synes ikke det er flaut å ta på seg forkle. Han svinger seg på kjøkkenet og rydder av bordet, tørker over gulvet og vasker opp — hendig og rutinert. «Det er min tur til å ta kjøkkenstellet,» sier han. «Min kone må sove et par timer, for hun skal på arbeida senere i kveld.»

Dette ekteparet innretter seg på en måte som er blitt en regel snarere enn en unntagelse mange steder: Begge ektefellene har lønnet arbeid. I Norge er antall yrkesaktive gifte kvinner nesten sju ganger høyere nå enn i 1960. Statistikken viser at over halvparten av alle ektepar (og samboende) i Norge har to inntekter.b Det har vært en tilsvarende utvikling i resten av Skandinavia og i USA, Frankrike, Australia, Canada, Belgia og andre land.

Lesere i mange såkalte utviklingsland kan kanskje undres over hvorfor dette skulle være så oppsiktsvekkende. For der har kvinnene tradisjonelt båret en stor del av ansvaret for å skaffe familien inntekter. (Se side 4.) I den vestlige verden har det likevel vakt en viss oppsikt at økningen i antall toinntektsfamilier har vært så stor. Hvorfor er det slik?

Forsørgelsesbyrde

Det at mennene skulle være alene om å forsørge familien, er ikke bare spesielt for den vestlige verden, men det er også et forholdsvis moderne fenomen. Boken The Individual, Marriage, and the Family hevder at gjennom størstedelen av menneskenes historie «har kvinnene i like høy grad som mennene vært med på å dekke familiens økonomiske behov».

Bibelen gir oss et bilde av hvordan kvinner i oldtiden bidrog til familiens underhold. Kapittel 31 i Ordspråkene beskriver «den gode kone». Hun tok seg ikke bare av sine huslige oppgaver, men skaffet også inntekter. Hun hadde de nødvendige kvalifikasjoner til å tjene penger på eiendomshandel og jordbruk og på fremstilling og salg av klær. (Ordspråkene 31: 16, 24) I Apostlenes gjerninger 18: 2, 3 forteller Bibelen om ekteparet Akvilas og Priskilla, som samarbeidet som håndverkere. Bibelkommentatoren Adam Clarke bemerker: «Greske, romerske og jødiske kvinner, også de mest høytstående, arbeidet med sine hender i alle slags yrker for å underholde familien.»

I mange hundre år samarbeidet menn og kvinner i et økonomisk fellesskap. Men da var hjemmet sentrum for arbeidet. Senere kom den industrielle revolusjon, og mennene søkte til de store byene, som kunne tilby fabrikkarbeid. Denne overgangen fra hjemmeindustri og jordbruk til sysselsetting i fabrikker førte til at mennene kom «i arbeid borte fra hjemmet — i arbeid som ikke fordret at deres kone og barn medvirket». Hva førte dette til? Noen hevder at dette gjorde kvinnene til «forsørgelsesbyrder». — Scientific American.

Industrialiseringen førte samtidig med seg en viss velstand. Da de vestlige land reiste seg etter en økonomisk nedgangstid og etter den annen verdenskrig, strebet mange familier etter å oppnå samme levestandard som middelklassen (eller høyere). Og en tid kunne mange menn takket være høye lønninger, lave priser og gode lånemuligheter skaffe sin familie hus og bil og en rekke nye produkter og innretninger som reklamen fristet med.

Velstandsdrømmen viste seg likevel å bli en felle for mange etter hvert som den lumske inflasjonsspiralen begynte å gjøre seg gjeldende. Så tidlig som i 1960-årene «var det mange foreldre som fant det stadig vanskeligere å oppnå eller opprettholde middelklassestatus». Dette gjelder amerikanske forhold og er et sitat fra en bok av Marvin Harris, men en lignende utvikling har fulgt etter i Norge. Dette kan illustreres med følgende eksempler: En borettslagsleilighet i Oslo på cirka 70 kvadratmeter kunne i begynnelsen av 60-årene koste omkring 10 000 kroner i innskudd og 200 kroner i månedlig husleie. Nå er prisen for en noenlunde tilsvarende leilighet kommet opp i omkring 270 000 kroner i innskudd og 1300 kroner i månedlig leie. En ny, husbankfinansiert liten enebolig kunne i 1965 kjøpes for under 70 000 kroner, men i dag må man ut med over 500 000 kroner for et lignende hus. Prisene på mat og klær har heller ikke stått stille. Gifte kvinner har derfor strømmet ut på arbeidsmarkedet i rekordstore antall.

’Vi trengte flere penger’

Det ekteparet som er nevnt til å begynne med, har en alminnelig, god enebolig. Men i likhet med mange andre er de fanget i inflasjonens grep. Hun sier: «Vi måtte ganske enkelt ha flere penger for å kunne betale regningene våre. Jeg var klar over at min mann ikke kunne tjene mer enn han allerede gjorde. Jeg hadde derfor ikke noe annet valg enn å finne meg et heltidsarbeid.» Det har nok ikke først og fremst vært kvinnenes frigjøringsbevegelse og dens filosofi som har drevet kvinnene ut på arbeidsmarkedet. De fleste ektepar som blir spurt om hvorfor begge arbeider ute, vil antagelig svare: «Fordi vi trenger pengene!» (Se side 5.)

Noen kvinner liker ikke å gå ut i arbeidslivet. «Det tyner langsomt livet av meg å arbeide utenfor hjemmet,» klaget en kvinne. Men det er mange som gleder seg over å komme ut og arbeide. «Jeg er glad i jobben min,» sier en annen kvinne, som arrangerer møbelutstillinger. «Jeg er rett og slett ingen husmortype.» De stadig flere skilsmissene og muligheten for at mannen kan falle fra, har også bidratt til å trekke kvinnene ut i arbeidslivet. «Jeg ville føle meg temmelig utrygg hvis jeg ikke var i arbeid,» sier en kvinne. «Jeg mistet min første mann da jeg var 22 . . . Nå spøker stadig den tanken i bakhodet mitt at jeg ville være ille ute hvis jeg stod uten jobb dersom Steffen døde eller stakk av med en ung skjønnhet.»

Men for de fleste ektepar med to inntekter er det nok et ønske om å holde det gående som ligger bak deres avgjørelse. Hva slags utfordringer stilles de overfor, og hvordan kan de gjøre det beste ut av situasjonen?

[Fotnoter]

[Ramme på side 4]

Yrkeskvinner i utviklingsland

«Kvinner i Sørøst-Asia koker palmesukker. Vestafrikanske kvinner brygger øl. Kvinner i visse strøk av Mexico og på andre steder lager keramikk. Kvinner i de fleste land vever tøyer og syr klær. Kvinner i de fleste kulturer selger overskuddet av sine matvarer på lokale markeder. Utbyttet av disse virksomhetene tilhører oftest kvinnene selv.» — Irene Tinger i boken Women and World Development.

Tenk for eksempel på Akan-folket i de sørlige og sentrale deler av Ghana. Rae André skriver om dem: «Kvinnene planter, mennene høster; kvinnene selger på markedet, mennene driver handel over større avstander. Ektefellene har tradisjonelt spart opp midler og investert hver for seg, og partene har også hver for seg vært berettiget til utbyttet av eget arbeid eller egen handel.»

Men den gamle levemåten undergår raske forandringer etter hvert som de forskjellige landene blir industrialisert. Hvorfor? De som grunnlegger industrien, innfører ikke bare vestlig teknologi, men også vestlig kultur. Det er ganske typisk at de som arbeider med utviklingsprosjekter, gjerne lar mennene få opplæring i de nye jordbruksmetodene — selv der hvor jordbruket har vært kvinnenes oppgave. Arbeid på fabrikkene blir også nesten utelukkende tilbudt mennene. Hva har alt dette ført til?

Tenk på hvordan det er i Indonesia. Der har arbeidet med å rense ris tradisjonelt vært utført av kvinner. Men tidlig i 1970-årene ble det innført små japanskfabrikkerte risrensere, og det førte til at kvinnene mistet sitt levebrød.

I byen San Pedro i Guatemala var det før vanlig at kvinnene arbeidet som veversker, mens mennene drev jordbruk og handel. Ifølge dr. T. Bachrach Ehlers var kvinnene der meget stolte over at de var opptatt i et produktivt arbeid som gav økonomisk utbytte. Plutselig kom det nye vevemaskiner på markedet. Men bare menn fikk den nødvendige kreditt til å kunne kjøpe dem. Kvinnene mistet derfor kontrollen med veveindustrien og arbeider nå for de lave lønningene som fabrikksjefene tilbyr.

I Kenya blir noen kvinner etterlatt «på familiens jordstykke for å skrape sammen det nødvendige til livets opphold for seg og sine barn», mens deres menn har lønnet arbeid i byene. En kenyansk embetsmann sier at når disse kvinnene til slutt reiser til sine menn for å bo sammen med dem i dyre leiligheter, kommer de til «noe som ikke er stort annet enn et sted hvor folk kan begå selvmord». Hvordan det? Han forklarer det slik: «Kenyanerne liker å ha bakkekontakt. De liker å ha et stykke jord som de kan kalle sitt eget.»

I India har kvinnene tradisjonelt hatt «lav rituell status». Bedre betalte stillinger blir derfor ofte sett på som upassende for en kvinne. (Til og med Gandhi, som talte om at kvinner var likeverdige med menn, sa en gang at «det at kjønnene er likeverdige, betyr ikke at de skal ha likt arbeid».) Ifølge boken Women in Contemporary India har likevel yrkeskvinner av middelklassen i India nå fått «anledning til å utvikle sin sans for materielle goder». Kulturelle og religiøse tabuer kan derfor komme til å vike for et nytt resultat av påvirkning fra Vesten — nemlig materialismen.

Paradoksalt nok forholder det seg slik at mange kvinner i den tredje verden arbeider hardere enn noensinne, men uten å nyte godt av den økonomiske uavhengighet — eller sikkerhet — som de tidligere hadde.

[Ramme på side 5]

Hvorfor begge arbeider

USA: I en undersøkelse som omfattet 41 000 kvinner, svarte 82 prosent av de yrkesaktive at de arbeidet fordi de trengte penger til å dekke sine løpende utgifter.

Frankrike: Her er «antall kvinner som arbeider utenfor hjemmet, større enn i noe annet vesteuropeisk land». Hele 84 prosent gjør det «bare fordi det er en økonomisk nødvendighet».

Canada: En undersøkelse som er gjort av University of Toronto, viser at «menn til kvinner som har heltidsarbeid, gjennomsnittlig tjener mindre enn andre menn. Middelinntekten for menn i familier hvor konene har heltidsarbeid, var 18 240 dollar, mens den var . . . 22 273 dollar i de familier hvor bare mannen har inntektsgivende arbeid».

India: Sosiologen Zarina Bhatty sier: «Kvinner arbeider fordi de må, og ikke fordi de betrakter det som et middel til å oppnå større frihet eller økonomisk uavhengighet eller som en mulighet til å realisere seg selv.»

[Bilde på side 5]

Den industrielle revolusjon trakk mennene vekk fra jordbruket og inn i fabrikkene. Enkelte begynte å oppfatte kvinnene som «forsørgelsesbyrder»