«Ingen har større kjærlighet enn denne»
FRANÇOIS, et av Jehovas vitner i Paris, har lenge vært fortrolig med Jesu Kristi ord: «Dette er mitt bud at I skal elske hverandre, likesom jeg har elsket eder. Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» (Johannes 15: 12, 13, EN) Men da François våknet om morgenen den 22. september i fjor, ante han ikke at disse ordene skulle få enda større betydning for ham før dagen var over.
Denne dagen gikk han som vanlig av sted til Jehovas vitners møte i Paris sentrum. Det begynte klokken 17.30. I de siste 25 årene har denne menigheten hatt sine møter i et leid lokale i fjerde etasje i en gammel kontorbygning. Bygningen ligger ved en vakker, åpen plass ved enden av den berømte Avenue de l’Opera, i nærheten av Louvre.
François stod ved inngangsdøren for å hjelpe eventuelle etternølere med å finne plass. Taleren var omtrent halvveis i sitt bibelske foredrag da François plutselig kjente røklukt. Så fikk han se en liten strime av røk under døren. Han åpnet døren og oppdaget en grønn koffert like utenfor — og det sivet røk ut av den.
François nappet til seg kofferten og styrtet ned de tre etasjene, men på det nederste trappetrinnet snublet han. Kofferten falt i gulvet, lokket spratt opp, og en bensinkanne av plast falt ut. Han smekket fort igjen den rykende kofferten, tok den i armene og løp ut av bygningen og tvers over gaten. Han unngikk med nød og neppe å bli påkjørt av en bil. Så kastet han fra seg kofferten i fontenen på plassen. Deretter løp han tilbake og hentet bensinkannen, for han fryktet at den også kunne være en bombe, og fikk slengt den ut i vannet.
På dette tidspunkt kom to av menighetens eldste bort til ham ved fontenen. De hadde gått ut for å se hva som var på ferde. Ettersom det fremdeles røk av den halvveis nedsunkne kofferten, sa en av de eldste at de straks måtte ringe til politiet. De hadde bare fjernet seg noen få skritt fra fontenen da bomben eksploderte. Vindusrutene mot plassen sprang, og flere mennesker ble lettere skadet av glassplinter som regnet ned. François og de eldste som var sammen med ham, ble oversprøytet med gjørme og vann fra fontenen, men kom fra det uten skader. Kanten rundt fontenen må ha skjermet dem mot trykket.
Oppe i Rikets sal på den andre siden av gaten sprang vindusrutene, og noen i forsamlingen ble kastet i gulvet av lufttrykket. Men ikke en eneste av de tilstedeværende ble skadet. De fleste av glassplintene ble stanset av de tunge gardinene.
Foredragsholderen oppfordret tilhørerne til å forholde seg rolig. Etter at de hadde takket Jehova inderlig for hans beskyttelse, fortsatte de møtet. Politiet og brannvesenet kom raskt til stede. Men de ventet til møtet var over før de foretok sine undersøkelser og fjernet alle glassbitene i lokalet.
Utrykningsfolkene roste vitnene for at de hadde tatt situasjonen med fatning, og særlig François fikk lovord på grunn av sin tapre innsats. Det var alminnelig enighet om at han hadde reddet møtedeltagernes liv ved sin åndsnærværelse og resolutte opptreden. Hvis bomben hadde eksplodert blant alle trekonstruksjonene i trappeoppgangen og kannen med bensin hadde tatt fyr, ville de alle ha vært fanget i en brannfelle.
Bombeattentatet ble gjenstand for bred omtale i de franske nyhetsmediene. En sveitsisk avis omtalte hendelsen i en artikkel med overskriften: «Forbløffende snarrådighet». François bad om, og fikk, politibeskyttelse mot TV- og avisfolk som ønsket å trekke ham fram i rampelyset. Da han ble utspurt, svarte han beskjedent: «Jeg forstod at vi var i livsfare, og jeg tenkte det var bedre at jeg døde alene enn at vi skulle bli drept alle sammen.»
En av politimennene sa til ham: «Det er et mirakel at du fremdeles lever. Din Gud må ha beskyttet deg. Du er et sant vitne for Jehova.»
Da dette ble skrevet, arbeidet politiet fremdeles med å oppklare hvem som stod bak bombeattentatet.