Til topps med heisen

TYSKERNE kaller den Fahrstuhl og spanjerne ascensor. For britene er den en lift og for amerikanerne en elevator. Men uansett hva du kaller heisen, er den den innretningen som vanligvis gir deg en sugende fornemmelse i magen i en høy bygning.

Hvor hadde vi egentlig vært uten heisen? Har du noen gang tenkt over hvor annerledes verden ville ha vært hvis vi ikke hadde den? Uten heiser ville skyskrapere ha vært helt upraktiske. Og hva med de millioner av mennesker verden over som bor i høyblokker? Hvordan skulle de klare seg uten?

Dette bringer tankene hen på et engelsk ordtak: «Du savner aldri vannet før kilden går tørr.» Det samme gjelder heiser. De blir ikke riktig satt pris på før de går i stykker. Husmoren som bor i tiende etasje og finner ut at hun har glemt noe viktig på handlelisten, blir fort klar over det. Når hun strever seg opp trappene, gjenoppdager hun plutselig muskler i bena som hun for lenge siden hadde glemt at hun har!

Men har du noen gang lurt på når og hvor heisen ble oppfunnet og tatt i bruk? Hva tror du?

«Ingen fare, mine herrer, ingen fare!»

Et utbredt behov for en innretning som kunne heise varer og mennesker opp og ned, oppstod særlig i det 19. århundre. Etter hvert som bygningene ble høyere, ble folk mindre lystne på å gå opp alle trappene. Store varehus skjøt opp både her og der, og det ble behov for et apparat som kunne transportere kundene fra én etasje til en annen uten at de behøvde å anstrenge seg. Hvem var den første oppfinner som kunne demonstrere et tilfredsstillende passasjerheissystem? Det var en amerikaner fra Vermont ved navn Elisha Graves Otis.

Pussig nok ble Elisha Otis’ talent som konstruktør oppdaget mens han arbeidet som sjefsmekaniker på en sengefabrikk i Albany i New York. Han oppfant flere arbeidsbesparende innretninger og ble så sendt til Yonkers i New York, hvor hans evner kunne komme bedre til nytte. Der konstruerte og bygde han den første heisen som hadde en innebygd, automatisk sikkerhetsmekanisme som ville utløses i tilfelle av kabelbrudd. I 1853 startet han sitt eget firma, som fremstilte heiser. Året etter demonstrerte Otis sin oppfinnelse på en utstilling i New York.

Brosjyren Tell Me About Elevators forteller hvordan det foregikk: «Hele sikkerhetsheisen var installert i hovedområdet i utstillingshallen. Heisplattformen med kasser, tønner, annen last . . . og Otis selv . . . ble heist opp, slik at alle kunne se den. Så gav han ordre om at [heis]tauet skulle skjæres over. Da belastningen på fjæren i sikkerhetsmekanismen opphørte, rettet fjæren seg ut og kom i inngrep med sperrehakene, slik at heisplattformen ble hengende trygt og ubevegelig. Tilskuerne gispet, og deretter braket applausen løs. Otis, som stod oppe på plattformen, bukket stolt og sa: ’Ingen fare, mine herrer, ingen fare! ’» Og dermed var den moderne heis født.

Heisen erobrer verden

En forstod snart at denne nye oppfinnelsen kunne brukes til mye, og i 1857 ble den første passasjerheisen installert i et varehus på hjørnet av Broadway og Broome Street i New York. Den var dampdrevet og hevet seg fem etasjer på under ett minutt. Det var fort den gangen. I dag kan heisene i verdens høyeste bygning, Sears Tower i Chicago, til sammenligning sende deg 412 meter til værs på under ett minutt!

Hvordan stod det så til med heisene her i Europa på den tiden? Ettersom europeerne la noe mindre vekt på høye bygninger, kom de senere i gang. Det ser ut til at den første moderne heisen ikke ble bygd her før i 1867. Men deretter tok vi igjen det forsømte. Hvordan? Ved å bygge den første heisen for en skyskraperlignende konstruksjon. Hvilken konstruksjon var det? Eiffeltårnet, det mest berømte landemerket i Paris, som ble ferdig i 1889.

Hvordan virket dette heissystemet? Sigfried Giedion forteller om det i boken Space, Time and Architecture: «Fire store, dobbeltdekkete heiser gikk fra bakken og opp til den første plattformen, i en høyde tilsvarende toppen av Notre-Damekatedralen [68 meter]. To andre gikk fra avsatsen og opp til den andre plattformen, i en høyde tilsvarende toppen av kuppelen på Peterskirken i Roma [133 meter]. Resten av oppstigningen gikk i to etapper ved hjelp av et par hydrauliske heiser, som opererte i et slags skyttelsystem. Hele oppstigningen til 300 meters høyde tok bare sju minutter.» Utviklingen var nå i ferd med å skyte fart for alvor.

Et høyt fall uten søl

Etter hvert som årene gikk, ble heisene mer avansert, og i 1913 hadde en tatt i bruk luftputesystemet. Dette var en sikkerhetsanordning som gjorde at heisen i tilfelle den falt, ville stoppe opp i et kammer av komprimert luft som virket som en støtpute.

Oppfinneren av luftputesystemet, F. T. Ellithorpe, var så sikker på det nye systemet sitt at han lastet inn over tre tonn ballast og et glass vann i heisen for så å la alt sammen falle ukontrollert ned fra 45. etasje, et fall på 180 meter. Da heisen stoppet opp, var det ikke sølt en dråpe av vannet!

Heisen hjelper til med å betale regningen

I 1931 ble Empire State Building verdens høyeste skyskraper. Men bare 30 prosent av kontorkapasiteten ble utnyttet som følge av depresjonen. Hva bidrog til å redde bygningen? Jo, heisene som fraktet strømmer av skuelystne opp til utsiktsplattformen. Den første dagen betalte 5000 turister én dollar hver for å få nyte den storslåtte utsikten fra toppen av bygningen. Og én dollar var en god slump penger den gangen. Den første måneden tok over 100 000 turen opp til utsiktsplattformen i 86. etasje.

De siste tiårene er heisene blitt bedre og raskere. I RCA-bygningen i New York, for eksempel, suser heisene opp de 70 etasjene med en hastighet på 430 meter i minuttet. I John Hancock Center i Chicago slår de til og med det — der er hastigheten 550 meter i minuttet, eller over 30 kilometer i timen!

Vi forstår godt hvor viktig det er med raske heiser, når vi vet at over en kvart million mennesker er innom skyskraperkomplekset Rockefeller Center i New York hver dag for å handle, arbeide eller se seg om. Det er derfor ikke rart at de 110-etasjes tvillingtårnene i World Trade Center i New York i alt har 250 heiser. Tenk deg å måtte ta trappen helt opp i de bygningene!

Så neste gang du går inn i en heis, bør du tenke på Elisha Otis’ kjente ord: «Ingen fare, mine herrer, ingen fare!» Og vær takknemlig for at du kan bruke heisen.

[Bilde på side 25]

Elisha Otis demonstrerer verdens første sikrede heis

[Bilde på side 26]

Hadde det vært skyskrapere uten heiser?