En jernkvinne ser ned på Paris
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Frankrike
«BONJOUR, Pierre! Velkommen til Paris! Jeg håper du får et hyggelig opphold. Hva har du lyst til å se først?»
«Eiffeltårnet!»
«Det er greit. . . . Nå er vi framme. Imponert?»
«Det er sikkert og visst!»
«Det er ikke noe rart. Denne gamle damen kan imponere hvem som helst! Hun er over 300 meter høy når vi regner med fjernsynsantennen på toppen.»
«Men hva i all verden kan en slik kolossal jernkonstruksjon brukes til?»
«For å svare på det må jeg gå litt i detaljer. Mens vi står i kø for å få billetter til heisen, skal jeg gi deg noen bakgrunnsopplysninger. For cirka 100 år siden bestemte de franske myndigheter at det skulle arrangeres en verdensutstilling i forbindelse med feiringen av hundreårsjubileet for den franske revolusjon (1789). Myndighetene i Paris bad Alexandre Gustave Eiffel, en kjent sivilingeniør, om et forslag. Eiffel ble overrasket og gravde seg ned i arkivet sitt. Han foreslo så et prosjekt som knapt hadde fanget hans oppmerksomhet fram til da, nemlig et 300 meter høyt tårn av jern.
Utstillingskomiteen syntes prosjektet var interessant, og arrangerte en konkurranse for å få inn forslag til byggeprosjekter. Det ble framlagt alle slags søkte ideer, for eksempel en gigantisk giljotin til minne om den franske revolusjon. Et annet forslag var et murtårn, men beregningene og tidligere erfaring viste at det ville være svært vanskelig å lage et steinbygg som var høyere enn det 169 meter høye Washington Monument som De forente stater hadde strevd med å fullføre noen få år tidligere. Til slutt var det Eiffels prosjekt som ble valgt. Men egentlig var det ikke han som først fikk ideen til det tårnet som gjorde ham verdensberømt.»
«Mener du at det ikke var Eiffel som tegnet tårnet?»
«Det er riktig. Han bygde tårnet, men det ble først tegnet av to av hans medarbeidere, Maurice Koechlin og Emile Nouguier. Men det bør nok nevnes at den prestasjon det var å bygge tårnet ferdig på to år, bare var mulig fordi man brukte Eiffels konstruksjonsmetoder, og det var en av grunnene til at utstillingskomiteen valgte hans prosjekt.»
«Var Eiffel godt kjent før han bygde tårnet også?»
«Ja, det var han. Han var blitt berømt for sine kjempemessige jernbroer, for eksempel Maria Pia-broen over elven Douro ved Porto i Portugal. Han hadde også fullført Garabit-viadukten for jernbanen i Sør-Frankrike. Den raget 122 meter over vannet og var datidens høyeste buebro. Og vi bør ikke glemme at han også hadde spilt en viktig rolle i forbindelse med byggingen av jernskjelettet til et annet verdensberømt monument, nemlig Frihetsstatuen.
Hver gang Eiffel skulle reise et byggverk, var vinden det største problemet. Da han bygde Eiffeltårnet, tydde han til sin vanlige metode, som gikk ut på å arbeide med forholdsvis tynne fagverksdragere.»
«Er du sikker på at det ikke er farlig når det er storm?» spurte Pierre bekymret.
«Ikke vær redd! Det kjempemessige tårnet blir ikke særlig berørt av vinden. Selv under orkaner hvor vindhastigheten kommer opp i 180 kilometer i timen — den største vindhastighet som hittil er blitt målt i Paris — svaier tårnet bare 12 centimeter. Det blir faktisk mer berørt av solen. Den siden som blir utsatt for solens hete, blir en tanke utvidet, slik at toppen blir forskjøvet hele 18 centimeter.
Men tårnet er forholdsvis lett. Det veide bare cirka 7000 tonn da det var nytt! Det betyr at en miniatyrmodell som var 30 centimeter høy, bare ville veie sju gram! Relativt sett er trykket pr. kvadratcentimeter på hver av de fire fundamentene faktisk ikke større enn trykket på bena på en stol hvor det sitter en middels tung mann.
For å kunne bygge tårnet ferdig innenfor tidsrammen gjorde Eiffel utstrakt bruk av prefabrikkerte deler. Naglehullene ble på forhånd boret nøyaktig der de skulle være, og to tredjedeler av de 2,5 millioner naglene ble også festet på forhånd. Ingen av de prefabrikkerte dragerne veide mer enn tre tonn, så det ble forholdsvis lett å heise jernstykkene på plass. Til å begynne med ble det brukt høye kraner, men da bygget ble for høyt, tok Eiffels sinnrike mobilkraner over. De gikk på de ’skinnene’ som senere skulle brukes til heisene. En slik grei fremgangsmåte fremmet sikkerheten, og det var noe av det Eiffel bekymret seg mest for. Det skjedde ikke én dødsulykke i løpet av hele byggeperioden, og det var virkelig bemerkelsesverdig den gangen — ja, i dag også!»
«Men hvordan klarte de å få alt sammen opp?»
«Vel, la oss begynne nederst! Fordi elven Seine ligger like ved, brukte Eiffel den metoden han hadde innført ved bygging av broer. Hver av de 16 senkekassene som ble brukt til fundamentet, hadde et kammer som var fylt med trykkluft, slik at vannet ble hindret i å renne inn. Arbeiderne kunne dermed grave vekk steiner og jord uten å bli hindret av vann som sivet inn.
Verken Eiffel eller hans menn var bekymret over at tårnet var så høyt, for de var vant til farlige arbeidsforhold. Paradoksalt nok var det den første plattformen som var et av Eiffels største problemer. Et veldig stillas av tre ble brukt til å understøtte de fire skrånende bena og de enorme dragerne til den første plattformen. Den øverste delen av de fire bena hvilte på metallsylindere som var fylt med sand. Ved å la sanden renne ut litt etter litt kunne toppen senkes på plass. Hydrauliske jekker i pilarfundamentet sørget for den endelige justeringen av de fire bena, slik at de kom på linje med jernrammen til den første plattformen.
Da plattformen var blitt helt plan, ble den forsvarlig festet til bena, og jekkene ble fjernet. Så kunne man begynne å bygge på selve tårnet igjen. Sakte, men sikkert gikk arbeidet framover, noe som vakte beundring og forbauselse blant de pariserne som så at tårnet nådde høyere og høyere mot himmelen. Den 31. mars 1889, mindre enn 26 måneder etter at grunnarbeidet hadde begynt, kunne Eiffel invitere noen av de mer atletiske rangspersonene opp de 1710 trappetrinnene til det han kalte en ’uformell innvielsesfest’. Men ta det med ro, Pierre, vi skal ta heisen opp!»
«Se, her kommer den! Skal vi rett opp til toppen?» spør Pierre spent.
«Nei, vi må bytte heis på den andre plattformen. Den andre heisen går ikke helt opp til toppen, den heller, men vi kommer 275 meter over bakken, og utsikten er praktfull. På en klar dag kan en se så langt som 65 kilometer. Som du kan se, skal vi kjøre i et av tårnbena når vi skal ta den første heisen. Det var litt av et problem å lage denne heisen, for det var nødvendig med et system hvor heisen kunne passere bøyningen mellom den første og den andre plattformen. Bare ett firma, Otis, greide å løse problemet, så det var dette firmaet som ble valgt til å lage heisen.
Den gamle hydrauliske heisen ble nylig erstattet av fire moderne elektriske heiser. Dermed kom teknologien tårnet til unnsetning nok en gang, akkurat slik den hadde gjort for lenge siden. Hadde den ikke gjort det, hadde jernkvinnens stilfulle silhuett mot Paris-himmelen dessverre vært borte nå.»
«Hva mener du egentlig?»
«Det skal jeg forklare. Ifølge den opprinnelige kontrakten som Eiffel undertegnet, skulle tårnet demonteres etter 20 år. Men i 1903 brukte general Ferrié, en pioner innen trådløs telegrafi, tårnet til sine eksperimenter. Så tårnet ble stående av militære grunner. I 1921 ble den første direkte radiosending overført, og det skjedde fra Eiffeltårnet. Fra 1922 av ble de alminnelige programmene kringkastet fra Radio Tour-Eiffel. Tårnet har også tjent som fjernsynsmast i nesten 30 år, og når vi regner med antennen, er det 320,75 meter høyt. Eiffeltårnet var verdens høyeste byggverk i over 40 år, inntil det ble overgått av Chrysler Building i New York i 1930.»
«Jeg lurer på hva pariserne synes om Eiffeltårnet.»
«Det har vært forskjellige meninger i årenes løp. De har variert fra kjærlighet til hat. Så langt tilbake som i 1887 undertegnet en gruppe velkjente forfattere, deriblant Alexandre Dumas (d.y.) og Guy de Maupassant, og komponisten Charles Gounod et protestbrev hvor de fordømte det de kalte det ’ytterst latterlige tårnet som dominerer Paris akkurat som en gigantisk fabrikkpipe’. De tilføyde: ’I 20 år skal vi ha synet av den avskyelige skyggen av den stygge søylen av jern og bolter som rager opp over hele byen og er en skamplett.’
Men denne uroen har lagt seg nå, og i dag godtar pariserne Eiffeltårnet som en del av det parisiske landskap. Jernkvinnen har bestått tidens prøve, også takket være de 57 tonn maling som blir brukt til hennes ansiktsløftning hvert sjuende år. I 1989 vil hun feire sitt hundreårsjubileum.
Det er riktignok ikke alle som betrakter Eiffeltårnet på samme måte som den dikteren som sammenlignet henne med en ’hyrdinne’ blant sin ’flokk av Paris-broer’. Men turister fra hele verden vil se henne, akkurat som du, Pierre. De ’flokker seg’ bokstavelig talt om henne — hvert år kommer det over tre millioner for å se henne! Noen av dem går opp for å se på utsikten. Andre er interessert i å kjøpe suvenirer i de forskjellige butikkene, eller de vil bare sende et postkort fra det spesielle postkontoret på den første plattformen. Andre igjen blir litt lenger for å nyte et typisk fransk måltid i en av restaurantene på den første eller den andre plattformen.»
«Tusen takk for omvisningen og for alle disse opplysningene. Når jeg treffer vennene mine igjen, skal jeg fortelle dem at jeg har møtt en prektig gammel dame på nesten 100 år som fremdeles står støtt der hun står og ser ned på Paris.»
[Uthevet tekst på side 14]
Eiffel inviterte noen av de mer atletiske rangspersonene opp de 1710 trappetrinnene for å innvie tårnet
[Uthevet tekst på side 15]
Ifølge den opprinnelige kontrakten skulle tårnet demonteres etter 20 år
[Bilde på side 13]
Den spesielle konstruksjonen gjør at tårnet er lett i forhold til størrelsen