«Misjon England» — en anledning som ikke ble benyttet
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia
NÅR britiske aviser bruker over 1200 meter spalteplass til religion — en hvilken som helst religion — må det være litt av en rekord. «Misjon England», en kampanje som Billy Graham og Luis Palau stod bak den varme sommeren 1984, skapte virkelig store overskrifter. Massemøter i seks viktige byer rundt omkring i landet ble koordinert med en kampanje i London, og hensikten med det hele var å samle titusener av mennesker. Hvorfor ble en slik kampanje betraktet som nødvendig? Hvordan reagerte britene på denne amerikaniserte evangeliseringen? Hva utrettet egentlig «Misjon England»?
I ti år var tanken om å invitere Billy Graham til England blitt drøftet, men så sent som i 1980 la fremtredende religiøse ledere ikke skjul på at de var imot dette. De husket uten tvil Billy Grahams store kampanje i 1967. En undersøkelse som ble foretatt etter den, viste at det bare var fem prosent av dem som da kom med en offentlig kunngjøring og begynte å gå i kirken, som fremdeles gikk i kirken ett år senere.
I betraktning av hvor dårlig det stod til med åndeligheten i Storbritannia, var det imidlertid andre som gav planene sin uforbeholdne støtte. «Storbritannia trenger en åndelig fornyelse,» sa lederen for «Misjon England», metodisten lord Tonypandy. Biskopen i Liverpool, David Sheppard, påpekte: «Det finnes en masse mennesker, både medlemmer av kirkesamfunnene og de som befinner seg i periferien i kirkesamfunnene . . . som trenger denne oppfordringen til å komme seg ned av gjerdet og overgi seg til Jesus Kristus for å bli hans etterfølgere.» Hva hadde en så å tape? Som The Times påpekte, viste «Misjon England» seg til syvende og sist «å være en bevegelse som de fleste religiøse ledere med glede sluttet seg til».
Men heller ikke etter at misjoneringen var kommet i gang, var det noen ende på kritikken fra prestenes side. Avisen Sunday Telegraph meldte at Richard Jones, lederen for metodistkirken i East Anglia, angrep den «primitive lære» og «primitive stil» som både Graham og Palau lanserte. Metodistlederen lord Soper tilføyde: «Jeg misliker i høy grad deres møter og deres propagandavirksomhet.» Hvorfor? Hva var det som skapte problemer?
Fremgangsmåte og forskjellige personligheter
For den jevne engelskmann er religion noe høyst personlig. Det er ikke vanlig å drøfte religion, selv ikke privat, og offentlige debatter er en sjeldenhet. Organiseringen av en offentlig kampanje for å fremme religionen er derfor i strid med folkelynnet. Liverpool Daily Post, som generelt sett uttalte seg godkjennende, sa ikke desto mindre: «Lørdagskveldens forestilling — for det var det det var — var typisk amerikansk, ufortrøden evangelisering som på et annet sted ville ha blitt oppfattet som ren og skjær showbusiness.»
Andre tok avstand fra at det ble lagt så stor vekt på personligheter. «Det er Billy Graham som er stjernen; det er han som er attraksjonen, ikke innholdet i hans budskap,» klaget presten Jack Burgoyne i den anglikanske kirke da Graham skulle gå i gang med sine møter i Ipswich. «Hans organisasjon har gjort ham til en kultpersonlighet.» Gjestetalere, gospelsangere og besøkende dignitarer ble brukt for å trekke massene til arrangementene. Men i siste instans var det Palau og Graham oppmerksomheten ble rettet mot. Tidsskriftet Church Times sa til slutt i en artikkel hvor det rettet en forsiktig kritikk mot hele arrangementet: «Det er all grunn til å ha betenkeligheter ved hele stilen ved Grahams og Palaus møter — ved bruken av musikk, ved massepsykosen og veltalenheten som tar sikte på å få folk til å føle seg presset til å ’gå fram til botsbenken’ en spesiell kveld.» Var dette tidsskriftets bekymring berettiget?
Hvem var det som overgav seg?
Da det nærmet seg slutten på «Misjon England», viste det seg at omkring 100 000 hadde ’gått fram til botsbenken’ for å ’overgi seg til Kristus’ på Grahams og Palaus oppfordring. Men det kom som litt av en overraskelse at de fleste av disse allerede hadde tilknytning til et eller annet kirkesamfunn. Ifølge en undersøkelse var det 15 prosent som var nye «rekrutter». «Forkynte Billy Graham bokstavelig talt for de omvendte?» spurte Church Times. «En må si at de som kunne omvendes, . . . var i tydelig mindretall. Det var derfor like mye som noe annet en anledning da ’troppene’ ble oppmuntret.» Hvorfor var det nødvendig med en slik oppmuntring?
«Kirkens ledende menn er alvorlig bekymret,» sa Birmingham-avisen Sunday Mercury, fordi det samlede antall medlemmer i den anglikanske kirke «synker urovekkende». Bill Flagg, som er biskop og leder for «Misjon England» i den nordvestlige delen av landet, innrømmet: «Kirkesamfunnene hadde praktisk talt gitt opp evangeliseringen i 1970-årene.» Billy Grahams budskap til deres medlemmer var enkelt: «Du er kanskje blitt døpt. Du er kanskje blitt konfirmert, og du går kanskje i kirken. Men dypt inne i deg er det ikke som det skal være mellom deg og Gud.»
Tilbake til et kirkesamfunn
«Enhver som reagerer positivt, blir henvist til et eller annet kirkesamfunn,» forklarte en av Grahams medhjelpere. «Hvis en som går fram til botsbenken, ikke har tilknytning til noe kirkesamfunn, forsøker vi å finne et kirkesamfunn til ham som han kan identifisere seg med.» Hva dette kirkesamfunnet lærte, spilte tydeligvis ingen rolle. Tidsskriftet Catholic Herald sa: «Katolikker fikk opplæring sammen med pinsevenner, baptister, medlemmer av den anglikanske kirke . . . og andre» med tanke på at de skulle kunne gi råd og hjelp til dem som gikk fram til botsbenken. Det forhold at katolikker i det hele tatt var engasjert, fikk enkelte til å løfte øyenbrynene og vakte indignasjon blant medlemmene av det britiske råd for protestantiske kirkesamfunn, ettersom en slik tilnærming for dem ikke var noe annet enn forræderi mot den grunnleggende kristne lære.
Det er likevel et åpent spørsmål hvor dypt engasjert de som overgav seg, var. En rapport fortalte at 500 ’gikk fram til botsbenken’, tilsynelatende for «ikke å skuffe en celeber person som var på besøk». Men i hvilken grad har de som overgav seg ved en slik anledning, fulgt opp den beslutningen de da traff? «Kirkesamfunnene er ikke beredt på å ta imot nye troende; det er ingen fart i dem . . . enkelte er så kjedelige at jeg ikke ville være til stede på deres møter,» innrømmet Anthony Bush, leder for «Misjon England» i den sørvestlige delen av landet, ifølge en rapport i Sunday Telegraph.
Å sende folk tilbake til kirkesamfunnene er i virkeligheten det samme som å sende en sulten mann for å hente mat i et tomt spiskammer. Ifølge en gallupundersøkelse som ble foretatt like før Merseyside-kampanjen startet, ønsket to tredjedeler av dem som ble spurt, ikke bare at kirken skulle «gi moralsk veiledning», men også at den skulle «gi bibelsk undervisning». Ifølge en lignende meningsmåling som ble foretatt i nærheten av Sunderland, var noen av de viktige emner folk ønsket å få bedre kjennskap til, verdensfred, hvordan en skal løse dagens problemer, Gud, Jesus og — enda en gang — Bibelen. Hva gjorde Palau og Graham for å dekke disse behovene?
En anledning som ikke ble benyttet
«Jeg vil dere skal si til dere selv: ’Jeg ønsker å vite at hvis jeg døde i kveld, ville jeg komme til himmelen.’ Dette er kanskje din siste sjanse. Du vil kanskje aldri mer være så nær Guds rike.» Det var den måten Billy Graham appellerte på for å få folk til å overgi seg. Men en slik dødsorientert filosofi besvarer ingen spørsmål. «Unge mennesker søker etter noe de kan tro på,» sa Graham. Men unge mennesker trenger håp og en grunn til å leve. De må være overbevist om at livet har en hensikt, og at Gud vil gå til handling for å trygge deres framtid.
Guds rike er i virkeligheten det som unge mennesker — og deres foresatte — i høy grad trenger å få høre om. Dette riket er menneskehetens eneste håp, en virkelig regjering som vil gjeninnføre freden og gi menneskene mulighet til å oppnå evig liv. (Jesaja 9: 6, 7; Matteus 6: 9, 10) Jesus profeterte om at de kristne i vår tid skulle være travelt opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike for alle nasjoner, et arbeid som Jehovas vitner nå har vært opptatt med i mange tiår. (Matteus 24: 14) Palaus og Grahams kampanje trakk tusener av mennesker. Men begge unnlot å forklare den virkelige betydningen av Guds rike for de skarer som var kommet sammen. For en anledning som ikke ble benyttet!
Men vi bør sant å si ikke vente mange gode resultater av en slik kampanje. De kristne i det første århundre satte ikke i gang slike kampanjer, og de appellerte heller ikke til folk på en slik følelsesfull måte. En lederartikkel i Church Times sa at det under en slik kampanje «er umulig å drøfte de mange ubesvarte spørsmålene på en behersket og fortrolig måte . . . alle de spørsmål som må være i forsamlingens sinn, hvis den i det hele tatt er representativ».
Den vise Salomo sa: «En troskyldig mann tror alt som blir sagt, den kloke gir akt på sine skritt.» (Ordspråkene 14: 15) Når vi leter etter sannheten, må vi ha skjelneevne. Det aller beste er å følge den fremgangsmåten som ble fulgt av de første kristne i Berøa, som Paulus forkynte for. De ble rost fordi de ’daglig gransket skriftene’, og fordi de så hen til dem som en autoritet når det gjaldt troen. (Apostlenes gjerninger 17: 11) Jehovas vitner har alltid fulgt dette eksemplet. Sett deg i forbindelse med dem for å få drøftet dine bibelske spørsmål på en «behersket og fortrolig måte». Du har intet å tape — men mye å vinne.
[Bilde på sidene 14 og 15]
De som reagerte positivt, ble igjen henvist til de kirkesamfunnene som de hadde forlatt fordi de ikke hadde gitt dem noe håp