Den første verdenskrig — en politisk frukt

For nesten 2000 år siden holdt Jesus Kristus sin berømte bergpreken. Denne talen viser hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for kristne menneskers atferd. Ifølge Kristi lære skal vi ikke la oss lede av hat, men av kjærlighet; ikke av hevngjerrighet og voldstendenser, men av overbærenhet og vilje til å tilgi. (Matteus, kapitlene 5 til 7) Opp gjennom historien har kristenhetens tilhengere utgitt seg for å være hans etterfølgere. Men hva ser vi når vi gransker den politikk som er blitt ført i det 20. århundre? Har regjeringene i kristenheten fulgt kristendommens prinsipper? Eller har de bevisst eller ubevisst fulgt de kyniske prinsipper som Niccolò Machiavelli beskrev i sitt verk om menneskenes historie? I sin bok Fyrsten redegjorde han for de metoder som fremgangsrike statsmenn hadde benyttet seg av i århundrenes løp. Hans viktigste teser er sitert på side 7.

VED inngangen til det 20. århundre kunne framtiden virke ganske lovende. De europeiske stormaktene hadde opprettet forbund som skulle sikre maktbalanse, og som teoretisk skulle ha vært en garanti for freden. Men som historikeren R. R. Palmer skrev i et historisk verk: «Europeerne trodde at de var på vei mot et slags høyere nivå med sterk fremgang og en rikere sivilisasjon, og at de gode resultater av moderne vitenskap og moderne oppfinnelser skulle bre seg videre utover fra denne sivilisasjon. . . . I stedet gikk det slik at Europa i 1914 styrtet ut i en katastrofe.» — A History of the Modern World.

Professor A. J. P. Taylor sier: «Det er faktisk vanskelig å se at det skulle være noen grunn til fiendskap mellom de europeiske stormaktene tidlig på sommeren i 1914.» Likevel gikk det slik at de europeiske politikerne ’styrtet ut i den katastrofe’ som verdenskrigen fra 1914 til 1918 var. Hvorfor skjedde det? Ifølge samme professor var årsaken «inndelingen i forbund [trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia og trippelententen mellom Frankrike, Russland og Storbritannia] . . . Det var meningen at de skulle føre til fred, men de førte til krig».

Jesus sa: «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» Han sa dessuten: «Elsk deres fiender.» (Matteus 5: 39, 44) Machiavelli mente at dyriske voldsmetoder ofte var nødvendige hvis en hersker skulle oppnå sine hensikter. Han skrev: «Derfor må en fyrste som vil stå seg, lære å kunne være ikke god, og å gjøre bruk av dette eller ikke, alt etter som det er nødvendig.» Etter hans oppfatning måtte kristne prinsipper ofres til fordel for det som var hensiktsmessig.

Da Europas katolske, protestantiske og ortodokse politiske herskere — konger, keisere, presidenter og statsministere — erklærte hverandre krig i 1914, hvem var det da de rettet seg etter bevisst eller ubevisst? Fulgte de Jesus Kristus, som de kalte Herre, eller fulgte de Machiavellis pragmatiske veiledning?

Verdenskrigen ble kalt ’den krig som skulle gjøre slutt på all krig’ og den krig ’som skulle trygge verden for demokratiet’. Ved hjelp av slike slagord forsøkte politikerne å rettferdiggjøre den massenedslaktingen som de lot unge menn bli utsatt for i 1914. Og hva slags krig var dette? Hva var den pris som vanlige folk — og ikke politikerne — måtte betale?

Tapene i den første verdenskrig

Slaget ved Somme i Nord-Frankrike kan kanskje gi et begrep om den vanvittige menneskeofring som fant sted i denne krigen. Professor Palmer opplyser: «Slaget ved Somme, som varte fra juli til oktober [i 1916], kostet tyskerne omkring 500 000 mann, engelskmennene 400 000 og franskmennene 200 000.» I alt 1 100 000 falne! Og hva ble resultatet? «Ingenting av betydning var oppnådd,» sier historikeren Palmer. Men mye var tapt — 1 100 000 fedre, ektemenn og sønner som etterlot seg millioner av sørgende foreldre, hustruer og farløse barn. Dette var dødens høst i ett enkelt slag. Og hva var den egentlige årsaken? En splittende politikk som blant annet gikk ut på at nasjonalisme og patriotisme ble utnyttet til å tilveiebringe kanonføde i en krig som aldri burde ha oppstått.

Hvilken pris måtte så befolkningen (men ikke i samme grad herskerne) i de stridende nasjoner alt i alt betale? En kilde opplyser: «Da den 11. november 1918 opprant, . . . hadde åtte millioner soldater mistet livet, 20 millioner var såret, lemlestet og syke, og mange spyttet blod på grunn av gassangrepene.» Og hvor mange sivile hadde mistet livet? «Tjueto millioner sivile var drept eller såret, og de overlevende bodde i byer som var bombet sønder og sammen.»

I betraktning av denne massenedslaktingen passer det godt at Bibelen bruker «et villdyr» som symbol på Satans verdensomfattende politiske organisasjon opp gjennom tidene. (Åpenbaringen 13: 1, 2, NW)a Det hender at ville dyr dreper for drepingens egen skyld. Det hender også at de dreper sitt eget avkom.

Men nye forhåpninger ble tent da den første verdenskrig sluttet og våpenstillstanden inntrådte i november 1918. Charles L. Mee gav uttrykk for dette i sin bok The End of Order, Versailles 1919: «Verdenskrigen hadde vært en tragedie av uhyggelige dimensjoner. Sekstifem millioner menn ble mobilisert — atskillige millioner flere enn det noen gang tidligere var blitt trukket inn i en krig — for å utkjempe en krig som, etter det de hadde fått høre, var en rettferdighetssak og en æressak og et anliggende som berørte den nasjonale stolthet og store idealer, ja, de skulle utkjempe en krig som skulle gjøre slutt på all krig og gjøre det mulig å opprette en fullstendig ny ordning med fred og likhet i verden.»

Tok verdens politiske ledere noen lærdom av dette forferdelige blodbadet? Forholdt det seg slik at de såkalte kristne nasjoner i høyere grad enn andre praktiserte den kjærlighet som Jesus talte om? Nei, begivenhetene etter 1918 har avslørt falskheten i de floskler og slagord som politikere, prester og militære ledere gjorde så behendig bruk av.

Den ovennevnte forfatteren, C. L. Mee, gir en treffende beskrivelse av situasjonen: «Diplomatene kom sammen [til fredskonferansen ved Paris]. De klarte på ingen måte å gjenopprette ordnede forhold i verden, men ved hevngjerrighet og inkompetanse, avmakt og renkespill oppnådde de å fastlåse verdenskrigens kaos, som således ble til en permanent tilstand i vårt århundre.» At verdenskrigens kaos ble til en permanent tilstand som er karakteristisk for det 20. århundre, er blitt bekreftet av senere begivenheter.

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Niccolò Machiavelli (1469—1527), italiensk statsmann og forfatter, formulerte følgende teser om statsmannskunst i sin bok Fyrsten. (Norsk utgave 1967 ved H. P. L’Orange)

1) «Det [er] langt sikrere å være fryktet enn elsket . . . Menneskene gjør seg mindre skrupler ved å handle dårlig mot en som gjør seg elsket.»

2) «Erfaring i våre dager [viser] at fyrster som har aktet lite på gitt ord og som har forstått med list å narre menneskene, har utrettet store ting og til slutt overvunnet dem som har støttet seg på tro og lover.»

3) «De må vite at det finnes to måter å kjempe på: med lov eller med makt. Den første er egen for mennesket, den annen for dyrene. Men fordi den første ikke strekker til, må man ty til den annen.»

4) «For en fyrste er det altså ikke nødvendig å ha alle de før nevnte gode egenskaper, derimot er det nødvendig at det ser ut som han har dem.» — Uthevet av oss.

5) Fyrsten må passe nøye på «at han, når man ser og hører ham, synes lutter mildhet, lutter troskap, lutter ærlighet og lutter gudsfrykt; og ingenting er viktigere å foregi enn denne siste egenskap. Menneskene dømmer nemlig i alminnelighet mer ut fra øynene enn ut fra hendene . . . Alle ser det du synes å være, men få føler hva du virkelig er».

6) «En fyrste må altså ikke beskjeftige seg med annet, ikke tenke på annet, ikke legge seg etter annet enn krigen, dens praksis og teori; for krigen er den eneste kunst man venter av en hersker.»

7) «Derfor må en fyrste som vil stå seg, lære å kunne være ikke god, og å gjøre bruk av dette eller ikke, alt etter som det er nødvendig.»

[Bilde på side 6]

Massenedslaktingen i den første verdenskrig tilkjennegir politikernes dårskap

[Rettigheter]

National Archives

[Bilde på side 7]

Machiavelli formulerte sine politiske teser på grunnlag av historiske begivenheter