I live i dødens by
En rapport fra en av Vakttårnets representanter som opplevde ulykken i Bhopal på nært hold
BHOPAL — for ikke så lenge siden hadde du kanskje aldri hørt om denne byen midt inne i India. Bhopal er en vakker by som er bygd på tre høyder, og den har omkring 800 000 innbyggere. To store sjøer strekker seg nesten inn til byens sentrum, og ellers finnes her trivelige parker og gater som er prydet med trær. Men den 3. desember i fjor lekket giftig gass ut fra Union Carbides kjemiske fabrikk her i byen og forårsaket historiens verste industriulykke. På en eneste natt ble Bhopal til en dødens by.
Min kone, Mary, og jeg og vår unge sønn, Carl, bor like ved Union Carbides fabrikkbygning. Bare et lite jordstykke som er cirka 150 meter bredt, ligger mellom hjemmet vårt og fabrikkområdet. Hva kan det da komme av at vi fremdeles lever og er friske, mens tusenvis av andre mennesker, som for en stor del bodde lenger vekk fra fabrikken, enten ble drept eller påført forferdelige skader?
Vindretningen
Da vi gikk og la oss om kvelden søndag den 2. desember, rusket en kjølig vind i trærne på Bhopals tre høyder, og lyset fra en nesten full måne spilte på vannflatene. Utpå natten våknet vi av at alarmen gikk på Union Carbide, men vi brydde oss ikke om det og sovnet igjen etter en stund. Vi hadde hørt disse sirenene mange ganger før også og forstått det slik at teknikere ble tilkalt på denne måten i forbindelse med mindre uhell eller redningsøvelser. Det kunne faktisk ofte forekomme at vi kjente lukten av giftige gasser når vi kom hjem om kvelden vinterstid.
Men denne natten var det ingen uvanlig lukt å kjenne, og det var heller ikke noe annet som lot oss ane det mareritt som nettopp hadde begynt. Det var en katastrofe av så store dimensjoner at over 2500 mennesker skulle komme til å miste livet, og fjerdeparten av byens befolkning skulle bli berørt på en eller annen måte. Flere tusen skulle komme til å bli helt eller delvis blinde, og mange skulle få lunge- eller hjerneskader. Omkring 3000 stykker kveg og utallige mindre dyr skulle bli drept. Det var en redselsnatt som skulle etterlate seg frykt for at forurensningen skulle vedvare og forårsake gassforgiftninger og dødelige sykdommer i lengre tid.
Hva skyldtes denne katastrofen? Ifølge fabrikkens administrerende direktør hadde MIC-gass (metylisocyanat) lekket ut som følge av at en ventil på en lagertank hadde gitt etter for overtrykk. Noen eksperter tror at det også var en lekkasje av karbonylklorid, et stoff som ble brukt som stridsgass under den første verdenskrig.
MIC-gassen ligner nervegass i sine virkninger på mennesker. Den kan drepe øyeblikkelig, og den er også dødelig når den blir absorbert gjennom huden. En stund etter midnatt og i løpet av et tidsrom på cirka 40 minutter trengte flere tonn MIC-gass opp i atmosfæren før det lyktes å stanse lekkasjen. Men vinden førte gassen vekk fra husene i vårt område. Hvis den ikke hadde gjort det, ville vi antagelig ha blitt funnet døde i sengene våre og ha blitt begravd i en massegrav, og det ville bare ha vært et bilde igjen etter oss til å identifisere oss ved hjelp av.
En redselsnatt
Da gassen trengte ut, dannet den en stor, hvit sky på den klare natthimmelen. Vinterkulden tvang den ned til jorden, og den krøp inn i husene og fjøsene og bussterminalen og jernbanestasjonen. Den bredte seg også utover i retning av det største grønnsaktorget og byens sykehus.
En annen utløper av gasskyen strakte seg mot den nedre sjøen og videre ned i den nyeste bydelen. Den drepte overalt hvor den bredte seg. Folk våknet med såre øyne og vond hals på grunn av gassen, og tusener løp ut i gatene. De fleste som pustet inn gassen i nærheten av fabrikken, døde nesten øyeblikkelig. Andre snublet videre uten å kunne se, kastet opp og falt døde om på gaten.
Snart var hele byen på bena, og folk ropte «bhago, bhago» (som betyr «løp, løp»). Foreldre og barn kom fra hverandre og ble revet med av folkemassene. Politibiler med høyttalere begynte etter hvert å kjøre rundt og vekke folk og evakuere de berørte områder så raskt som mulig. Kjøretøyer som var på vei ut av byen, kunne hele natten få gratis bensin ved enkelte bensinstasjoner. Tusenvis av mennesker strømmet ut av byen til fots og med scooter, moped, auto-rickshaw, bil, buss og lastebil. Flere barn ble trampet ned av flyktende folkemengder og drept. Noen ble overkjørt av biler mens de holdt på å stavre seg fram mer eller mindre i blinde. Andre løp rundt på måfå og fulgte uforvarende samme retning som gassen. De døde eller ble hardt skadet.
Noen tenkte seg bedre om før de flyktet. En av dem var en av mine trosfeller, et Jehovas vitne som heter Paulose. Han våknet omkring kl. 2.30 av sirenene og kjente en syrlig lukt som minnet om salmiakk. Han visste at gassen måtte komme fra Union Carbide, og undersøkte først vindretningen. Deretter loset han skyndsomt familien sin vekk fra gassens bane. Han tok seg ikke engang tid til å ta med varme klær. De kjempet seg gjennom en stor menneskemasse og fram til en åsrygg utenfor byen hvor den friske og rene luften fra sjøen gav dem lindring. Bortsett fra en lett irritasjon i øynene og litt vondt i brystet unngikk de skader.
Etter hvert som natten skred fram, begynte myndighetene å gå til aksjon. Embetsmenn tok på seg gassmasker og gikk inn i det hardest rammede området på den andre siden av fabrikken i forhold til vårt boligområde. Bhopals borgermester, dr. Bisarya, og hans sønn Robin var blant de første som gikk inn i dette distriktet. Robin gav følgende beskrivelse av hvordan tilstanden var bare et par hundre meter fra hjemmet vårt: «Overalt så vi bare døde kropper — døde mennesker og døde dyr.»
Leger fra hele byen ble utkalt, og de satte raskt i gang hjelpearbeidet. Det store Hamidia-sykehuset ble snart overfylt av sterkt lidende mennesker som søkte hjelp. Snart kunne ikke sykehusets avdelinger ta imot flere, og det ble satt opp telt ute på sykehusområdet. Rundt omkring i hele byen ble det opprettet førstehjelpsstasjoner.
Hundrevis av mennesker flyktet til nærliggende byer, og mange døde underveis eller ved fremkomsten. En mann følte seg bedre da han hadde fått legehjelp. Da han kom hjem, tente han en sigarett, inhalerte og falt død om. En ung mann bar sine døde foreldre til kremasjonsstedet. Han hadde så vidt kommet hjem igjen, da han døde selv. En ung pike vi traff, hadde mistet ni av sine nærmeste.
En uhyggelig mandag
Vi var uvitende om disse redslene helt til vi våknet til vanlig tid, kl. 4.50, og begynte å forberede oss til dagens gjøremål. Vi hadde sovet fredelig mens vi hadde vært omgitt av død og lidelse.
Da sønnen vår hadde dratt av sted til sitt deltidsarbeid i den lokale avisen, skulle min kone og jeg som vanlig ut i forkynnelsesarbeidet. Både vi og sønnen vår er opptatt i heltidstjeneste som Jehovas vitner. Men overalt hvor vi kom denne mandag morgen, var det døde mennesker og dyrekadavre å se. Et menneske kunne spasere like foran oss på veien og plutselig falle død om.
På vår vei gjennom byen så vi nesten ingen kjøretøyer. Alle butikkene var stengt. Torget var uten virksomhet. På busstasjonen var gulvet dekket med oppkast og ekskrementer. På jernbanestasjonen hadde mange av de ansatte dødd på sin post.
Stasjonsmesteren, Harish Dhurve, som hadde pustet inn gassen, så hele staben sin bryte sammen. Han klarte å sette seg i forbindelse med neste stasjon og gi ordre om at de ikke måtte slippe noe tog inn i Bhopal. Han ble senere funnet død ved sitt skrivebord. Noen passasjerer som hadde kommet for å være med et tog som skulle gå kl. 1.30, kom ikke levende ut av Bhopal. En lokomotivfører som kjørte et tog inn i byen før stoppordren ble gitt, døde ved ankomsten.
Da vi gikk hjemover mandag middag, støtte vi på en strøm av mennesker som fylte hele veien og ropte at mer gass hadde sloppet ut, og at alle måtte løpe i motsatt retning. Dette førte til panikk, og det viste seg dessuten å være et falskt rykte. Vi så kommunale lastebiler fulle av lik. For hver time som gikk, økte tallet på omkomne — 269, 566, 1217, og til slutt var det oppe i over 2500. En avisoverskrift den 5. desember hevdet at det skjedde «Ett dødsfall hvert minutt».
Dag og natt steg røken opp fra likbålene. Åpne plasser ble raskt tatt i bruk til kremasjon av alle de døde, og det kunne bli brent opptil 100 samtidig. Dyrekadavrene ble fraktet utenfor byen og kastet i dype grøfter og dekket til. Noen ganske få av de overlevende plyndret forlatte hus, men de aller fleste gjorde hva de kunne for å lindre nøden. Vi og våre naboer bidrog med å skaffe penger og gjøre i stand mat til de syke.
Leger og andre eksperter fra hele landet strømmet til byen for å yte hjelp. Øyenleger og lungespesialister kom helt fra andre land. Særlig trist var det å høre at mange kvinner fikk dødfødte barn til tross for at de selv hadde sloppet fra ulykken uten nevneverdige synlige skader. Andre kom til sykehuset med uutholdelige smerter og aborterte.
Bare to dager tidligere, på lørdag, hadde min kone vært hos dr. A. M. Shali med det nyeste nummeret av Våkn opp!, som hun pleide å lese regelmessig. Min kone hadde spurt legen om hun hadde det svært travelt. «Dette er en stille tid for oss,» hadde hun svart. «Nå da varmen har gitt seg og regntiden er blitt avløst av godt vintervær, er det sunnere forhold. Derfor er det mindre å gjøre for legene.»
Men da vi gikk forbi dr. Shalis kontor mandag formiddag, stod folk som trengte behandling, i kø fire og fem i bredden til langt nede i veien. Mange bøyde hodet for å beskytte øynene mot sollyset. Dr. Shali fortalte oss senere at hun var blitt vekket tidlig om morgenen, og at hun og hennes mann og noen hjelpere hadde arbeidet uavbrutt og uten betaling hele mandagen og hele den påfølgende natt for å ta seg av ulykkesofrene. Hun sa at synet kunne reddes hvis pasientene fikk den rette behandling fort nok. De som ikke kom til behandling, ville få sår på hornhinnen og miste synet. Hun sa også: «Når vi ser disse lidelsene, må vi spørre oss selv hvordan menneskene kan tenke på å sette i gang en atomkrig.»
Hvordan stod det til med våre trosfeller?
Vi var sterkt interessert i å få vite hvordan det stod til med våre kristne brødre og søstre i Bhopal. De bor alle sammen i den eldste bydelen, innenfor faresonen. Vi oppsøkte dem og fant til vår lettelse at alle 12 var i live og uten skader.
Vi satte stor pris på vårt kristne brorskap da vitner fra andre steder begynte å innfinne seg for å se hvordan vi hadde det. Den første som kom, var bror Barrett, som selv har problemer med hjertet. Han hadde reist 337 kilometer med tog i nattens løp. Vi var så glade over å se ham at vi ble helt rørt. Telegrammer og brev begynte også å strømme inn, og dette var også til stor oppmuntring for oss.
Håp midt oppe i all sorgen
En strøm av mennesker kom til byen hver dag for å lete etter sine pårørende. Myndighetene arbeidet natt og dag for å fjerne lik med tanke på å avverge epidemier. Delstatens hovedminister, Arjun Singh, forsikret at Union Carbide aldri mer skulle få sette i gang sin virksomhet i byen. Men Bhopal kommer sent til å glemme denne katastrofenatten.
Ingen erstatning til de overlevende kan bringe deres døde tilbake til livet eller gi de blinde synet igjen. Men det finnes én som kan gjøre all skade god igjen, og det er Jehova Gud. Hans vitner i Bhopal, som er takknemlige over at de er i live, gleder seg over å kunne besøke sine bysbarn og trøste dem med det gode budskap om at det snart for alltid vil være slutt på den tiden da menneskene kan være årsak til slike tragedier.
[Bilde på side 20]
Menn som bærer en slektning til kremasjonsstedet
[Bilde på side 22]
To menn med øyenskader føres bort