Har vår generasjon sett «tegn fra himmelen»?
NOEN av de eldste i vår generasjon kan huske tilbake til flygingens barndom i tiden etter at Orville Wright gjennomførte sin første vellykkede flyging i 1903. På den tiden ble et fly sett på som et stort leketøy. Det tilfredsstilte flygernes eventyrlyst og var en kilde til underholdning for store mengder av tilskuere.
Men i 1911 begynte Italia å bruke fly til å slippe granater over tyrkiske soldater. Encyclopædia Britannica sier: «Flygingens sirkus- og karnevalsperiode fikk en brå slutt da den første verdenskrig brøt ut i 1914. Flyindustrien fikk et kolossalt oppsving fordi krigførende land var villige til å stille store summer til rådighet for flykonstruktørene.»
Luftkrigen begynner
Helt fra krigsutbruddet tok landene i Europa i bruk fly til overvåking av hverandres områder. Men den 26. august 1914 ble et russisk fly med hensikt styrt rett inn i et inntrengende østerriksk fly. Begge flygerne ble drept. Samme dag ble et tysk rekognoseringsfly omringet av tre britiske fly som tvang den tyske maskinen til å lande. Det var tydelig at luftkrigen var i gang. En fransk flyger som gikk på vingene den 5. oktober 1914, førte med seg et håndvåpen, et maskingevær, og med dette skjøt han ned et tysk fly. Deretter tok det ikke lang tid før flyene ble utstyrt med fastmonterte maskingeværer, noe som førte til uhyggelige luftkamper. Da krigen sluttet, hadde over 10 000 menn mistet livet i slike sammenstøt.
Enda mer redselsfullt var synet av bomber som ble sloppet fra fly. Den 8. oktober 1914 ble strategiske mål i Köln og Düsseldorf bombet av to engelske fly. Og i desember 1914 innledet tyskerne sine flyangrep på Storbritannia. «Bombeangrepene ble stadig forferdeligere etter hvert som krigen gikk sin gang,» skriver Susanne Everett i boken World War I — An Illustrated History.
Flyenes betydning under den første verdenskrig blir omtalt av Aidan Chambers i boken Flyers and Flying: «Flyene gjennomgikk en sterk utvikling i en tid med vanvittige ødeleggelser. Rundt omkring på slagmarkene i Frankrike lå forvridde vrakrester fra mange luftkamper. London og andre storbyer, småbyer og tettsteder var blitt bombet. Skip var blitt angrepet fra luften. Krigen . . . skiftet fullstendig karakter da flygingens menn dukket opp i sine utrolige maskiner.»
Mange mente at disse og andre krigshandlinger utgjorde en oppfyllelse av følgende bibelske profeti: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike; . . . og det skal skje forferdelige ting og vise seg store tegn fra himmelen.» (Lukas 21: 10, 11) En parallell gjengivelse av denne profetien tilføyer disse ordene: «Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsveene.» — Matteus 24: 7, 8.
«Begynnelsen på fødselsveene»?
Gikk det slik at den første verdenskrig med dens ’forferdelige ting og store tegn fra himmelen’ faktisk ble «bare begynnelsen på fødselsveene»? Historien bekrefter at den gjorde det. Over en million tonn bomber regnet ned fra himmelen under den annen verdenskrig. Noen av dem var sprengbomber på opptil seks tonn som kunne trenge gjennom fem meter tykk betong.
Prøv å forestille deg den redsel innbyggerne i Hamburg må ha følt den natten i juli 1943 da en sverm på 700 bombefly slapp sin last ned over byen deres. Et nytt bombeangrep kom to netter senere, og det førte til en katastrofebrann som krevde over 40 000 menneskeliv. Adolf Galland beretter: «En strøm av forgremmede og skrekkslagne flyktninger søkte til nabodistriktene. Redselen fra Hamburg spredte seg raskt til de fjerneste småsteder i riket.»
Warszawa, London, Coventry, Berlin, Dresden, Tokyo og mange andre byer ble utsatt for intense bombeangrep. Et av luftangrepene mot Tokyo forårsaket en brannstorm som var enda verre enn den i Hamburg. Den krevde over 80 000 menneskeliv. Etter gjentatte luftangrep la millioner av mennesker på flukt fra byen. «Folketallet i Tokyo gikk ned fra fem millioner til 2,3 millioner,» opplyser historikeren Jablonski. En japansk kvinne forteller: «Når jeg hører lyden fra sirenene på en brannbil eller ser at kubbene i en peis bryter sammen, får jeg hjertebank og gjenopplever disse redselsdagene i barndommen.»
Under den annen verdenskrig ble også skremmende, nye våpentyper tatt i bruk. I krigens siste år begynte Tyskland å avfyre sine V-2-raketter med stridshoder på ett tonn. Disse rakettene oppnådde en hastighet på 5600 kilometer i timen og falt ned på britisk jord bare fem minutter etter utskytingen. Til slutt slapp USA to atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki, med den følge at over 100 000 mennesker ble drept momentant. Encyclopædia Britannica sier: «Atombomben og V-2-rakettene utgjorde i fellesskap grunnlaget for etterkrigstidens interkontinentale ballistiske raketter [ICBM, også kalt langdistanseraketter].»
Etter krigen utviklet nasjonene kjernefysiske våpen som var enda mer ødeleggende. Det foregikk en hektisk virksomhet for å få utprøvd slike våpentyper før prøvestansavtalen ble undertegnet i 1963. Også i det ytre rom ble det foretatt prøvesprengninger av atombomber. Dr. Mitton omtaler et slikt eksperiment i sin bok Daytime Star — The Story of Our Sun: «Starfish-eksplosjonen i juli 1962 frembrakte et strålingsbelte som bestod i flere år. Dårskapen ved å foreta dette eksperimentet ble ganske åpenbar da det viste seg at det hadde ført til at flere kostbare satellitter ble satt ut av spill.»
Prøvestansavtalen av 1963 la en demper på eksperimenteringen med atomvåpen, men den forhindret ikke at supermaktene fortsatte å fremstille slike bomber. Den forhindret heller ikke at de forbedret sine metoder til å få dem fram til bestemmelsesstedet. Dr. Jastrow kommenterte dette forholdet i en artikkel i Science Digest: «Da tyskerne bombarderte England med V-2-raketter for 40 år siden, var de fornøyd med seg selv hvis en rakett rammet innenfor en radius av 16 kilometer fra målet. . . . Stridshodene i de sovjetiske og amerikanske langdistanseraketter som er operative i vår tid, lander innenfor en radius av 270 meter fra målet etter å ha tilbakelagt en avstand på mange tusen kilometer.»
Dr. Jastrow omtalte deretter nye stridshoder med radarøyne og elektroniske hjerner. De skal kunne «lande innenfor en gjennomsnittlig radius av 23 meter fra målet». Slike stridshoder skal kunne tilpasses langdistanseraketter.
Er du ikke enig i at det som begynte i 1914, kan sies å ha vært «bare begynnelsen på fødselsveene»? Menneskene har i omfattende utstrekning benyttet «himmelen» til dødbringende formål.
[Bilde på side 4]
Prøvesprengninger av atombomber ble foretatt i verdensrommet før prøvestansavtalen ble undertegnet