Managua — offer for en fryktelig tragedie

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nicaragua

SKILTET står der ennå. Dets tause vitnesbyrd lyder: MANAGUA: 404 700 INNBYGGERE. Og i byens sentrum finner vi et annet vitnesbyrd. Uret over hovedinngangen til nasjonalforsamlingens bygning står på 12.35.

På dette tidspunkt natt til lørdag 23. desember 1972 ble Nicaraguas hovedstad lagt i ruiner av et fryktelig jordskjelv.

Ettersom jordskjelvets episenter befant seg rett under Managuas forretningsdistrikt, sluttet byen å eksistere som en beboelig by i løpet av 30 sekunder. Offisielt omkom over 12 000 mennesker, men det vil ikke noen gang bli mulig å fastslå nøyaktig hvor mange som fant sin grav i de husene som styrtet sammen.

Hele byen rammet av tragedien

De fleste av byens innbyggere sov fredelig da det inntraff en advarende rystelse fredag kveld omkring kl. 22. Managua har imidlertid opplevd mange rystelser. De forekommer regelmessig år etter år, men vanligvis gjør de ikke særlig skade. Slik var det imidlertid ikke denne natten i desember i fjor.

Like etter kl. 00.35 begynte de som hadde overlevd det kraftige jordskjelvet, å strømme ut på gatene. En tykk støvsky hvilte over byen. Folk var tause og helt lamslått. Da støvet begynte å drive bort, inntraff det en ny rystelse, ikke så kraftig som den første, men kraftig nok til at vegger styrtet sammen. Omkring kl. 2 kom en tredje rystelse. Det var imidlertid ikke stort igjen som den kunne ødelegge.

Rapporter fra alle kanter av byen viser at reaksjonen var den samme overalt da støvet til slutt drev bort. Akkurat som i det gamle Egypt da den førstefødte i hvert eneste hus ble slått i hjel, ’ble det et stort skrik’ og klagerop. (2 Mos. 12: 30) Det fulle omfang av det som hadde funnet sted, begynte etter hvert å gå opp for de hjemsøkte menneskene. Da redningsarbeidet begynte, ble en fort klar over at døden overalt hadde krevd sine offer.

I løpet av natten brøt det ut brann forskjellige steder i byen. Den største brannen herjet omkring markedsplassen i sentrum, hvor 15 kvartaler brant ned. Byen var uten vann og elektrisitet. Hovedbrannstasjonen var ødelagt; dens moderne utstyr lå under ruinene.

Et mareritt

Over hele byen opplevde familier et mareritt. I tusenvis, ja, i titusenvis av tilfelle hendte det samme, nemlig at huset styrtet sammen. De overlevende slet seg møysommelig løs fra murbrokkene og holdt nesten på å bli kvalt av støvet i ruinene. Mange klarte imidlertid ikke å komme seg løs. De som kom seg løs, begynte straks å arbeide for å hjelpe sin familie.

En mor til åtte barn forteller: «Min mann var den første som klarte å komme løs fra ruinene. Da han hadde fått meg løs, begynte vi febrilsk å arbeide for å finne barna. Lyset fra de store brannene nede i bykjernen gjorde det mulig for oss å se. Vi gravde der hvor vi hørte svake rop. En arm stakk fram ett sted, og lenger borte kom et bein til syne. Vi klarte heldigvis å redde dem alle.»

Lola Díaz, som er 79 år og et vitne for Jehova, sov da jordskjelvet fikk veggen ved siden av sengen hennes til å styrte sammen og begravde henne. Datteren hennes klarte å komme seg løs ved egen hjelp og ropte straks om hjelp. Flere av naboene hørte ropene hennes og kom til unnsetning, og sammen klarte de å grave fram Lola, som allerede var bevisstløs. Hun overlevde og er i ferd med å komme til krefter igjen.

Conchita Gonzales satt oppe og sydde da jordskjelvet kom. Da veggene styrtet sammen, kastet hun seg øyeblikkelig under symaskinbordet. Betongblokker traff symaskinen, men hun kom ikke til skade.

Andre var imidlertid ikke så heldige. En familie hadde nettopp flyttet inn i sitt nye hus i den nordvestlige delen av byen. Hjemmet deres var bygd av betongblokker. Stålstengene utenfor vinduene ga dem en følelse av trygghet. Hele huset styrtet imidlertid sammen som om det skulle ha vært bygd av våt leire. Hele familien på åtte ble levende begravd.

Et annet sted pågikk bryllupsfesten fortsatt da jordskjelvet kom. En redselsscene utspant seg da det tykke betongtaket styrtet ned på dansegulvet. Tretti mennesker omkom.

Det hendte imidlertid at folk overlevde på en merkelig og uvanlig måte. En redselsslagen mor lette febrilsk etter sin to år gamle datter under murbrokkene som hadde vært hennes hjem. Barnet ble senere funnet sovende i et rom lenger bak og hadde sloppet uskadd fra jordskjelvet.

En gjest på nr. 318 i Gran hotell hadde akkurat tatt seg en dusj og gikk tilbake til rommet. Han forsøkte å åpne døren til rommet, men klarte det ikke. Til slutt ble døren åpnet av et ektepar. Ettersom han sto der naken, fortumlet og forvirret, forlangte han å få en forklaring. Han spurte: «Hva gjør dere på mitt rom?»

«Deres rom? Det er vårt rom, nr. 418,» fikk han til svar.

Ingen av dem var klar over at tredje etasje hadde styrtet sammen, og at fjerde etasje nå befant seg der hvor tredje etasje hadde vært. Den nakne mannen unngikk døden, men mange andre i tredje etasje omkom.

For å få begravd de tusener av døde ble det gravd lange grøfter på kirkegårdene. Synet av rekker av døde som lå oppå hverandre, vil lenge bli husket. Noen ble begravd i kister, men de fleste ble begravd uten kiste. De døde ble fraktet til kirkegårdene inntullet i plast, ulltepper eller lakener, og noen var nakne. Fire lik ble lagt i et garderobeskap, som ble holdt lukket av et tau, og slik ble de senket ned i graven.

Redningsaksjoner og hjelpearbeid

Da nyheten om tragedien begynte å bli kjent, gikk det ikke lang tid før den sjokkerte verden reagerte. Andre land begynte nesten øyeblikkelig å sende medisinsk hjelp og andre forsyninger. Det tok derfor ikke lang tid før offerne for jordskjelvkatastrofen begynte å få hjelp.

Et av de første sentrer hvor det ble skaffet til veie forsyninger i form av mat og vann, var avdelingskontoret til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, det redskap Jehovas vitner benytter. Det lå 18 kvartaler fra jordskjelvets episenter, i den østlige delen av Managua. Bygningen ble bare ubetydelig skadd under jordskjelvet. De fleste av de andre husene i nabolaget ble helt ødelagt.

Da det grydde av dag denne kalde lørdagsmorgenen, handlet tilsynsmennene i Jehovas vitners menigheter som én mann. De ønsket spesielt å få vite hvordan det hadde gått med deres medvitner. De besøkte hvert eneste vitne i tur og orden for å finne ut hva som kunne gjøres for å hjelpe dem som trengte medisiner og legehjelp, og for å finne ut om det var andre ting de trengte. Etter denne undersøkelsen ble det sendt en fullstendig rapport til avdelingskontoret, hvor det så ble vurdert hvordan det ville være best å sette i gang hjelpearbeidet.

Det tok bare noen timer før rapportene begynte å komme inn. Ved middagstider om lørdagen hadde 15 av de 16 menighetene i Managua avlagt rapport. Av de over 1000 Jehovas vitner i byen var det ikke en eneste som mistet livet! Svært mange hadde fått blå merker, kutt, skrammer og skrubbsår, men ikke en eneste hadde brukket et bein! Sju Rikets saler var blitt ødelagt, og fire andre var blitt skadd. Minst 80 prosent av vitnene hadde mistet sine hjem.

Det ble straks truffet tiltak for å hjelpe disse vitnene og deres familier. Den oppriktige kjærlighet som rår blant Guds folk, kom tydelig til uttrykk. Lørdag ettermiddag ankom et vitne fra en menighet som lå 25 kilometer borte, med en lastebil og 1100 liter vann. De som arbeidet ved avdelingskontoret, og deres naboer ble i høy grad oppmuntret av dette.

Kl. 22 kom de første to lastebilene med forsyninger fra Jehovas vitner i Liberia i Costa Rica. Like etter kom det to lastebiler med forsyninger fra vitnene i Tegucigalpa i Honduras. Mat, klær, medisiner, vann og bensin var således kommet fram mindre enn 24 timer etter katastrofen! Grensene ble holdt åpne dag og natt. Det var ikke nødvendig med visum i denne nasjonale krisesituasjonen.

Litt etter kl. 7 søndag morgen ankom Selskapet Vakttårnets avdelingstilsynsmann i Costa Rica med flere forsyninger. Representanter for avdelingskontoret i El Salvador ankom med flere forsyninger like etter middag om søndagen. Frivillige arbeidere strømmet også til fra forskjellige menigheter i Nicaragua. De ble straks gitt i oppdrag å sortere klær, lage pakker med matvarer og dele ut disse pakkene. Andre laget enkle måltider til de arbeiderne som brukte hele sin tid i hjelpearbeidet.

Hjelpearbeidet antar større dimensjoner

Om søndagen, den første dagen hjelpeaksjonen pågikk, fikk 578 mennesker nok mat for to dager. Om ettermiddagen den samme dagen hadde avdelingstilsynsmannen et møte med de vitnene fra Costa Rica, Honduras og El Salvador som var på besøk. De ønsket å vite: «Hva er det våre brødre i Nicaragua trenger? Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem? Hvilke forsyninger skal vi kjøpe?»

Det var ikke mulig å kjøpe noe som helst i Managua. Det ble derfor laget lister over de forsyninger de trengte, og gitt instrukser. Mandag formiddag begynte det å komme lastebiler med forsyninger fra andre steder, og lastebilene fortsatte å komme dag og natt. Da to uker var gått, ble det bestemt at alle forsyninger fra da av skulle bringes inn i landet fra Costa Rica, ettersom dette landet lå nærmest og hadde de gunstigste markedsforhold. Da hjelpearbeidet hadde pågått i tre uker, hadde vitnene pakket og sendt ut over 20 tonn matvarer, nok mat til 120 000 måltider. Vitner utenfor Managua hadde åpnet sine hjem for dem av deres kristne brødre og søstre som trengte et sted å bo.

Fra alle kanter av verden har Jehovas vitner sendt gaver for å hjelpe sine medvitner i Nicaragua. Og etter hvert som det blir behov for forsyninger, sender Selskapet Vakttårnet penger til Costa Rica, slik at disse ting kan bli kjøpt. Gjennom det gode samarbeidet med Røde Kors og en amerikansk hjelpeorganisasjon mottok en dessuten 70 telt, 100 feltsenger og 100 ulltepper til hjelp for trengende vitner. Det er dessuten blitt kjøpt ytterligere 100 ulltepper i Costa Rica.

Vi vet ikke hvor lenge vårt hjelpearbeid vil måtte fortsette. Regjeringen sier imidlertid at det vil bli nødvendig å skaffe mat til en kvart million mennesker i Nicaragua i nærmere et år.

Byen evakueres

Etter hvert som redningsaksjonen fortsatte om lørdagen, dagen etter jordskjelvet, vendte de overlevende også sin oppmerksomhet mot personlige eiendeler som ikke var blitt ødelagt eller begravd, for å redde dem. Den etterfølgende natt tilbrakte Managuas innbyggere på gaten. Natten var kald og uhyggelig. Provisoriske karbidlamper og små oljelamper begynte å blafre i et hjelpeløst og forgjeves forsøk på å fjerne frykten.

Barn sutret og gråt, og hunder trykte seg inntil sine herrer og krøp sammen i frykt ettersom det stadig forekom små rystelser. Da solen etter en tilsynelatende endeløs natt sto opp og kastet sine stråler over byen og jaget nattens frykt på flukt, hadde tusenvis av mennesker bare én ting i tankene, og det var å komme seg ut av den redselsfylte byen.

Regjeringen sendte over radio ut meldinger om at byen straks skulle evakueres, men det rådde usikkerhet med hensyn til hvilke deler av byen som skulle evakueres, og hvordan evakueringen skulle foregå. I løpet av tre dager flyktet imidlertid omkring 100 000 mennesker hver dag nærmest i panikk ut av byen under en utvandring som savnet sidestykke. Transportmidler var høyt verdsatt. Lastebilsjåfører tok fire-fem ganger så høy betaling som vanlig. Pålessing og avreise fant sted både dag og natt.

Den fortvilelse enkelte følte, fikk dem til å ty til ytterliggående og selviske framgangsmåter for å få tak i et kjøretøy. En mann som kjørte en varebil, fortalte: «Jeg hadde stoppet for å svinge til høyre. Mens jeg sto og ventet, sprang en mann ut i gaten med en revolver i hånden og stakk den inn gjennom vinduet i en bil rett overfor meg og grep tak i mannen med den andre hånden.»

Plyndring

En av de triste sider ved denne nasjonale tragedien var den plyndring som fant sted. Flere dager etter jordskjelvet begynte mange mennesker å samle seg foran supermarkedene. Disse var fulle av varer med tanke på julehøytiden. Bevæpnede vakter ble satt ut omkring dem for å forhindre plyndring. Men menneskemassene ble snart ustyrlige. Mange øyenvitner forteller at vaktene enten flyktet eller tok del i plyndringen. Fem supermarkeder ble fullstendig tømt. Til og med noe av inventaret ble revet løs og fjernet. To supermarkeder ble senere stukket i brann.

Det ble også meldt om mange tilfelle av plyndring i private hjem. Soldatene i hæren hadde fått ordre om å skyte alle de kom over, som stjal. I fire-fem netter etter jordskjelvet kunne en, så lenge det var mørkt, stadig høre geværskudd. I mange tilfelle gikk folk for å skaffe seg et transportmiddel for å få flyttet sine personlige eiendeler, men da de kom tilbake, så de at deres hjem var blitt plyndret.

En professor, som klarte å grave sin familie fram fra murbrokkene, fant at tilstanden for hans datter var alvorlig. Garasjetaket hadde styrtet ned på bilen. Han benyttet derfor et annet transportmiddel da han brakte sin datter til sykehuset. Da han kom tilbake dagen etter, etter at datteren var død, fant han at tyver hadde brutt seg inn og plyndret hjemmet hans. De hadde til og med brutt seg inn i garasjen, jekket opp og satt støtter under taket og så rolig fortsatt med å ribbe bilen for alt av verdi, innbefattet hjulene!

Modige til tross for katastrofen

De fleste menneskene i Nicaragua er varmhjertete og gavmilde. De legger for dagen et usedvanlig mot. Vanskeligheter er ikke noe nytt for dem. Og de nåværende vanskelighetene er blitt møtt med et karakteristisk mot.

Et godt eksempel i denne forbindelse er en kvinne som hadde forlatt Managua, og som bodde i en provisorisk hytte på plattformen på jernbanestasjonen i Masaya, som ligger 24 kilometer sør for Managua. Mens hun ventet på at den eneste kjolen hun hadde klart å redde, skulle tørke, snakket hun med en av Jehovas vitners misjonærer, som hun hadde invitert inn. Hun fortalte at 27 familier hver dag måtte vente på tur for å kunne ta et bad på en bensinstasjon i nærheten. Hun fant seg rolig og modig i sin skjebne.

I et område som de hjemløse hadde flyktet til, kom det så mye dugg om natten at ullteppene var gjennomvåte og måtte vris og henges til tørk om morgenen, slik at de kunne være klar til bruk om kvelden igjen. Men en hørte ikke at noen klaget.

Mange i Managua som ikke hadde noe sted å dra til, og som var for fattige til å dra til et annet sted, fortsatte å bo i den ødelagte byen. Grupper slo seg sammen for å få selskap, trøst og beskyttelse om natten. De fleste sov på feltsenger, noe som gjorde det vanskelig for dem å holde varmen i de kalde nettene. De av Jehovas vitner som fortsatt oppholder seg der, får det stadig bedre, men de har fortsatt vanskeligheter.

Tre uker etter jordskjelvet fant en en 70 år gammel kvinne som sov på feltsengen sin ved siden av et gjerde ut mot gaten. For å få en viss beskyttelse mot den kalde vinden om natten hadde hun stilt opp noen kryssfinérplater rundt sengen. Noen Jehovas vitner som tok del i hjelpearbeidet, satte opp et telt som hun kunne bo i. Da hun så at de satte opp teltet, brast hun i gråt. Andre vitner følte det på samme måte da de fikk et telt å bo i. Mange hadde sovet på bakken, mens andre hadde sovet på feltsenger under åpen himmel. I betraktning av alt det som har skjedd, virker det nesten mirakuløst at ikke noen av Jehovas vitner har mistet livet.

Åndelig hjelp

Fem dager etter jordskjelvet ble det bestemt at Selskapet Vakttårnets avdelingskontor og misjonærhjem skulle evakueres. Det ble flyttet til et sted på landet som lå 20 kilometer sørøst for Managua. En familie der stilte rom til disposisjon, slik at avdelingskontoret og hjelpearbeidet kunne fortsette uten avbrytelse fra et sentralt sted. Omkring 100 000 av Managuas 404 700 innbyggere oppholder seg fortsatt i byen. Mange av vitnene er blant dem.

Avdelingskontoret og kretstilsynsmannen i Managua utarbeidet straks en plan med tanke på å besøke vitnene og organisere dem i grupper. Det ble holdt menighetsmøter, og felttjenesten ble reorganisert. Kretstilsynsmannen tilbrakte én og en halv dag sammen med hver gruppe. Da ti dager var gått, virket alle gruppene som de skulle.

Det første besøket av kretstilsynsmannen ble etterfulgt av et annet besøk som varte i to dager. Den ene dagen ble brukt i felttjenesten og den andre til spesielle møter. Så lenge det er unntakstilstand, kan en ikke holde møter om kvelden. Kretstilsynsmannen deler også ut mat og klær under hvert besøk og gir dessuten spesiell veiledning angående hygiene og farene for forurensning. Han undersøker også hvordan det står til med brødrene fysisk sett, og merker seg om noen trenger å komme på sykehus eller trenger medisiner. Hele denne ordningen har vist seg å være til velsignelse for alle.

En del av «tegnet»

Jordskjelvet var virkelig en stor tragedie for Managuas hundretusener av innbyggere. Frykt, angst og redsel har fått mange til å be til Gud. Kommer de til å fortsette å gjøre noe for å komme i et nærere forhold til ham? Vil de tro på Bibelen, som viser at det nå i endens tid skal være «store jordskjelv»? Bare tiden vil vise det. — Luk. 21: 7, 11.

En har nå begynt å bygge opp igjen de bygningene som ble ødelagt, men ikke noe menneske kan bringe de døde tilbake til livet. Det er bare Skaperen, Jehova Gud, som kan gjøre det. Og i Bibelen har vi hans pålitelige løfte om at han skal gjøre det. — Joh. 5: 28, 29.