Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g71 8.7. s. 14–16
  • Jeg var geriljasoldat

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Jeg var geriljasoldat
  • Våkn opp! – 1971
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Jeg slutter meg til EOKA
  • Vi plasserer bombene
  • Arrestert med fellende bevis
  • Jeg kommer i kontakt med Jehovas vitner
  • Studium av Bibelen fører til virkelig frihet
  • Vi flyktet fra bomber — 50 år senere!
    Våkn opp! – 1998
  • Jeg har ’kommet over’ til nye distrikter i mer enn 50 år
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1996
  • Jeg fant sanne rikdommer i Australia
    Våkn opp! – 1994
  • Kypros
    Innsikt i De hellige skrifter, bind 2
Se mer
Våkn opp! – 1971
g71 8.7. s. 14–16

Jeg var geriljasoldat

FORTALT TIL «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT PÅ KYPROS

HELT fra jeg var barn, ble jeg innpodet med nasjonalisme. Det ble sagt til meg at det var fra hellenerne sivilisasjonen hadde kommet, og at jeg ikke måtte glemme at jeg var gresk-kypriot. På skolen hamret historielæreren min med glød og begeistring inn i meg beretninger om modige helter som hadde deltatt i grekernes opprør mot tyrkerne i 1821.

Også hjemme ble jeg innpodet med nasjonalisme. Nasjonalismen ble blandet sammen med religion, ettersom min far var prest i den gresk-ortodokse kirke. Han pleide gang på gang å si: ’Vi er grekere, og vi vil ha frihet.’

Vi var på den tiden underlagt britene. Det ble sagt til meg at hvis vi kunne tvinge britene, som ble betraktet som tyranner, til å trekke seg ut av Kypros, ville vi bli frie. Jeg ble opplært til å hate britene.

Den 1. april 1955 begynte EOKA (de kjempende helleneres nasjonale forbund) sin virksomhet. Denne organisasjonen hadde som mål å drive sabotasje mot militære anlegg og forårsake ødeleggelse og skape frykt blant britene ved å drepe vilkårlig helt til de forlot øya vår. Da ville vi bli frie! Frihet! — det ordet lød så vakkert i mine ører.

Med en viss stolthet pleide jeg å lese i avisen om de bedrifter menn og kvinner som tilhørte EOKA, hadde utført. Jeg ønsket at jeg kunne være blant disse modige menneskene, disse patriotene, men hvordan skulle det gå til? Så en dag fikk jeg mitt ønske oppfylt.

Jeg slutter meg til EOKA

Organisasjonen EOKA sto under ledelse av Digenis, som var en legendarisk skikkelse på Kypros. Den hadde en nestkommanderende og noen avdelingsledere, én for hver by. Den hadde også mange gruppeledere. Det skulle ikke gå lang tid før jeg traff en avdelingsleder.

Det skjedde i 1957. Jeg var da 25 år, gift og hadde to barn. Da han som var avdelingsleder for EOKA i den byen jeg bodde i, henvendte seg til meg, hørte jeg oppmerksomt og med stor respekt på det han hadde å si. Han ønsket at jeg skulle bli aktivt med i organisasjonen. Jeg var mer enn villig til det, men jeg trengte opplæring.

Opplæringen besto i å lage bomber. Da jeg hadde lært å lage bomber, ble jeg utnevnt til gruppeleder. Jeg fikk kommandoen over 32 mann og hadde endelig nådd mitt mål.

Vi plasserer bombene

Vår oppgave besto i å lage tidsinnstilte bomber og miner på vårt hemmelige tilholdssted. Vi plasserte dem hvor som helst vår avdelingsleder ga befaling om. De ville så eksplodere og utføre sitt ødeleggende arbeid på et fastsatt tidspunkt.

Vi hadde imidlertid et stort problem, og det var hvordan vi skulle frakte bombene fra gjemmestedet til deres bestemmelsessted uten å bli oppdaget. Vi løste dette problemet ved å lage kofferter med hemmelige rom. Vi pleide å plassere bomben i rommet i bunnen av kofferten, og etter at vi hadde lukket den delen, la vi klær og andre ting ned i kofferten. Vi passet nøye på at de klærne vi la ned i den, ikke tilhørte noen av oss som skulle plassere bomben.

Hvis vi skulle bli stoppet og ransaket av politiet eller soldater og de fant bomben, kunne vi således unnskylde oss ved å si at kofferten ikke var vår, at vi måtte ha tatt feil koffert. Og som bevis for dette kunne vi vise til at det ikke var våre klær som lå i den.

En dag fikk vi ordre om å plassere en tidsinnstilt bombe i en sal i et militærkvarter hvor en britisk general skulle holde en tale til sine offiserer. En av mine menn som arbeidet i militærkvarteret, klarte å få laget en nøkkel som passet i låsen i døren til salen. Dagen etter snek noen av oss seg inn i militærkvarteret, åpnet døren til salen og plasserte den tidsinnstilte bomben. Den eksploderte til fastsatt tid. Minst ti offiserer ble drept, og noen ble såret.

Da et fly med soldater en dag skulle ta av fra Kypros, fikk jeg ordre om å forhindre det. Vi klarte å plassere en tidsinnstilt bombe i bagasjen til en av passasjerene. Men flyet ble forsinket, og før en hadde kommet så langt at en fikk bagasjen om bord i flyet, eksploderte bomben på flyplassen.

Mitt virkeområde ble stadig større, og hver gang vi klarte å utføre «jobben» vår, ble tre-fire mennesker drept eller såret.

Det var alltid en viss fare for at jeg skulle bli arrestert og hengt eller skutt, men det var også andre farer. En gang eksploderte for eksempel ikke den bomben som vi hadde plassert natten i forveien. Og noen av mine menn og jeg arbeidet nettopp på det stedet hvor bomben var plassert. Hvis den tidsinnstilte bomben eksploderte nå, ville mange mennesker, innbefattet mine menn og jeg, bli drept. En anonym telefonoppringning til minekommandoen reddet oss ut av knipen.

Arrestert med fellende bevis

En gang ble jeg tatt. Det var et under at jeg unngikk døden. Vi var i ferd med å bære noen firtoms jernrør, som vi brukte når vi laget bomber, inn i en bil da vi ble stoppet av militærpolitiet. Da de ransaket bilen og fant jernrørene, fikk de mistanke til oss og kontaktet de militære myndigheter over radio. Vi ble arrestert og plassert i atskilte celler. Så begynte forhøret.

Vi fortalte alle den samme historien: En av passasjerene i bilen arbeidet i et rørleggerfirma. Han var ferdig med en jobb og holdt på å samle sammen de rørene som var blitt til overs, og vi hjalp ham bare med å frakte dem til det neste arbeidsstedet hans. De militære myndigheter undersøkte det vi fortalte, og fant at det virket sannsynlig.

Det som virkelig bekymret meg, var ikke jernrørene, men noe som ville være et langt mer fellende bevis. I bilen hadde jeg nemlig et brev fra avdelingslederen min. Det inneholdt ordrer til en annen gruppeleder innen EOKA, og i brevet lå det 15 pund sterling. Jeg skulle levere brevet, og i det sto det at pengene lå i konvolutten.

Da mennene fra militærpolitiet ransaket bilen, så en av dem konvolutten. Han tok den, åpnet den og så de 15 pundene. Han stakk brevet i lommen. Kom han nå til å levere brevet til de militære myndigheter? Det var det som bekymret meg. Hvis han gjorde det, ville alt håp være ute for meg. Hvordan skulle jeg kunne gjøre rede for at brevet befant seg i bilen? De ville forstå at jeg tilhørte EOKA. Til alt hell for meg var denne mannen svært glad i penger. Han beholdt pengene og kunne av den grunn ikke legge fram det avslørende brevet. Jeg hadde reddet livet. Etter at jeg var blitt forhørt og hadde sittet fengslet i tre dager, slapp jeg fri.

Jeg kommer i kontakt med Jehovas vitner

Selv om jeg var nasjonalist, var jeg også religiøs, for religion og nasjonalisme har i lang tid vært nær knyttet til hverandre her på Kypros. En dag holdt jeg på å selge lodder, og inntekten skulle gå til en ny gresk-ortodoks kirke som skulle bygges. I det firmaet hvor jeg var ansatt, arbeidet også et av Jehovas vitner. Jeg hørte mange ganger at han snakket med arbeidskameratene mine om Jehova. Han snakket også med meg. Jeg likte denne mannen. Han skulle bare ha vært mer patriotisk, tenkte jeg.

En dag sa dette kristne vitne for Jehova til meg at virkelig frihet, ikke bare frihet fra forskjellige former for nasjonal undertrykkelse, men frihet fra sykdom og død, ville komme gjennom Jehova Guds rike. Ved en annen anledning henvendte jeg meg til denne mannen og spurte om han ville kjøpe et lodd. Han opptrådte meget vennlig og roste meg for at jeg tok del i det jeg mente var et kristent arbeid, men han ville ikke kjøpe noe lodd. Han sa at han heller ville hjelpe meg på en annen måte. Han sa at han ville gi meg et års abonnement på det bibelske bladet Vakttårnet. Jeg tok imot tilbudet.

Noen uker senere begynte jeg å få bladet i posten. Men ettersom jeg ikke var særlig interessert i å lese det, pleide jeg å slenge det bort i et hjørne. Jeg tok det ikke engang ut av omslaget.

En dag spurte så vitnet meg hva jeg syntes om en artikkel som hadde stått i et av de nyeste numrene av Vakttårnet. Den behandlet et emne som jeg var virkelig interessert i, men ettersom jeg skammet meg for å si at jeg ikke engang hadde åpnet bladet, sa jeg at jeg dagen etter skulle fortelle ham hva jeg syntes. Da jeg kom hjem, begynte jeg å lete gjennom haugen med blad og fant artikkelen. Jeg leste den og syntes at den var meget interessant. Hver gang jeg traff dette vitnet for Jehova etter dette, hadde han noe interessant å snakke med meg om.

Studium av Bibelen fører til virkelig frihet

Ikke lenge etter tok jeg imot tilbudet om et bibelstudium. Jeg sørget også for at min familie var med på det, ettersom jeg begynte å forstå at min kjærlighet til Gud og mine medmennesker var sterkere enn min nasjonalistiske ånd. Jeg begynte å lære mer om Gud, hans navn og hans hensikter. Jeg begynte å forstå at en ikke kan bli lykkelig ved å fremme noen former for nasjonalisme eller noen menneskelige styreformer. Jeg satte min lit til Jesu Kristi regjering, Guds rike. Hvor glad ble jeg ikke da det ble vist meg ut fra Bibelen at Gud har en hensikt med at han tillater nasjonene å gå så langt som de har gjort, og at det er den generasjon som lever nå, som vil få oppleve den store forandring som sanne kristne i mange hundre år har sett fram til! Jeg fikk tårer i øynene da jeg lærte at Jehova er en barmhjertig Gud, og at han er villig til å tilgi. Hvor mye trengte ikke jeg å få tilgivelse for!

Etter at bibelstudiet var blitt holdt noen ganger, traff jeg en beslutning. Jeg elsket Gud og trengte hans rike. Jeg symboliserte min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann. Det første jeg gjorde etter det, var å sende bladene Vakttårnet og Våkn opp! til alle de mennene som hadde stått under min kommando. Det var bare én av dem som viste litt interesse for Bibelens budskap.

I dag er jeg igjen «gruppeleder», men på en annen måte, ettersom jeg er tilsynsmann i en fredelig menighet av Jehovas vitner. Jeg har igjen om lag 35 personer som jeg samarbeider med. Og hvilken glede er det ikke å ta del i felttjenesten sammen med dem og gjøre de gjestfrie og vennlige menneskene på Kypros kjent med det gode budskap om den tusenåige fredstid som Rikets styre under Jesu Kristi ledelse vil bringe! (Åpb. 20: 4—6) Hvilken glede er det ikke for meg å lese for mine landsmenn Bibelens løfter om de dødes oppstandelse og de enestående forhold som den sanne Gud, Jehova, skal skape i sin nye tingenes ordning, som nå er så nær! — Åpb. 21: 1—4.

Jeg har nå funnet virkelig frihet, den frihet jeg har søkt etter. Hvor takknemlig er jeg ikke for at et av Jehovas vitner viste meg hva som egentlig er meningen med livet!

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del