Som jurist søkte jeg etter sannheten

I 1964 tok jeg juridisk embetseksamen ved universitetet i Madrid. Jeg var overbevist om at det ville gi meg store muligheter til å tjene rettferdighetens sak og mine medmennesker, samtidig som jeg kunne ha en godt betalt, innflytelsesrik og respektabel stilling. Derfor hadde jeg tatt sikte på å bli statsadvokat.

I årene som fulgte, ble jeg imidlertid dypt skuffet, og jeg fikk en skeptisk holdning til politikk og religion. Jeg hadde depresjonsperioder og begynte å leke med tanken på å begå selvmord. Alt virket så tomt. Nå var grensen nådd for en prosess som hadde begynt for mange år siden.

Men hvilke begivenheter i mitt liv var årsaken til mine selvmordstanker? Hva var det som litt etter litt hadde fått meg til å bli så nedfor?

I mørke

Jeg ble født i Marokko, som den gang var spansk protektorat, like etter den spanske borgerkrigen (1936—1939). Min far, som var offiser i hæren, var stasjonert der. Jeg var den eneste gutten og den nest eldste av tre søsken. Jeg ble oppdratt i et typisk spansk middelklassehjem, hvor militære og katolske verdier ble satt meget høyt.

Nesten alle spanjere ble på den tiden oppdratt til å tro at de burde være «halvt munk og halvt soldat» — og fikk en utdannelse som harmonerte med det. Denne mentaliteten gjorde seg gjeldende på alle livets områder, som ble nøye kontrollert av den katolske stat. Fedrelandskjærlighet, religion (den katolske, selvsagt), tradisjoner, nasjonalisme og rasestolthet var noe som myndighetene sørget for å innprente ethvert barn. Siden det ikke fantes noe annet alternativ den gangen, fikk jeg min utdannelse i katolske marist- og jesuittskoler. Man antok at jeg også med tiden skulle bli offiser i hæren.

Spørsmål og tvil

Da jeg var 12 år gammel, skjedde det noe som skulle få stor betydning for meg. Min far hadde gått på noen katolske kurs og kom hjem med et eksemplar av bibeloversettelsen Bover-Cantera. Den har jeg fremdeles, og den er full av understrekninger og spørsmål og notater som jeg skrev i margen når det var noe jeg ikke forstod.

I løpet av tre måneder hadde jeg lest Bibelen fra perm til perm. Da jeg ble eldre, forstod jeg at jeg hadde gjort noe som ikke var helt vanlig for barn av spanske katolikker på den tiden. Ingen hadde oppmuntret meg til å lese Bibelen. Lærerne mine forsøkte i stedet å få meg fra det, spesielt når jeg begynte å stille spørsmål som de ikke kunne svare på, eller når jeg hadde innvendinger mot katolske læresetninger. «Det er ikke noe for deg. Du er for ung. Du bør vente med å lese Bibelen til du blir eldre,» sa de ofte til meg. Den samme holdningen hadde mine skolekamerater. Jeg kunne aldri få i gang noen bibelsk samtale. De så mistroisk på meg, som om jeg skulle ha vært en kjetter.

Spørsmålene som dukket opp mens jeg leste Bibelen, gjorde meg urolig. Som den disiplinerte katolikk jeg var, klandret jeg til og med meg selv for å være så tvilende. Det skremte meg at jeg trodde noe som ikke stemte med det moderkirken lærte.

Jeg glemmer aldri hvor bekymret jeg ble da jeg i en historietime fikk kjennskap til de forferdelige krigene som ble utkjempet mellom katolikker og arianere, som var motstandere av treenighetslæren. Med ett ble jeg klar over at man ikke alltid hadde trodd på treenighetslæren i Spania. Den var blitt offisielt innført i det sjette århundre fordi goternes konge, Rekkared, fornektet arianismen og antok den katolske lære med dens nikenske trosbekjennelse, som støtter treenighetslæren. Dette ble åpenbart gjort av politiske grunner, nemlig for å forene vestgoterne og den romerske befolkningen, de to store befolkningsgruppene i Iberia på den tiden.

På grunnlag av mitt personlige studium av Bibelen var jeg tilbøyelig til å anta det arianske syn, som går ut på at Kristus ikke er den Allmektige Gud, men Guds Sønn og hans første skapning. Denne logiske tanken hadde jeg selv som 12-åring funnet i min egen bibel. Men jeg var bekymret. Hvordan skulle jeg kunne oppdage noe som ikke kirkens spesialister allerede hadde oppdaget? Jeg lot derfor det hele bero, men gjemte det i mitt hjerte.

Da jeg var 14 år, var synet mitt blitt så dårlig at jeg måtte oppgi tanken om en militær karriere. Derfor bestemte jeg meg for å studere kunst, og dette førte til at jeg begynte å studere litteraturens og filosofiens klassikere. Jeg ble klar over at det hadde eksistert andre nasjoner og kulturer som også hadde overlevd, selv om de hadde en helt annen tro enn den jeg var opplært i. Det slo meg at jeg selv kunne ha blitt født i en av disse kulturene, og da ville jeg naturligvis ha blitt oppdratt i samsvar med helt andre oppfatninger og verdier. Da ville jeg også ha hatt en annen religion, en annen personlighet og et annet syn på tilværelsen. Det fikk meg til å tenke på hvor vilkårlig alt er. Ofte er det tilfeldigheter som avgjør hvilken religion en blir oppdratt i, hvis en da blir oppdratt i noen religion i det hele tatt. Jeg syntes det var urettferdig at Gud skulle overlate oss til tilfeldighetene.

Årsaken til striden

På dette tidspunkt bodde vi i Toledos gamle bydel. Den hadde gamle, smale, kronglete gater, en lang historie og bygninger som var knyttet til muhammedanismen, jødedommen og katolisismen. Alt dette fikk meg til å grunde på disse tre kulturenes tro og levemåte. Helt fra første stund syntes jeg det var merkelig at de to religionene som stod kristendommen nærmest, jødedommen og muhammedanismen, trodde så sterkt på bare én Gud og ikke på en treenig Gud. Nå forstod jeg årsaken til den gamle striden mellom katolikkene og jødene og mellom kristenheten og muslimene.

Som 17-åring begynte jeg på universitetet i Madrid. Til å begynne med var jeg fascinert av de mange forskjellige mennesketyper som studerte der. Senere ble jeg interessert i politikk og hadde kontakt både med venstreorienterte og marxistiske grupper og med andre som var mer moderate. Men den oppriktighet og intellektuelle ærlighet som jeg søkte, fant jeg ikke hos dem. Jeg kom derfor til den konklusjon at den eneste måten jeg kunne hjelpe andre på, var på det personlige plan og ikke gjennom en organisasjon. Jeg trodde fremdeles at menneskene selv kunne skape en bedre verden.

Som tidligere nevnt fullførte jeg mine rettsstudier med godt resultat i 1964. Men jeg ble mer og mer desorientert jo mer jeg leste. Jeg så ingen løsning på menneskenes problemer. Det var da jeg syntes alt virket så nytteløst. Så skjedde det en forandring i mitt liv.

Et besøk som forandret livet mitt

Jeg fortsatte å lese Bibelen med økt interesse. Som jurist satte jeg stor pris på den store visdom som kjennetegner Moseloven — hvor den enkeltes og samfunnets interesser, rettigheter og plikter stod i et likevektig forhold til hverandre. Den dype kjærlighet som lå til grunn for disse lovene, og som måtte bli vist av dem som skulle følge dem, gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg drømte om en verden hvor disse lovene ble fulgt til punkt og prikke.

En dag hadde jeg Bibelen liggende oppslått på skrivebordet da min far inviterte to av Jehovas vitner inn. De kalte seg Fernando og Guillermo. «Min sønn vil svært gjerne snakke med dere. Se bare hva han studerer,» sa han og pekte på Bibelen. Så begynte jeg å stille mine spørsmål. «Hvordan kunne Gud gi Abraham befaling om å ofre sin sønn, når han klandret hedningene for at de gjorde det samme i sin falske tilbedelse?» «Hvorfor er vi her på jorden, hvis det er hans hensikt at vi skal til himmelen?» «Hvorfor har han gjort alt på jorden så vakkert at menneskene egentlig ikke ønsker å dø?»

Fernando og Guillermo lot Bibelen besvare alle mine spørsmål. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Etter at vi hadde snakket sammen i to timer, spurte jeg: «Utgir dere noen bøker?» «Ja, mange! Men akkurat nå har vi bare denne med oss,» sa Fernando og viste meg den 256-siders boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis.

Jeg leste hele boken samme ettermiddag. Jeg gråt av glede der jeg satt alene på rommet mitt. Plutselig var det mulig å forstå Bibelen. Nå var den mer enn bare en haug med utredde perler. Bildet var nå i hovedtrekkene helt fullstendig, og det var logisk og meningsfullt.

Jeg sammenlignet meg selv med den blinde mannen som ble helbredet av Jesus, og som ble overlykkelig da han begynte å se konturene av ting rundt seg. (Markus 8: 22—25) Jeg hadde lett etter sannheten og til slutt funnet den. Kristus var virkelig i live. Hans Far, Jehova, universets eneste kjærlige Gud, bruker ham ved gjennomføringen av sin gode hensikt med menneskene. Han skal gjenopprette alt ved hjelp av sitt rike med Kristus som konge. — Apostlenes gjerninger 3: 21.

Men det var ikke lett for meg å praktisere det jeg hadde lært. (Matteus 7: 24) Jeg støtte på hindringer, men med Jehovas hjelp klarte jeg å overvinne dem ved å ’regne dem som tap’. «Det å kjenne Kristus Jesus» var av langt større verdi. — Filipperne 3: 8.

Etter en del prøvelser som skyldtes ’fugler, hete og tornebusker’, symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved vanndåpen i 1971. (Matteus 13: 4—7, 19—22) Min kone, Lucía, ble døpt fire måneder senere. I 1973 ble min mor døpt og likeså to av mine svogre, som nå tjener som eldste i menigheter av Jehovas vitner.

Jeg forsvarer sannheten i radio og fjernsyn

I slutten av 1974 ble jeg invitert til å delta i et radioprogram i Madrid om Jehovas vitners holdning til blodoverføring. Selv om arbeidet hadde vært lovlig siden 1970, var pressen og presteskapet fremdeles tilbøyelig til å behandle oss som om vi var en sekt som arbeidet ulovlig. Tenk deg hvor begeistret vi ble da en velkjent kirurg, general Francos svigersønn, ville ha oss med i sitt radioprogram!

Da jeg og en sykepleier, som også er et av Jehovas vitner, og andre kom inn i studioet, følte vi oss nesten som Daniel i løvehulen. Rundt et stort bord satt fire leger og en katolsk prest. Det ble avlagt et stort vitnesbyrd, for programmet ble kringkastet over hele landet. Det gjorde også slutt på prestenes løgn om at vår virksomhet fremdeles var forbudt. Isolerte vitner i mindre byer satte spesielt stor pris på denne hjelpen.

I 1984 fikk jeg anledning til å forsvare sannheten i et spansk fjernsynsprogram som heter La Clave (Nøkkelen). Representanter fra Hare Krishnabevegelsen var med, så vel som direktøren for religiøse anliggender, en professor i religionshistorie og en doktor i psykologi. Selv om jeg var den som ble angrepet, fikk jeg avlegge et kraftig vitnesbyrd til fordel for sannheten.

Jeg har også hatt det privilegium å representere Jehovas vitner i Spanias høyesterett. Ved en annen anledning framla jeg Bibelens budskap for en forsamling ved universitetet i Madrid. Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til de tilstedeværende da et annet vitne stilte spørsmålet: «Ville du ha straffet barnet ditt ved å holde dets hånd over en åpen flamme bare i ett minutt? En skremmende tanke, ikke sant? Kristenheten vil ha dere til å tro at Gud vil gjøre noe langt verre enn det i et evig brennende helvete!»

«Pappa, er det lenge til den nye ordning kommer?»

Det er nå 15 år siden Fernando og Guillermo banket på døren min. (Matteus 10: 40) Siden da har jeg fått en lykkelig familie — Lucía, min hustru og uvurderlige støtte, og mine fire barn, Rebecca, Jacobo, Abigaíl og Abel. Vi er glad for å tilhøre et vidunderlig brorskap under Jehovas ledelse her på jorden. Som familie føler vi at vi blir beskyttet under hans ørnelignende vinger. — 2. Mosebok 19: 3, 4.

De to eldste barna våre deltar sammen med oss i forkynnelsesarbeidet. Enkelte ganger spør de meg: «Pappa, er det lenge til den nye ordning kommer?» Jeg svarer: «Nå er det ikke lenge til.» Jeg vet at Jehovas Ord ikke vil slå feil, og at tegnet på at vi lever i avslutningen på denne verdensordning, er tydeligere enn noensinne. Denne vanskelige tiden viser at vi står like overfor Guds rikes herlige styre over jorden. Det vil være et svar på den oppriktige bønnen: «La ditt rike komme.» — Matteus 6: 9, 10; Habakkuk 2: 3. — Fortalt av Julio Ricote Garrido.

[Uthevet tekst på side 15]

«Med ett ble jeg klar over at man ikke alltid hadde trodd på treenighetslæren i Spania»

[Bilder på sidene 16 og 17]

’De katolske, muslimske og jødiske bygningene i Toledo fikk meg til å grunde på disse tre kulturene’

[Rettigheter]

Bilder: Det nasjonale turistkontor i Spania

[Bilde på side 18]

Julio Ricote Garrido sammen med sin kone og sine barn